Prorektor Ragnhild Hennum på Universitetet i Oslo er svært glad for at de fikk medhold Høyesterett i saken om fortrinnsrett. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Prorektor Ragnhild Hennum på Universitetet i Oslo er svært glad for at de fikk medhold Høyesterett i saken om fortrinnsrett. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

UiO vant sak om fortrinnsrett

En forsker har tapt saken sin i Høyesterett om fortrinnsrett. Forskeren tapte først i tingretten, vant fram i lagmannsretten, men Høyesterett støtter tingrettens avgjørelse, og gir Universitetet i Oslo medhold i saken.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Høyesterett har vurdert betydningen av fortrinnsretten i Tjenestemannsloven. Saken handler om en forsker automatisk skal ha fortrinnsrett til stillinger som førsteamanuensis og professor.

Saken ble anket til Høyesterett av Universitetet i Oslo (UiO) og i en helt fersk dom har UiO fått medhold.

— Dette er en avgjørelse vi er meget glad for, og en prinsipiell avklaring som ikke bare er svært viktig for Universitet i Oslo, men også hele sektoren, sier prorektor Ragnhild Hennum til Khrono.

— Vi har hele tiden ment at vi har en god sak, men siden avgjørelsene har vært så forskjellige i de ulike instanser underveis, har vi vært spent på utfallet, legger Hennum til.

Oslo tingrett kom i 2015 fram til at forsker A ikke hadde grunnlag til å kreve fortrinnsrett til andre stillinger ved UiO, mens Borgarting lagmannsrett ga forskeren medhold og erklærte vedtaket om oppsigelse ugyldig, og tilkjente forskeren erstatning, men nå har Høyesterett, med dissens 4-1, gitt Universitetet i Oslo medhold.

Vi har hele tiden ment at vi har en god sak, men siden avgjørelsene har vært så forskjellige i de ulike instanser underveis, har vi vært spent på utfallet.

Ragnhild Hennum

Se også: Dommen i Høyesterett

Fikk oppsigelse grunnet bortfall av finansiering

I 2014 fikk en midlertidig ansatt forsker oppsigelse fra Universitetet i Oslo. Begrunnelsen var bortfall av ekstern finansiering. Forskeren påklaget vedtaket til universitetsstyret.

Før universitetsstyret traff vedtak i klagesaken, valgte A selv å søke tre stillinger som professor/førsteamanuensis ved Det medisinske fakultet. Det ble gjennomført ordinære tilsettingsprosedyrer der A ble vurdert sammen med de øvrige søkerne. A ble ansett kvalifisert til alle tre stillingene, men ikke blant de best kvalifiserte. Han ble derfor ikke innstilt til noen av dem. Men universitetsstyret opprettholdt oppsigelsen.

Før oppsigelsen av A kartla likevel universitetet om det forelå noen annen passende stilling for ham. Ved denne vurderingen tok man ikke i betraktning stillinger som førsteamanuensis, idet man ikke anså disse som passende.

Tapte og vant - og tapte

A anla søksmål for Oslo tingrett, men tapte på alle punkter. Deretter anket A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som i februar 2016 erkjente oppsigelsen av A ugyldig og tilkjente ham erstatning.

Universitet i Oslo anket saken til Høyesterett, som nå har behandlet punktet: «Anken tillates fremmet for så vidt gjelder spørsmålet om fortrinnsrett til ‘annen passende stilling’ jf. tjenestemannsloven § 13. For øvrig tillates ikke anken fremmet.»

Høyesterett har med stemmetall 4-1 gitt Universitet i Oslo medhold i sin anke. 

Forsker ikke automatisk førsteamanuensis

For Universitet i Oslo ble saken ført av Regjeringsadvokaten ved Elisabeth Stenwig, mens forskerens advokat var Mariann Helen Olsen. Dommerne Espen Bergh, Kristin Normann, Per Erik Bergsjø og Ingse Stabel utgjorde flertallet i Høyesterett, mens Clement Endresen tok dissens.

Høyesterett har kommet til at den som er tilsatt som forsker, ved spørsmål om oppsigelse ikke har fortrinnsrett etter reglene i tjenestemannsloven § 13 nr. 1 til stilling som førsteamanuensis. 

Høyesterett selv skriver at saken gjelder en mann som gjennom mange år hadde arbeidet som forsker ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med vedtak om oppsigelse hadde universitetet ikke vurdert fortrinnsrett til ledige stillinger som førsteamanuensis. Tjenestemannsloven § 13 nr. 1 gjelder fortrinnsrett til «annen passende stilling». Selv om lønn og det vitenskapelige grunnkravet om doktorgrad var det samme for forskerstillingen og stillinger som førsteamanuensis, fant Høyesterett at vilkåret «annen passende stilling» ikke var oppfylt. Det ble lagt vekt på de brede kravene til kompetanse og den særlige utvelgelsesprosessen som gjelder for stilling som førsteamanuensis. 

Begrunner sin dissens

Høyesterettsdommer Clement Endresen var ikke enige med flertallet i denne saken og skriver blant annet:

«Med dette som utgangspunkt, er det mitt syn at en førsteamanuensisstilling innen samme fag som den tidligere forskerstillingen, er annen passende stilling for ankemotparten. Vurderingen må foretas med utgangspunkt i om stillingene er vesensulike for en person med ankemotpartens bakgrunn. Det er naturligvis ulikheter mellom de to stillingene, men alene å konsentrere seg om disse ulikhetene, gir etter mitt syn et uriktig rettslig utgangspunkt, også om vurderingen gjøres ut fra en mer objektiv norm.»

og videre heter det fra Endresen:

«Jeg er etter dette kommet til at en stilling som førsteamanuensis ikke på prinsipielt grunnlag kunne konstateres ikke å være “annen passende stilling”, slik Universitetet gjorde. Så langt gjelder dette med det forbehold at det ikke kan sies at en stilling som førsteamanuensis er høyere rangert enn en forskerstilling i stillingskategori 1109.»

Og Endresen konkluderer med at UiOs anke må forkastes.

Var spente i sektoren

I forkant av Høyesteretts behandling har mange i sektoren men at en forsker som A, ikke kan kreve fortrinnsrett til stilling som førsteamanuensis eller professor, slik avgjørelsen i lagmannsretten la opp til.

Høyesterett sa ja til å behandle anken fordi Tjenestemannslovens bestemmelser om saken forstås såpass ulikt av universiteter, fagforeninger og domstoler.

Universitetsansatte som har vært ansatt midlertidig i mer enn fire år, oppnår såkalt styrket stillingsvern og rettigheter som fast ansatte. Dermed kan de ved oppsigelse ha krav på fortrinnsrett til en annen statlig stilling.

Tjenestemannsloven sier at en «passende stilling» er en stilling man er kvalifisert for og som ikke innebærer høyere lønn. Samtidig tilsier såkalt forvaltningspraksis at man ikke kan kreve fortrinnsrett om stillingen innebærer stillingsmessig opprykk eller avansement.

Få saker i året

Det er ikke kjent hvor mange saker man har hatt i akademia det de siste årene hvor forskere har fått fast jobb gjennom fortrinnsretten.

Til Uniforum opplyser NTNU at de har svært få saker.

— Vi har få slike saker, men alle universiteter har dem med jevne mellomrom, sier  personalsjef på NTNU Arne Kr. Hestnes.

Ifølge NTNU-direktøren følger nå hele sektoren med på saken som Universitetet i Oslo har oppe i Høyesterett.

— Dommen i Høyesterett blir viktig. Men det gjenstår å se om det blir presedens ut av dette, sier han.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS