God førjulstid med Khrono:

Hilde Gunn Slottemo ønsker seg en robot som kan rydde opp etter de to tenåringssønnene sine på 17 år. Men nå har hun innført shoppingstopp for seg selv, og dermed innser hun at ønsket blir vanskelig å oppfylle. Foto: Priivat
Hilde Gunn Slottemo ønsker seg en robot som kan rydde opp etter de to tenåringssønnene sine på 17 år. Men nå har hun innført shoppingstopp for seg selv, og dermed innser hun at ønsket blir vanskelig å oppfylle. Foto: Priivat

Historieprofessoren har innført shoppestopp for seg selv

Adventselfie. Hilde Gunn Slottemo er historieprofessor ved Fakultetet for lærerutdanning, kunst- og kulturfag ved Nord universitet. Ett av Hilde sine store mål for hele det kommende året er ikke å handle nye klær eller andre ting hun ikke trenger.

Publisert Oppdatert
Fakta

Juleselfie: Hilde Gunn Slottemo

Alder: 51

Fødested: Levanger

Bosted: Verdal

Stilling: Historieprofessor ved Nord universitet

— Hva er ditt beste klimatiltak i år?

— Jeg har nettopp innført shoppestopp. Jeg skal ikke handle nye klær eller andre ting jeg ikke trenger i hele 2020. Dessuten er jeg glad i å reise med tog, og forsøker å ta toget så ofte det er mulig. Og jeg kaster nesten ikke mat, så jeg er en racer til å lage gode restemåltider.

— Hva ville du ha brukt en robot til, hvis du fikk en?

— Jeg ønsker meg en robotgressklipper og en støvsugerrobot. Men så var det det med shoppestopp, da… Og hvis jeg virkelig skal fabulere, så kunne jeg ønsket meg en robot som hadde ryddet etter de to tenåringssønnene (17) mine!

— Hvis du kunne valgt karriere helt på nytt, hva ville du ha valgt?

— Journalist eller forfatter, tror jeg, i alle fall et yrke der jeg kunne fått skrevet. Og så drømmer jeg om å arbeide i en veldedig organisasjon (Leger uten grenser, SOS Barnebyer, Flyktninghjelpen eller lignende) der jeg kunne fått brukt energien og engasjementet mitt til å bidra til å skape en litt bedre verden for andre. Det kan det fortsatt hende at jeg kommer til å gjøre en gang, det er jo ikke for seint å skifte jobb fullstendig.

— Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i året som har gått?

— I juni ga jeg ut min siste bok, Samfunnsbyggeren. Ei fortelling om krafta som formet Nord-Trøndelag, som er ei jubileumsberetning skrevet på oppdrag fra NTE, Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Det er ei bredt anlagt samfunnshistorie om Nord-Trøndelag fylke i den siste hundreårsperioden. Det er jeg egentlig ganske fornøyd med. Og så er jeg fornøyd med at jeg er ganske modig, selv om jeg ofte er veldig redd. Men jeg er opptatt av å tørre å stå for noe, å uttrykke mine meninger, selv om det av og til kan koste.

— Hva er ditt flaueste minne fra studietiden din?

— Det vet jeg ikke om jeg husker, men som den første i min familie med akademisk utdannelse, vet jeg at jeg jobbet mye for å lære meg kodene for riktig væremåte i universitetssystemet: hvordan skal du te deg, hva kan du snakke om, hvordan kle seg osv. Jeg opplevde det som slitsomt, men mener i dag det er en ballast å kjenne til og beherske ulike sosiale miljøer. Jeg gjorde helt sikkert mange tabber under den læringsprosessen.

— Du får Iselin Nybø på overraskende julebesøk. Hva ville du snakket med henne om?

— Jeg vil gjerne diskutere utdannings- og forskningssystemets samfunnsrelevans med henne. Jeg opplever at vi bruker uforholdsmessig mye tid på å skrive engelskspråklige artikler som bare en håndfull personer leser, og vi bruker vanvittig mye tid og krefter på å skrive søknader om forskningsmidler – som bare et lite mindretall av oss får innvilget. Med andre ord: Vi gjør mye arbeid som ikke oppleves relevant og viktig. Jeg ønsker å bruke arbeidstida mi til å forske, formidle og undervise det som jeg mener er viktig. Når det gjelder det med internasjonalisering, så pleier jeg å tenke at det er et skille mellom virkemiddel og mål: I noen fag, som historiefaget, er internasjonal publisering og det å ha et internasjonalt kontaktnett et viktig virkemiddel, men det er ikke målet. Målet må være å skape og formidle god og relevant kunnskap som samfunnet vårt trenger, i bred og vid forstand.

— Bør vi ha flere eller færre universiteter om 10 år?

— Akkurat antall vet jeg ikke, men jeg mener vi burde hatt en bred debatt om hva det vil si å være universitet. Kan og bør det være ulike former for universiteter, der arbeidsoppgavene og kravene er forskjellige, f.eks. ut fra av finansieringsgrad, profesjonsorientering, samfunnsrelevans osv. I dag opplever jeg at det forventes at alle institusjonene skal være veldig like, selv om forutsetningene for det ikke er de samme, f.eks. når det gjelder finansiering, tradisjoner, kulturer og utdanningstyper.

— Hva tenker du bør være de viktigste debattene i akademia de neste årene?

— De forholdene jeg nevner over her bør diskuteres grundig, altså det med internasjonalisering, samfunnsrelevans og standardisering av UH-sektoren.

— I hvilken grad er det ytringsmot på norske universiteter og høgskoler?

Jo, det finnes ytringsmot. Jeg opplever kanskje heller at det er lite lyttemot, eller kanskje bedre: lyttevilje: det å faktisk lytte til det andre sier og forsøke å forstå hva de mener. Jeg skulle ønske at vi hadde lagt mer vekt på det å lytte vennlig og velvillig til hverandre.

— Hva gleder du deg mest til i jula?

— To ting: For det første å få hjem døtrene mine og dermed får samlet alle de fire ungene mine i juleferien. Og for det andre å oppleve det vakreste øyeblikket i hele året: Å våkne tidlig julaftens morgen, liste meg stille opp på stua, tenne juletrelysene og adventsstjerna, kjenne lukta av granbar og røkelse. Og så sitter jeg der bare, helt stille, helt alene, og kjenner på en glad forventning om alt det som ligger foran oss. Det er det nærmeste jeg kommer en lykkefølelse.