Evensen i verdenstoppen

Høgskolelektoren på bachelorstudiet i fotojournalistikk på Høgskolen i Oslo og Akershus, Jon Petter Evensen, er så beskjeden at han ikke en gang har bilde av seg selv på ansatteoversikten på høgskolens hjemmeside. Han liker heller ikke å bli tatt bilde av, merker vi. 

Noen av fotojournaliststudentene hans, som også jobber i Khrono, synes også det er litt skummelt å ta bilde av lærer’n. Så i denne saken er det flere som blir utfordret.

Evensen har vært med og utdannet en rekke prisvinnende fotojournalister. Nå er han også utfordret av selveste World Press Photo 2017. Han skal sitte i juryen for å kåre verdens beste fotojournalistikk. 

En beskjed mann…

— Dette er litt absurd, jeg er jo bare en beskjeden mann fra Fredrikstad. Men jeg er jo selvfølgelig veldig stolt og beæret, sier Evensen til Khrono. 

(Foto: Henriette Dæhli)

World Press Photo-konkurransen deler ut noen av de mest prestisjefylte fotoprisene i verden og kårer verdens beste fotojournalistikk og videoprosjekter.

I fjor deltok 5.775 fotografer fra 128 land med 82.951 stillbilder og/eller video. 

— Juryplass i World Press er som om en av journalistlærerne skulle sitte i Pulitzerjuryen. Eller en filmlærer i Emmy-/Oscar-juryen. Men det er gøy å blande seg inn i dette selskapet, både i juryen og ved at vi har en prisvinner her i 2016, sier Evensen.

Han sikter til Katinka Hustad, som i vår tok tredjeplassen for sin kortfilm om 13 år gamle kinesiske Mei, som jobber på fabrikk elleve timer om dagen for å realisere drømmen sin om en gang å få til det ikke foreldrene hennes klarte: Å ta en utdanning.

Se den prisvinnende historien om Mei her.

Rause redaksjoner

Jon Petter Evensen er tidligere pressefotograf fra Fredrikstad og har vært fotojournalistlærer på høgskolen i 16 år. Han gikk fra jobb som fotojournalist i Aftenposten og til lærer på fotojournalistutdanningen.

Evensen tok «læra» hos rause og åpne fotoavdelinger i lokalavisene Demokraten og Fredriksstad Blad i yngre dager før han gikk to år på den gamle pressefotografskolen i Fredrikstad.

2016 har igjen vært et år med en rekke høythengende priser til fotojournaliststudentene ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 

— Hvorfor hoppet du av det utøvende «pressefotograf»-yrket?

— I de redaksjonene jeg jobbet opplevde jeg at fotoavdelingene var vel passive når det gjaldt å ta tak i journalistiske arbeidsprosesser. Fotografene tok lite initiativ og var ofte bare med for å fotografere til journalistenes saker, sier han.

— Kan hende var det litt vel romantisk, men hovedmotivasjonen for å begynne å jobbe på utdanningen var å gi studentene innsikt og selvtillit nok til at de ville kunne endre dette over tid. Pressefotografene, som det het da, måtte rett og slett bli bedre til å ta større ansvar for den journalistiske arbeidsprosessen, mener Evensen.

— Og har du/dere fått det til gjennom disse 16 årene?

— Jeg synes vi klarer det med studentene. De tar større ansvar og vi gir dem verktøy til å kunne gjøre det. De får en god journalistisk grunnplattform, med metode og etikk i bunnen. De burde ha god faglig selvtillit når de går ut herfra nå, sier han.

At holde skole…

Han har en plakat hengende på kontoret sitt der hovedbudskapet kommer klart fram, det er dette det handler om: 

«At holde skole er et møde mellem mennesker med forskellige erfaringer, forståelse og udtrykk om en sag. - At holde skole er således noget levende og ofte uregerligt, der ikke for nemnt må lade seg infange av skolens indre væsen». 

— Men for å snu det litt, studenter på journalistutdanningen mener de lærer for lite om foto og bilder…?

— Journalistutdanningen trenger å styrke den visuelle delen av undervisningen sin. Det visuelle er helt sentralt i all global kommunikasjon. Og alle medier trenger bilder, sier Evensen. 

Han viser til at det er gjort mye grundig forskning på dette: 

— Bildet påvirker oss. Det fanger oss inn som lesere. Det er flere studier som viser at om et medium ikke har gode bilder, så smitter det over på journalistikken og signaliserer at resten av innholdet ikke er spesielt godt det heller, sier Evensen. 

Fotojournaliststudentene bruker halvannet semester sammen med journalistutdanningen, før de 12 fotojournalistene i hvert kull, fortsetter spesialiseringen i fotojournalistikk. 

Manipulering og juks

— De må trene på å gå ut i verden med kamera, møte mennesker der de er, gjøre det på en tillitvekkende og god måte, og fortelle troverdige historier. Det tar det tid å lære seg, mener fotolæreren.

— For «verden og virkeligheten» har blitt lett å manipulere etter at de digitale bildene overtok?

— Diskusjonen etter at fotografiet ble digitalisert handler ofte om teknikk og hvor lett det er å jukse i Photoshop. Men hvis man tar journalister i juks, som for eksempel Butenschøn i Dagens Næringsliv, som hadde klippet og limt og kopiert andres saker, så handler sjelden diskusjonen om hvordan han brukte verktøyet Microsoft Word til å redigere teksten, sier Evensen.  Han mener at det både for fotojournalister og skrivende journalister handler om det samme.  

Må få tillit

— Alle driver vi med journalistikk som først og fremst er metode og etikk. Teknikken og verktøyene får i mange diskusjoner altfor mye oppmerksomhet. Det handler om å lære seg å møte mennesker. Om hvordan andre mennesker får tillit til deg, slipper deg inn i livet sitt og deler historien sin med deg, sier Evensen.

Det tas opp 12 fotojournaliststudenter på utdanningen hvert år. Og her går man ikke etter karakterer. Det handler ikke om hvor mange seksere man har på vitnemålet. De må sende inn bilder eller video sammen med søknad, og studentene som vil begynne må gjennom en visuell opptaksprøve. 

Man kan få jobb..

— Og hvis vi ser på resultatene av både nasjonale og internasjonale konkurranser så klarer dere å plukke ut de beste? 

— Vi får gode søkere som er visuelle talenter men skulle gjerne hatt flere søkere hvert år. Det er et marked for gode visuelle historiefortellere både i og utenfor mediebransjen.

— For det er vel «ingen» som får fotojobber i aviser i disse tider? 

— Det er ikke riktig. I årets avgangskull er det allerede en som har fått fast jobb i avis og en som fotograf utenfor mediebransjen. Flere er frilansere. De som er flinke og som virkelig vil, som har engasjement, talent og jobber hardt kan leve som frilans fotojournalister. Slik har det bestandig vært, sier fotolæreren.

Og han har virkelig vært med på å uteksaminere mange gode fotojournaliststudenter - gjennom 16 år har det blitt nærmere 150 av dem. Og lista over prisvinnende fotojournalister fra Høgskolen i Oslo og Akershus begynner å bli lang.

— Det er en veldig anerkjennelse for utdanningen at vi hevder oss i konkurranser, og det er selvfølgelig en måte for studentene og HiOA å bli synlige på, sier han. 

Gammel Kodak og konfirmasjon

Evensen kan ikke huske noe annet enn at han bestandig har villet bli fotograf.

— Jeg husker at besteforeldrene mine hadde et gammel Kodak-kamera som jeg syntes hadde en fantastisk klikkelyd som smågutt, forteller Evensen. Men til konfirmasjonen fikk han et eget kamera. 

— Da var det gjort, jeg ble skikkelig hekta på foto, smiler han. 

Og hva gjør han så når han har fri og ikke underviser fotojournalister på Høgskolen i Oslo og Akershus? Jo, han underviser fotojournalister andre steder i verden, blant annet. 

Kurser opposisjonelle

— Jeg gjør oppdrag for BBC Media Action og IREX Europe, det er ideelle organisasjoner som reiser rundt og kurser opposisjonelle, journalister og fotojournalister i land der både utdanningssystemet ikke er det beste og der presse- og ytringsfriheten ikke er en selvfølge, sier Evensen. 2-3 ganger i året, gjør han dette i land som Aserbajdsjan, Hviterussland og Ukraina. Sammen med andre lokale kolleger og lærere har han også nå vært med på å skrive en lærebok i journalistikk og fotojournalistikk i Aserbajdsjan. 

— Neste år debuterer jeg som lærebokforfatter - i Aserbajdsjan. Sju norske fotografer har også bidratt, flere av dem har gått på fotojournalistikk på HiOA, forteller Evensen. 

Også utdanningen har en sterk satsing på det internasjonale. Fotojournalistene reiser ut i verden for å lære og for å samarbeide. 

Høgskolen har internasjonalt samarbeid med Pathshala i Dhaka i Bangladesh, for eksempel. Pathshala har etterhvert blitt rangert som en av de to beste fotoutdanningene i verden. 

Utdanningen reiser med studentgrupper til partnere i Bangladesh, Myanmar, Nepal, India, Egypt og Kina.  

(Foto:Ketil Blom)

Og hvis vi legger til at Jon Petter Evensen også var en av fem forelesere ved HiOA i 2016 som studentene hadde nominert som Årets underviser, så er det vel ikke så mye mer å si? 

Les også: Ser fram til merittering og status

Ønsker seg bare en million

— Etter et så begivenhetsrikt 2016 så var det vel ingenting igjen å ønske seg til jul? 

— Til jul i år ønsket vi oss en økning av budsjettet med én million kroner ekstra til fotojournalistutdanningen i året. Det hadde dramatisk forbedret økonomien vår og gitt oss muligheter til å drive landets eneste fotojournalistutdanning slik den burde drives. Det hadde sikret at vi kunne fortsette å jobbe med det nettverket av internasjonale partnere vi har jobbet med siden 2003. Det vi har diskutert er dette: Å utvikle masterkurs i faget, slik vi drømmer om, sier Evensen - og han legger til:

— En særdeles hyggelig bieffekt av en økning i budsjettet ville være at våre studenter forsetter å markere HiOA internasjonalt gjennom de prisene og den anerkjennelsen de får. Til 20-årsjubiléet i 2015 beskrev daværende instituttleder Anne Fogt fotojournalistutdanningen som HiOAs juvel. Om den skal fortsette å skinne trenger vi en grunnfinansiering og en økonomi som gjør oss i stand til å levere skikkelig kvalitet over tid, sier han.