Hetset etter å ha lansert idé om hjernedøde kvinner som surrogat­mødre

— Jeg ble overrasket over den voldsomme responsen, sier Anna Smajdor til Khrono.

Hun er professor i praktisk filosofi ved Universitetet i Oslo og har forsket på de etiske problemstillingene rundt ideen om at kvinner som er hjernedøde kan bruke kroppene sine til surrogatgraviditeter.

Etter at artikkelen hennes nådde media, har Smajdor de siste ukene opplevd å bli grovt hetset på sosiale medier.

— Jeg har merket meg at mange av de som kommer med kritikk faktisk ikke har lest selve artikkelen, og at de istedenfor å kritisere artikkelen, heller kritiserer meg, sier hun.

«Kvinnehater» og «nazist»

«Helkroppsdonasjon til svangerskap kan tilby et alternativt svangerskapsmiddel til foreldre som ønsker å få barn, men som ikke kan eller vil være gravide selv.»

Slik innleder Smajdor sammendraget av forskningsartikkelen, som har fått internasjonal oppmerksomhet, blant annet gjennom oppslag i Fox News og Cosmopolitan. Sistnevnte magasin skriver at saken har utløst en bredere diskusjon og samtale om etikken rundt surrogati og organdonasjon.

Det har også utløst en storm av kritikk mot hovedpersonen selv, som er blitt kalt både kvinnehater, nazist, vitenskapsanalfabet, høyreekstremist og ytre venstreekstremist.

Forsker og gynekolog Mette Løkeland-Stai forteller til Khrono at forskningsartikkelen har blitt hyppig diskutert blant gynekologkollegene hennes og annet helsepersonell.

— Jeg skjønner godt at dette har skapt furore på nettet. Det er kontroversielle tanker hun presenterer, og det er jo alltid spennende å diskutere, sier Løkeland-Stai, som tror det er svært lite sannsynlig at vi noen gang vil oppleve at hjernedøde kvinner blir surrogater i Norge.

— Jeg vil heller aldri argumentere for at det skal bli det. Men man vet aldri hva de kan finne på i andre land. Vi lever i en stor verden, og fertilitetsindustrien er en mektig aktør, sier gynekologen.

Etiske problemstillinger

I sammendraget sitt skriver Smajdor at det virker plausibelt at noen mennesker vil vurdere å donere hele kroppen for svangerskapsformål, på samme måte som noen mennesker donerer deler av kroppen til organdonasjon.

— Det er ingen åpenbar medisinsk grunn til at det ikke er mulig å starte graviditeter hos hjernedøde kvinner. Jeg utforsker etikken rundt svangerskapsdonasjon av hele kroppen. Jeg vurderer en rekke motargumenter, inkludert det faktum at slike donasjoner ikke er livreddende, og at de kan objektivisere den kvinnelige reproduktive kroppen, skriver hun.

Mette Løkeland-Stai trekker fram flere etiske problemstillinger knyttet til hjernedøde surrogatmødre.

— Dette handler ikke bare om at kvinner skal si ja eller nei på forhånd. Det er stor forskjell på det å donere et organ og det å donere hele kroppen sin til en graviditet. Organer vil jo gå direkte til et menneske som eller ikke vil kunne overleve. Deretter avsluttes livet til donoren, noe som sannsynligvis vil representere en stor forskjell for pårørende, poengterer gynekologen overfor Khrono.

— Et annet moment er synet på kvinnens kropp. Her snakker vi om en voldsom objektivisering. Man vil gjøre kvinnekroppen til en inkubator. Således handler ikke dette lenger bare om den enkelte kvinnens syn heller.

Løkeland-Stai minner også om at det per i dag er ulike regler for donasjon. I mange land må man reservere seg dersom man ikke vil være organdonor, mens i Norge må man melde seg frivillig dersom man vil stå på donorlisten. Hun undrer seg over hvilke rettigheter kvinner i verden vil ha dersom ordningen hadde blitt en realitet.

— Vi vet heller ikke hvordan dette vil påvirke fosteret. Det vil være mange faktorer i en vanlig graviditet med en frisk kvinne som man ikke vil få hos en hjernedød kvinne. Døgnrytme, bevegelse, variert matinntak og annet naturlig stimuli er bare noen eksempler på dette, sier Løkeland-Stai.

Forsvarer seg

Etter all oppmerksomheten hun har fått, har Anna Smajdor gått ut på nettsidene til veldedighetsorganisasjonen PET og forklart bakgrunnen for artikkelen sin. Der peker hun på at moderne teknologi fører til ekstraordinære muligheter, og at dette medfølger en mengde etiske spørsmål.

Hun skriver videre at meningen med artikkelen først og fremst var å utforske noen av de etiske spørsmålene. Hun understreker at for henne er bruk av en hjernedød persons kropp for å bringe fram et foster, hypotetisk.

— Et slikt scenario fremkaller noen urovekkende bilder og assosiasjoner, men slik er det ofte når man snakker om nyutviklinger innenfor biomedisinsk teknologi. Det er lett å glemme hvor forferdet folk var da det først ble snakk om «reagensrørbabyer». Den første kirurgen som forsøkte seg på en hjertetransplantasjon ble anklaget for drap, skriver Smajdor.

Hun fremhever at det som får oss mennesker til å slå alarm og gjøre opprør i dag, plutselig kan virke akseptabelt om noen år.

— Vi må se på hva fremtiden kan bringe, samt rette et kritisk blikk på praksiser som har blitt så banale og vanlige at vi knapt legger merke til dem lenger. Dette er en del av jobben min som etiker. Målet mitt med å presentere ideen om svangerskapsdonasjon var å demonstrere at dette er en logisk utvidelse av aktiviteter som for tiden er rutine i mange deler av verden, skriver professoren.

— Mitt synspunkt er at utsiktene til svangerskapsdonasjon av hele kroppen er dypt urovekkende. Likevel er ikke dette alene nok til å slå fast at det er uetisk. Var det slik, ville mange medisinske fremskritt blitt stanset.

Konklusjonen

— Det kan virke som det er morsommere for mange å legge ut på en real heksejakt i fullt raseri heller enn å drøfte spørsmålene rundt hva som skjer med oss hvis vi blir hjernedøde, skriver hun videre.

I artikkelens konklusjon kan man lese at ordningen med hjernedøde surrogater fortjener en seriøs vurdering.

— Dersom vi aksepterer at vår nåværende tilnærming til organdonasjon og reproduksjonsmedisin er forsvarlig, ser bruk av hjernedøde kvinner til surrogati ut til å følge etter prosedyrer som vi allerede gjennomfører. Dersom vi ser på dette som totalt uakseptabelt, blir vi nødt til å stille noen ukomfortable spørsmål rundt vanlig organdonasjon også. Dersom det derimot blir sett på som en løsning som kan legge til rette for sikrere reproduksjon og dersom vi unngår de moralske problemene, bør vi være klare til å omfavne bruk av hjernedøde kvinner til surrogati som en logisk og fordelaktig utvidelse av aktiviteter som vi allerede behandler som uproblematiske, konkluderer Smajdor.

Til Khrono forteller hun at de siste ukene har vært tøffe, og hun formidler at hun kanskje har vært litt naiv når hun har tenkt at artikkelen hennes ikke kom til å nå miljøer utenfor akademia.

— Det er også interessant at det ble gjort mange antagelser om mine politiske, etniske, religiøse tilknytninger. Venstreorienterte personer anklaget meg for å være en høyreorientert galning, mens høyreorienterte gjorde det motsatte. Noen anklaget meg for å være nazist, mens andre sa at jeg måtte være jøde. Feminister anklaget meg for å være kvinnehater, mens kvinnehatere anklaget meg for å være feminist, kommer det fra UiO-professoren.

— Hvordan har de siste ukene vært for deg?

— På en måte har det vært fascinerende, men det har også vært veldig deprimerende. Såpass ærlig skal jeg være, svarer Anna Smajdor.