Tornquist: Takk, men nei takk til fusjon
Struktur. Rektorene ved de tre kunsthøgskolene i Oslo takket høflig nei til fusjon dem imellom. Peter Tornquist ved Musikkhøgskolen forklarer hvorfor.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Rektor Peter Tornquist ved Norges musikkhøgskole ser ikke noe behov for å fusjonere, og det gjorde heller ikke styret hans. Innen fristen 15. oktober 2017 sendte de hvert sitt brev til Kunnskapsdepartementet om at - nei takk - de klarer seg fint på egenhånd.
Det gjorde også de to andre; Kunsthøgskolen i Oslo og Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo.
Store nok
Dette skjedde etter at et utvalg ledet av medieprofessor Trine Syvertsen på oppdrag fra departementet hadde utredet mulighetene for en fusjon mellom de tre, uten å komme med noen klar anbefaling.
— Vi har en størrelse som er godt tilpasset rollen vi spiller nasjonalt, sier Tornquist.
— Vi ville uansett ikke fått noen stordriftsfordeler av å slå oss sammen. Da ville vi fått 1800 studenter totalt, og det er jo likevel mindre enn nærmeste høgskole, sier han.
Fakultet ved UiO
Ifølge Stjernø-utvalget fra 2008 burde høyere utdanningsinstitusjoner ha minst 5000 studenter.
— Virkelig stordriftsfordel ville vært å gjøre oss tre til et fakultet ved Universitetet i Oslo, sier Tornquist.
— Er dette noe dere ønsker?
— Ikke med mindre man en gang i fremtiden skulle ønske å sette et minstemål på antall studenter, og i så fall ville det bare gitt mening i en administrativ sammenheng, sier han.
— Vi har diskutert det internt, men tror ikke det ville ha gavnet kunstfagene.
Lite vellykkede fusjoner
Tornquist sier at han savner gode eksempler internasjonalt på autonome kunstuniversiteter, slik de tre kunsthøgskolene kunne ha blitt hvis de hadde fusjonert.
Arbeidsgruppen ledet av Trine Syvertsen besøkte flere slike, blant annet kunstuniversitetet i Berlin.
— Det er mer som et proforma ekteskap mellom de ulike kulturene. Ingen av disse har fått noe ut av det faglig, sier han og viser til at han nylig besøkte kunstuniversitetet i Zürich.
— Jeg tror de har gitt opp å fusjonere kulturene der, sier han.
Nest beste løsning
Vi er på nivå med mange andre i Europa, og vi har ikke behov for å bli større.
Peter Tornquist
Syvertsen-utvalget pekte på fire muligheter: å slå sammen de tre høgskolene og danne Norges kunstuniversitet, å gjøre tre høgskoler om til to, å inngå mer forpliktende samarbeid, eller å la ting være som de er i dag.
Hvis Tornquist hadde måttet velge noe annet enn å fortsette som i dag, mener han at det nest beste ville vært å gjøre tre høgskoler til to, det vil si å dele dem opp i én institusjon for arkitektur, design og visuell kunst og en annen for musikk og scenekunst.
— Den ballen skulle i så fall vært spilt inn i 1996, da Kunsthøgskolen i Oslo ble dannet, og hvis det skulle vært noe poeng måtte man ha samlokalisert, sier han.
Store nok
Norges musikkhøgskole har cirka 600 studenter, noe Tornquist påpeker er en middels stor eller stor institusjon på dette fagfeltet i europeisk målestokk.
— Vi er på nivå med mange andre i Europa, og vi har ikke behov for å bli større. Vi har heller ikke noe behov for å bli universitet, for vi har alle rettigheter som vitenskapelig høgskole, «specialized university» på engelsk, sier han.
Som vitenskapelig høgskole er NMH på universitetsnivå og har samme type ansvar og fullmakter innen utdanning og forskning på sine fagområder.
Mer interaksjon
— Har dere fått noe ut av prosessen mellom dere tre?
Vi har styrket dialogen mellom oss. Vi ser at utviklingen av kunstfeltet går i en tverrmedial retning, på tvers av kunstfagene, og vi skal være med på disse prosessene. Og det skal vi gjøre som venner.
Peter Tornquist
— Vi slipper ihvertfall 20 år med fusjonskostnader. Men vi har også sett at vi kan få til mer interaksjon, blant annet samarbeid om den nye doktorgraden i kunstnerisk utviklingsarbeid, om aluminitiltak eller for eksempel om operautdanning. Vi har styrket dialogen mellom oss. Vi ser at utviklingen av kunstfeltet går i en tverrmedial retning, på tvers av kunstfagene, og vi skal være med på disse prosessene. Og det skal vi gjøre som venner, sier han.
Den nye doktorgraden i kunstnerisk utviklingsarbeid vil Musikkhøgskolen ha på plass allerede fra nyåret 2018.
Normalisering
Peter Tornquist kaller den nye ph.d.-graden for en normalisering av Programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU), som har gitt doktorgradskompetanse basert på kunstnerisk metode, uten at man har fått graden.
Les også:
Han var selv i det første kullet med stipendiater og fullførte i 2006.
— Dette er ikke egentlig en nyhet, det er en normalisering av det stipendiatprogrammet vi har har innen kunstnerisk utviklingsarbeid, sier han.
Musikkhøgskolen har for tiden seks stipendiater på Programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU). Disse vil nå få anledning til å søke seg over på det nye ph.d.-programmet, som vil gi dem graden ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid.
— Dette har ligget i kortene helt siden 2002, men det var nødvendig å ta et skritt om gangen, sier han.
Oppretter på egenhånd
Siden Musikkhøgskolen er en vitenskapelig høgskole kan styret på egenhånd vedta å opprette en nytt doktorgradsprogram, noe som allerede har skjedd.
— Vi må opprette programmet nå, slik at våre stipendiater på PKU kan gå over på det nye programmet, sier han.
Det kan Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) også, etter at de fikk formell godkjenning av Kongen i statsråd som vitenskapelig høgskole fredag 12. januar. Arkitektur- og designhøgskolen er for lengst en vitenskapelig høgskole.
— På sikt ønsker vi å samarbeide med både KHiO og Arkitekthøgskolen om ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid, sier Tornquist.
Kunst eller vitenskap
På bordet foran seg har han doktorgradsarbeider fra to av sine ansatte. Den ene, jazzpianisten Morten Qvenild, har gått på det kunstneriske stipendiatprogrammet og skal disputere i januar. Han har arbeidet med å utvikle den soniske paletten til flygelet ved å integrere elektronikk i forskjellige former og på forskjellige måter, og arbeidet består av lydfiler og videoer, selv om han også har dokumentert en del skriftlig.
Universitetslektor Jan Gunnar Sørbø er klassisk pianist, men han har gått på det vitenskapelige ph.d.-programmet. Avhandlingen hans heter «Forgangen romantisk klaverpraksis. Fortolkning av utvalgte Beethoven-sonater og Chopin-etyder med utgangspunkt i Hans von Bülows instruktive noteutgaver», og selv om lydfiler og videoer er innbakt, er dette en vitenskapelig avhandling.
Pådriver
Forskjellen når den nye kunst-doktorgraden blir innført er at begge programmer vil lede til doktorgradstittelen.
Peter Tornquist sier at han er glad for at rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen har vært en pådriver for den nye kunst-ph.d.en.
— Han sa at vi jo allerede godtar bachelor- og mastergrader basert på kunstnerisk arbeid, og da gir det ikke mening å skulle bytte til vitenskapelig metode på doktorgradsnivå. Det er jeg helt enig i, sier han.
Bryne seg mot dem der ute
Tornquist er inne i sin andre periode som rektor. Før dette var han seksjonsleder i komposisjon og musikkteori, og før dette aktiv komponist og underviser.
Den første rektorperioden gikk i stor grad med til interne prosesser, forteller han, men nå i andre periode er han opptatt av å posisjonere Musikkhøgskolen internasjonalt.
— Jeg vil styrke nettverkene våre og blåse liv i partnerskap. Fagfeltet vårt er internasjonalt, studentene våre må måle seg med andre studenter internasjonalt, og vi trenger mer enn mange andre å bryne oss mot dem som er der ute, sier han.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!