Forskere følger opp arven etter Nansen

Tromsø (Khrono): Nærmere 200 forskere deltar i forskningsprosjektet «Arven etter Nansen», der formålet er å studere endringene som skjer i økosystemet i dag og i fremtiden når isen blir tynnere og trekker seg tilbake i Arktis.

Åtte statlige og to private institusjoner deltar i prosjektet, som har et budsjett på 740 millioner kroner. Biologer, fysikere, kjemikere, havbunnsforskere, klimaforskere og teknologer er blant deltakerne. Hittil er det 180 forskere, inkludert stipendiater og postdocer, men målet er å bli cirka 200. Noen av dem jobber teoretisk med modeller, noen er ute i felt og andre gjør eksperimenter i laboratorier.

«Grensesprengende forskning»

— Vi kaller det grensesprengende forskning, sier professor i marin økologi ved UiT Norges arktiske universitet, Marit Reigstad.

Hun er prosjektleder for «Arven etter Nansen» og forbereder for tiden et nytt tokt med det nye, isgående forskningsfartøyet «Kronprins Haakon» - et tokt hun selv skal lede. Khrono møter henne på kontoret i bygget til Norges fiskerihøgskole, som er en del av Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi på UiT.

På veggen henger en skisse over «Kronprins Haakon» med oransje lapper med navn og arbeidsoppgaver for de 36 forskerne som skal delta i dette toktet i august.

Forskere i prosjektet har allerede deltatt på flere tokt, tre med «Kronprins Haakon» i fjor, et med fartøyet «Kristine Bonnevie» i fjor og et i år.

— Vi fikk dette nye, store isgående fartøyet «Kronprins Haakon», som ble en viktig infrastruktur å bygge forskningsprosjektet rundt. Vi tilhører en privilegert klubb som får et nytt forskningsfartøy, sier hun.

I alt skal «Arven etter Nansen» ha 300 døgn på skipet i løpet av de fem årene prosjektet varer.

Et stort puslespill

Marit Reigstad forteller om et omfattende puslespill for å få så mange forskere og forskergrupper til å jobbe sammen, der alle bidrar med stor innsats.

— Vi må bli enige om protokoller; blant annet om hvordan vi skal gjøre målinger, slik at vi sikrer oss at vi bruker de samme metodene. Vi må dele alt, men også ha respekt for det arbeidet den enkelte har gjort med å samle inn data, sier hun.

— Dette er et prosjekt som rister forskningsmiljøene sammen. Det er såpass dyrt og utfordrende å jobbe i Arktis at vi er nødt til å samarbeide, særlig når forskningsspørsmålene er så komplekse som ved effekter av klimaendringer. Enkeltinstitusjoner har hverken kompetanse eller muskler til å kunne klare det alene, sier hun.

Grunnforskning

Forskningen i prosjektet er grunnforskning, men Reigstad understreker at det er grunnforskning som skal være relevant for forvaltning av disse sårbare naturområdene i framtiden.

— Endringene i økosystemene går raskt etter som isen blir tynnere og trekker seg tilbake og åpner områder i polhavet som tidligere har vært under is. Klimaendringene viser seg raskere i Arktis enn noen andre steder. Vi har satt sammen forskere fra mange fagområder for å forstå koblingene mellom fysiske forhold og økosystemene, forstå endringene i systemene i dag og framover, og finne ut hva vi kan si noe om, og hva som er usikkert, sier hun.

Hun forteller om endrede forhold i Arktis, der våren kommer tidligere og vinteren kommer senere. Dyr og planter opplever mindre is og varmere vann, og arter som levde lenger sør har tatt i bruk områder lenger nord, for eksempel torsken vandrer lenger nord enn før, og snøkrabben som har kommet fra Stillehavet og etablert seg i Barentshavet.

Det har vært over 100 måneder på rad med temperatur over gjennomsnittet på Svalbard og en gjennomsnittlig reduksjon i arktisk isutbredelse på 13 prosent hvert tiår siden 1978, påpeker hun.

— Vi vet ikke hvordan disse endringene påvirker de arktiske artene; om de blir spist av nye områder, om matforholdeme endres eller om det er for varmt for dem. Vi skal kartlegge økosystemet og prøve å forstå både de fysiske og menneskelige påvirkningene. Hvordan kan vi ta godt vare på disse områdene i framtiden, det er viktig å finne ut av, sier hun.

Reigstad sier videre at det er viktig å studere endringene der de er aller størst, for å kunne forstå endringene som skjer også andre steder i verden.

— Vi studerer et system som er i endring, der mange ting forandres samtidig. Det er ikke bare varmere klima, med lengre isfri sesong, men også for eksempel havforsuring og forurensing og nye arter som påvirker livet i Barentshavet.

— Det er store faglige utfordringer og vi har et stort ansvar for å levere. Dette er forskning som har stor samfunnsrelevans, og vi utdanner også en ny generasjon polarforskere gjennom prosjektet, sier hun og legger til at Norge har et stort ansvar for å bedre forståelsen av hele det arktiske området.

Arktis er under press

Hun viser også til at det arktiske området er under ytterligere press, ikke minst fra næringsinteresser. Blant annet fra fiskerier, fraktruter som testes ut og en fortsatt interesse for å utvide petroleumsaktiviteter lenger nordover.

— Vi henter mye av den norske økonomien fra havet, gjennom fiske, petroleumsutvinning og turisme. Så vi har et ansvar for å bidra til kunnskap om økosystemene og endringene som skjer i disse systemene. Vi må ha kunnskapen som skal til for å drive bærekraftig og framtidsrettet, sier hun og legger til at vi har tradisjon for det i Barentshavet.

— Det er viktig at framtidig bruk av denne regionen er basert på en forvaltningsstrategi som bygger på robust kunnskap om og en forståelse av økosystemet og hvordan menneskelig aktivitet påvirker det.

Nansens Arktis forsvinner

— Var det et opplagt valg å kalle opp prosjektet etter Nansen?

— Nansen var en svært dyktig forsker, mye av det han hentet inn da han driftet over polhavet med «Fram» på slutten av 1800-tallet er fortsatt gyldig. Men Arktis slik det var da Nansen utforsket det er på mange måter borte, etterhvert som temperaturen øker og iskanten trekker seg tilbake på grunn av klimaendringene, sier Reigstad.

— I tillegg bygde Nansen bygde broer mellom folk og fagdisipliner, og det er noe vi jobber med i dette prosjektet også, sier hun videre.

Så langt har det kommet sju publikasjoner ut av prosjektet i 2018, og Reigstad sier at de håper å komme i mål med en stor synteseartikkel om Barentshavet snart.

Arven etter Nansen er et helnorsk prosjekt, men Reigstad påpeker at de samarbeider med flere utenlandske forskningsprosjekter, blant annet i regi av britiske Natural Environment Research Council (NERC). Dessuten skal noen av forskerne i prosjektet være med det tyske forskningsfartøyet Polarstern, som skal drive over polhavet i et år fra september og samle inn data fra det sentrale polhavet. Her deltar i alt 300 forskere i 6-8 uker hver.

— Dette vil gis oss mer data fra det sentrale polhavet og bidra til en enda bedre forståelse av forholdene der, sier hun.

På tvers av disipliner

Marit Reigstad er professor i marinbiolog, mens nestleder Tor Eldevik er klimaforsker og den andre nestlederen, Sebastian Gerland, er isfysiker. Prosjektlederen forteller om flere grep for å få til samarbeid på tvers av disiplinene. Det er åtte arbeidspakker, ledet av hver av de statlige institusjonene og med nestleder fra en annen institusjon og fagdisiplin. Videre er det laget rekrutteringsteam for alle phd- og postdoc, for å styrke samarbeidet på tvers og for at de skal kunne kommunisere og diskutere utfordringer underveis.

— Dette er organisatoriske grep for å fremme samarbeid. Det skal ligge noe etter oss her også, når det gjelder jobbing på tvers av disiplinene. Det er en viktig del av prosjektet, sier Reigstad.