Hvorfor kunne det gå så galt i Penkowa-saken?

Redelighetsutvalgets frokostseminar torsdag hadde besøk av danske Albert Gjedde, skriver På Høyden.

Han er professor i nevrobiologi, nå ansatt ved Syddansk universitet. Tidligere var han professor og instituttleder for Institut for Neurovidenskab og Farmakologi ved Københavns Universitet. Han ble instituttleder i 2008. Det var samme år som det begynte å bli tydelig at ikke alt ved Milena Penkowas forskning var som det skulle.

— Mange forskere er mest opptatt av sin egen forskning. De ønsker ikke å bruke tid og krefter på hva andre forskere gjør. Når det gjelder Penkowa så er det nok flere som har hatt i bakhodet at de burde gjort noe, men de har ikke gjort det, sa Gjedde.

Tok 28 000

Danskene har Penkowa. Sverige har Macchiarini og Norge har Sudbø. Dette er de tre mest kjente forskningsskandalene fra nordiske land de siste tiårene, og mye er allerede skrevet om alle disse sakene. Når det gjelder Penkowa handler det om fabrikkering av resultater, om falsifisering av blant annet attester og om underslag av penger. Det var underslaget som til slutt felte henne.

Penkowa var kasserer i The Danish Society for Neuroscience. Det viste seg at hun hadde tatt 28.000 kroner fra selskapets konto. Denne saken ble politianmeldt.

— Da måtte vi se nærmere på hva som egentlig gikk for seg på laben hun ledet. Der var det mange unge mennesker som arbeidet uten ordentlig veiledning, og vi så at det skjedde ting der som ikke tålte dagens lys, sa Gjedde.

Gjedde forteller at det viste seg etter hvert at mye var galt med Penkowas forskning. I 2017 ble hun fratatt doktorgraden. Men helt tilbake til tidlig 2000-tall ble det stilt spørsmål ved både resultatene hun frem til og metodene hun benyttet. Blant annet var det ikke klart om hun hadde gjennomført forsøk på rotter eller på mus, og hvor mange forsøk som faktisk var gjennomført.

Kritisk til kamp om midler

— Spørsmålet er selvsagt hvem som ikke har hatt de nødvendige mistankene, sa Gjedde.

— Jeg kom inn i saken på grunn av pengene. Men noe av det vi da gjorde, var å sende noen av forskningsresultatene hennes til eksperter, som sa at dette ikke kunne stemme.

Da UiBs redelighetsutvalg arrangerte frokostmøte i januar, var det den svenske professoren Margaretha Fahlgren som holdt foredrag. I Sverige ønsker man nå en egen nemnd som skal se på redelighetssaker. Sakene skal altså bort fra de enkelte universitetene. Fahlgren sa under møtet at det etter hennes mening er for stort fokus på midler og på ranking, og at dette fokuset kan føre til at forskere kan bli fristet til å ta noen etiske snarveier.

Gjedde sa onsdag noe av det samme. Han er opptatt av at det må være rom for forskning der resultatene ikke nødvendigvis kan bli publisert i de største tidsskriftene.

Fast sum å forske for?

— Slik akademia er organisert i dag, må man selv søke om forskningsmidler. Og for å kunne nå opp i kampen om de eksterne midlene må man ha imponerende resultat å vise til. Men dypest sett handler ikke forskning om å finne resultat som kan publiseres i Science eller Nature, sa Gjedde.

Han mener det må være rom for å kunne arbeide med en hypotese lenge, kanskje over år, selv om det til slutt kan vise seg at man ikke får de resultatene man ønsker seg.

— Dersom man ikke bekrefter hypotesen er det ikke noe nytt, da har man liksom ikke noe å skrive om. Men jeg mener at vitenskapen ikke kommer videre på denne måten. Den kommer videre dersom vi viser at det vi har trodd faktisk ikke stemmer. Jeg vil gjerne lese flere artikler om slike resultater, sa Gjedde.

Han mener at fast vitenskapelige ansatte bør ha en fast sum å bruke til forskning.

— Ikke en overdådig sum, men penger som gjør at man også kan gjennomføre den forskningen som ikke umiddelbart blir resultat. Man må få på plass en kultur som ikke innbyr til svindel.

Gjedde mener at det i dag er for mange ph.d.-stipendiater.

— Det er få postdoktor-stillinger til disse etterpå, noe som gjør at de må kjempe på en måte som kan være over grensen. Men det er nok vanskelig å gjøre noe med dette, for mange seniorforskere bruker stipendiater til å utføre forskningen sin.

Skittentøysvask

Det som heter Udvalgene vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU) ved Københavns Universitet behandlet flere saker angående Penkowas forskning.

Men ifølge Gjedde ville UVVU etter hvert ikke ha noe med saken å gjøre. De mente saken gikk for langt tilbake i tid og at det ikke ville være mulig å gå gjennom alt materialet.

Praksisutvalget ved universitetet, som behandler spørsmål om god, vitenskapelig praksis, var tidlig inne i saken, men de konkluderte med at det ikke var noe galt.

— Det pinlige er at institusjonene virker å ville feie slike saker under teppet. Det er en tendens til at de som varsler om slike saker ikke blir behandlet på en god nok måte, for man ønsker ikke en offentlig skittentøysvask, sa Gjedde.

— Ingen som tok tak i Penkowa-saken har fått noen takk fra Københavns universitet, la han til.