NTNU-rektoren vil ha debatt om støtte til institutter som ikke lever av oppdrag

Det var da Forskningsrådet sent i høst inviterte til høring om en ny instituttpolitikk, at NTNU i sitt høringssvar stilte spørsmål ved flere forskningsinstitutters rett til å motta basisstøtte fra staten.

Under overskriften «Hva er instituttsektor/ forskningsinstitutt?», skriver NTNU-rektor Gunnar Bovim i sitt høringssvar at det etter NTNUs mening ikke er «åpenbart at institutter som har som hovedintensjon å rådgi forvaltningen eller har andre hovedformål enn forskning bør innlemmes i denne ordningen».

Det er ikke fornuftig å ha forskningsinstitutter som ikke først og fremst driver anvendt forskning, men som først og fremst publiserer forskning i vitenskapelige tidsskrifter, skriver NTNU i sitt høringssvar.

«Vi synes ikke det er fornuftig å ha forskningsinstitutter som har Forskningsrådets virkemidler som hovedmarked og hvis hovedrolle er å publisere sin forskning i vitenskapelige tidsskrifter. Slike miljøer kan definitivt drive forskning av høy kvalitet, men dersom det ikke finnes et oppdragsmarked for et forskningsinstitutt, privat eller offentlig, mener vi at det bør vurderes om miljøet bør tilhøre et universitet eller en høyskole», mener NTNU.

Vil ikke nevne navn

Selv om Bovim har sagt A, akter han ikke å si B. Gjennom kommunikasjonsavdelingen ved NTNU gjør rektor Bovim det klart at han ikke vil trekke frem konkrete eksempler på hvilke institutter han tenker på.

— Vi er ikke opptatt av å dra frem konkrete eksempler, men av den prinsipielle tilnærmingen angående instituttenes formål basert på utsagn i Forskningsrådets synteserapport. Forskningsrådet skriver i sin rapport om forskingsinstitutter som mangler et ordinært oppdragsmarked. Vi stiller i vårt høringssvar spørsmålstegn ved om det heller bør vurderes å knytte slike miljøer nærmere et universitet eller en høgskole og dermed til også utdanningsvirksomheten, utdyper Bovim i en e-post.

Men rektoren peker på de samfunnsvitenskapelige instituttene.

— I rapporten fra Forskningsrådet refereres det til evalueringen av de samfunnsvitenskapelige instituttene der evalueringsutvalget har stilt liknende spørsmål om kobling mellom forskningsinstituttene og universiteter og høyskoler. Vi er opptatt av at forskning som kobles til utdanning, gir en merverdi i form av ny kunnskap hos studenter.

— Hvilken plass tar disse instituttene, som går utover de instituttene som driver med anvendt forskning og oppdragsforskning? Er det kamp om midler eller andre hensyn?

— Når man nå skal gå gjennom instituttsektoren er det naturlig å se på formålet slik Forskningsrådet gjør. NTNU har derfor gitt våre innspill på en prinsipiell tilnærming og ikke ut fra andre hensyn, svarer Bovim.

Usikker på om bidrag fra det offentlige bør sees på som oppdrag

NTNU-rektor Gunnar Bovim peker på Forskningsrådets egne beskrivelser av institutter som mangler et ordinært oppdragsmarked. Som alternativ til inntekter fra markedet, kan institutter få støtte gjennom bidrag fra for eksempel departementer eller andre offentlige organer, forskningsfond eller annen type støtte fra Forskningsrådet.

For instituttene uten et ordinært oppdragsmarked, peker Forskningsrådet spesielt på såkalte handlingsrettede programmer som en viktig inntektskilde.

«Dette er programmer hvor det offentlige kompenserer for et manglende marked ved å etablere et forskningsprogram. De handlingsrettede programmene er særlig rettet inn mot offentlig sektor og bransje- og interesseorganisasjoner. Prosjektene innenfor denne programtypen vil være relevante for offentlige myndigheter, for eksempel gjennom å gi bedre kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger og for planlegging på forskjellige forvaltningsnivåer», skriver Forskningsrådet i sin synteserapport.

NTNU-rektor Bovim stiller imidlertid spørsmål om forskning som skjer gjennom bidrag fra det offentlige, bør regnes som reelle oppdrag for instituttene.

— Det er altså slik at systemet for tildeling av basisfinansiering i dag vekter hvordan man lykkes i det nasjonale oppdragsmarkedet høyt. Det tror vi generelt at er fornuftig, gitt at det er en viktig oppgave for forskningsinstituttene at forskningen skal komme til anvendelse. Gjennom oppdragsmarkedet spres kunnskapen fra forskningsinstituttene til de som har bruk for den. Vi er mer usikre på i hvilken grad Forskningsrådets virkemidler bør forstås som et oppdragsmarked. I universitets- og høyskolesektoren skiller vi mellom bidragsinntekter og oppdragsinntekter. Midler fra Forskningsrådet karakteriseres som bidragsinntekter. Dersom noen forskningsinstitutter ikke har et fungerende marked, offentlig eller privat, tror vi at utdanning vil kunne være en viktig supplerende kanal for spredning av kunnskapen fra disse miljøene, sier Bovim.

Mener NTNU har en streng definisjon på oppdrag

Lars Holden er leder for Forskningsinstiuttenes fellesarena (FFA), organisasjonen som ivaretar instituttenes interesser. Holden synes NTNU er strenge som tilsynelatende ikke mener disse midlene er å regne som oppdrag nok, og at institutter bør vurderes å legges inn under universiteter blant annet på bakgrunn av at de mottar penger gjennom handlingsrettede programmer, i stedet for oppdragsmarkedet.

— Her er vi uenige. Vi oppfatter at handlingsrettede programmer er en kunnskapsbestilling fra det offentlige og således må dette regnes som et oppdrag for instituttene, hvert fall på den samfunnsvitenskapelige arenaen. Dette er forskning som blir brukt av de som finansierer oppdraget. Vi tror de fleste forskningsmiljøer vil sette pris på at de som utfører prosjektet får større faglig frihet ved denne måten å organisere kunnskapsutviklingen, sier Holden.

Holden sier flere departementer velger å gi penger til forskning på andre måter enn gjennom innkjøp av oppdragsforskning, og mener også dette må regnes som oppdrag og at det er en fordel for forskningsmiljøene.

— UD gir for eksempel bidragsmidler i stedet for oppdragsmidler, men det er fremdeles anvendt forskning som dekker et konkret kunnskapsbehov. Hvis NTNU ser på de konkrete prosjektene som utføres av instituttene med disse midlene, så vil også NTNU se at det er forskning som ikke naturlig hører hjemme under et universitet, sier Holden.

— En underlig og spisset interessepolitisk holdning

PRIO, Institutt for fredsforskning, mottok i 2017 i underkant av ti prosent av sine inntekter fra oppdrag. 18 prosent av de nesten 102 millionene instituttet hadde i inntekter, kom fra basisfinansiering, og de siste 72 prosentene fra andre forskningsmidler.

PRIO-direktør Henrik Urdal forstår ikke NTNU-rektorens motiv, utover å fjerne konkurransen om forskningsmidler.

— De fleste instituttene er uavhengige. Å skulle legge dem inn under universiteter vil ikke gjøre annet enn å redusere konkurransen, men på sikt er det gunstig å få konkurranse også på kvalitet. Det er både vi og andre eksempler på. Jeg kan ikke se hva NTNU har å vinne på dette utover å unndra seg konkurranse, sier Urdal til Khrono.

Han mener at å legge opp til færre institutter strider med det som har vært målet med instituttpolitikken.

— Dette går på tvers av ønsket om å ha en livskraftig instituttsektor. Og utspillet bygger også på et premiss om at det ikke er sammenheng mellom kvalitet og relevans, men sånn er det ikke. For oss er kvalitet en grunnleggende forutsetning for å kunne tilby forskning i oppdragsmarkedet, slår PRIO-direktøren fast.

Mener NTNU-uttalelse er lite presis

Urdal synes høringssuttalelsen fra NTNU er lite presis, men han tolker den til at den gjelder videre enn bare basisfinansiering. Det kan ramme også universitetenes tilgang på forskningsmidler, mener Urdal.

— Jeg oppfatter at NTNU ikke bare sikter til basisfinansieringen, men også sikter til hvilke arenaer i Forskningsrådet som det skal være åpent for instituttsektoren å søke midler innen. Men i dag gis mange oppdrag gjennom Forskningsrådet, for eksempel fra Utenriksdepartementet. Det er midler som skal understøtte forskning på bestemte arenaer og som også universitetssektoren kan nyte godt av. Derfor synes jeg NTNUs uttalelse er uttrykk for en underlig og en veldig spisset interessepolitisk holdning. De ønsker rett og slett å unndra seg konkurranse fra institutter, konkluderer Urdal.

Heller ikke Bovims begrunnelse om å knytte forskning tett opp til utdanningen ved universitetene og høgskolene holder vann, mener direktøren.

— Hvis man ser på kriteriene for fordeling av basisbevilgningen, er det i dag en ganske fornuftig balanse mellom de ulike indikatorene som kvalitet, relevans i forbindelse med oppdragsmarkedet og antall doktorgrader. Jeg er for så vidt enig i at man skal ha en forskningsbasert undervisning og at man også i utdanningene skal ha fokus på forskning, men det skjer også i instituttsektoren og ikke bare i universitetssektoren. I PRIO har vi doktorgradsstudenter og tilbyr plasser for masterstudenter, sier Urdal.

Institutt for samfunnsforskning: Vi har et annet oppdrag

Institutt for samfunnsforskning er et samfunnsvitenskapelig institutt. Av de 92,5 millionene som utgjorde instituttets inntekter i 2017, kom 12 prosent gjennom grunnfinansiering, 55 prosent gjennom Forskningsrådets prosjektmidler og 27 prosent fra departementer og direktorater. Bare seks prosent kom fra internasjonale eller andre oppdragsgivere.

Tallene gjør at instituttet fort kan være blant instituttene NTNU mener bør vurderes. Men direktøren for instituttet mener forutsetningene er annerledes for hennes institutt, sammenlignet med for eksempel teknisk-industrielle institutter.

— Hvis det er teknisk-industrielle institutter, som skal bidra til næringslivet, som mottar store deler av sin finansiering fra Forskningsrådet, så kan det tyde på at de ikke er relevante nok – fordi næringslivet viser liten interesse for det de gjør. Men vi som forsker mest for offentlig sektor, svarer på et annet oppdrag og bidrar med forskning som et offentlig gode. Om et departement velger å løse sin sektors kunnskapsbehov ved å lyse ut midler direkte, eller via Forskningsrådet, er ikke avgjørende for forskningens relevans eller nytteverdi. Vi opplever at flere departementer har begynt å kanalisere midler gjennom Forskningsrådets programmer der de før lyste ut direkte. Det er dumt å stille spørsmålstegn ved vår berettigelse på grunnlag av det, sier Tanja Storsul, direktør i Institutt for samfunnsforskning.

— Overlapp?

— Overlapper ikke mye av forskningen dere gjør, med den forskningen som skjer ved universiteter og høgskoler?

— Noen ganger jobber vi sammen med universitetene, men vi er i stor konkurranse med dem også. Vi er veldig ulike ved at instituttene er veldig utadrettede og hele tida ser etter hvordan vår kompetanse kan brukes til å løse samfunnets behov og svare på utlysninger og oppdrag. Universitetene jobber mer langsiktig med forskning, og mer med relevans opp mot utdanning. Derfor mener jeg vi utfyller hverandre, og jeg tror at vi må leve med at vi av og til er like og av og til konkurrerer, svarer Storsul.

— Kan dere ikke gjøre det dere gjør i dag hvis dere ligger under et universitet?

— Mange som har prøvd det, sier nei. Ved Universitetet i Bergen har man valgt å ikke ta instituttvirksomheten inn i universitetet og mener det tilhører randsonen gjennom NORCE, sier Storsul.

Små, men best på kvalitet

Fridtjof Nansens institutt oppgir i sin årsrapport at midlene de får gjennom Forskningsrådet er deres hovedinntektskilde. Direktør Geir Hønneland sier instituttet ikke nødvendigvis scorer høyest på relevans og oppdrag, og derfor er glade for at Forskningsrådets også vektlegger kvalitet i forskningen.

— Man ser ofte at de som gjør det godt for eksempel på relevans gjør det dårlig på kvalitet, og motsatt. Fra vårt ståsted fungerer modellen godt i dag. Vi kan være små og effektive, og ser at Fridtjof Nansens Institutt har vært på topp i hele den norske instituttsektoren når det kommer til kvalitet i fire av de fem siste årene, sier Hønneland.

Sektoren er for ulik, til at man først og fremst kan vektlegge relevans og oppdragsforskning, tror instituttdirektøren.

— Det er sprikende forventninger til sektoren. Vi blir premiert for publisering og mener det bør være rom for det.

Direktør i Norsk utenrikspolitiske institutt, Ulf Sverdrup, peker på at institutter deltar i konkurranse, selv om konkurransen skjer gjennom Forskningsrådet.

— Vi sender søknader til Forskningsrådet og sånn er vi noen ganger i en konkurransesituasjon med UH. Evalueringene av de samfunnsvitenskapelige instituttene viser at det er høy kvalitet på forskningen og at vi fyller vårt samfunnsoppdrag. Og høy vitenskapelig kvalitet henger sammen med relevans og oppdrag. Driver du ikke med vitenskapelig publisering, så blir det også vanskelig å gi gode råd, sier Sverdrup.

Ønsker tydeligere definisjon av hva som er institutter

NTNU og rektor Gunnar Bovim sier at universitetet både som utdanningsinstitusjon og som eier og samarbeidspartner i forskningsinstitutter ønsker seg en diskusjon om institutter med andre hovedformål enn forskning bør omfattes av retningslinjene for statlig finansiering av forskningsinstitutter.

— De statlige retningslinjene for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter fastslår at formålet med forskningsinstituttene er at de skal bidra med forskning av høy kvalitet og relevans til anvendelse i næringsliv, forvaltning og i samfunnet for øvrig, sier Bovim.

Han lar det skinne gjennom at NTNU er skeptiske til å lage en felles politikk for instituttsektoren, slik Forskningsrådet har forsøkt gjennom sin synteserapport.

— I vårt høringssvar til rapporten stiller vi spørsmål ved om det er hensiktsmessig å utvikle en mest mulig helhetlig politikk for en mest mulig heterogen sektor. Det kan bidra til å utvide formålet og gjøre det mer utydelig for alle. Da kan det heller være en god grunn til å definere formålet med forskningsinstitutter tydeligere og dermed også hva den statlige basisbevilgningen skal bidra til. Eventuelt kan man tydeliggjøre forskjeller mellom formålet til ulike typer instituttgrupper som er omfattet av retningslinjene, sier Bovim.