Forskere formidler som bare det i norske romaner. På siste side får de en takk

Det er lett å klappe sammen boka når siste punktum er satt for en skjønnlitterær historie. Men blar vi en side eller to til, ser vi at forfattere ofte takker personer som har vært til hjelp for dem underveis i arbeidet med romanene. Da skjer det også at navn på forskere dukker opp.

De har blant annet formidlet kunnskap om antikken, norrøn mytologi, folkemusikk og andre verdenskrig. Det forskerne i denne artikkelen har til felles, er at de alle er historikere, mens en tidligere mastergradsstudent i dag jobber som lærer. 

— En måte å spre kunnskap på

«Forfatteren har fått hjelp av utallige personer, både i hjemlandet, og på researchreiser til blant annet Venezia, Melfi, Bari, Siracusa, Ravenna, Isle of Wight, London, Roma Durrës og Trieste. De viktigste — uten å forglemme noen; Professor Jon W. Iddeng …»

Slik starter forfatter Vetle Lid Larssens takksigelser av en rekke personer som har bidratt til den historiske romanen Lucias siste reise. Førstemann som blir nevnt er historiker Jon W. Iddeng, som i dag er spesialrådgiver i Forskerforbundet.

— Det var spennende og morsomt å få bidra med bakgrunnsstoff, sier Iddeng, som har antikkens historie som fagfelt. 

Han forteller at det Larssen var på jakt etter, var å kontrollere om de faktiske opplysningene stemte for de ulike tidsepokene. 

— Det er en smart ting at man bruker forskere for å sjekke at det er historisk korrekt det de skriver. Larssen setter seg grundig inn i det de skriver om, men han ville dobbeltsjekke at historiske hendelser ble riktig. Det er positivt. Flere kunne vært flinkere til å bruke konsulenter til slike ting, sier Iddeng. 

— Tenker du på slik veiledning som en del av formidlingsarbeidet?

— Ja, det blir en måte å spre kunnskapen på til et publikum som ellers ikke ville lest noe om antikken i en fagbok eller i et medieoppslag. Det er en fin ting. 

— Bør romanforfattere oppgi hvem som har bidratt på samme måte som man oppgir kilder i fagbøker?

— Det er fint at de takker hvis vi har bidratt, men jeg har ikke tenkt at det alltid må til. En roman er et verk som står for seg selv. Jeg vil ikke si at det er noe svik mot noen hvis det ikke skjer, men det er hyggelig når de takker. 

— Masteroppgaven var helt avgjørende

I romanen Etterklang skriver Helga Flatland om læreren Mathilde i Oslo, som leier et hus i Telemark etter å ha fått sparken. På gården der hun bosetter seg, lærer hun å spille hardingfele, men da må hun også kunne slåttesogene som hører til en feleslått. 

«Slåttesogene handler ofte om kvinners opprør eller ulydighet — og om ulykken som rammer dem», heter det på bak på omslaget. 

I arbeidet med romanen er en masteroppgave vekket til live igjen. På siste side skriver Flatland: «Tusen takk til Sara Telnes Fjågesund, for gode råd og innspill, og for å ha stilt sin masteroppgave Hun blev i elfven — kvinner i slåttespel- og soge (2009) til disposisjon i arbeidet med denne boka.»

— Masteroppgaven var helt avgjørende for meg i arbeidet med Etterklang, sier forfatter Helga Flatland. 

— Det var gjennom å lese den at jeg fikk idéen om å bruke de gamle slåttesogene som klangbunn for min historie, og gjennom den fikk jeg også tilgang til tolkninger og kontekst jeg benyttet meg mye av i romanen. sier Flatland. 

— Nå lever historiene videre

Den daværende masterstudenten har siden den gang giftet seg og heter nå Sara Fjågesund Aase. Det viser seg at hun ikke bare har bidratt til boka, hun er også en god venninne av forfatteren fra barndommen av. Aase bor i Seljord, spiller hardingfele og leverte en todelt master, som både var teoretisk og praktisk. Den praktiske gikk ut på at hun fortalte og spilte de slåttene hun skrev om. 

— Det er veldig fint å bli takket i en skjønnlitterær bok. Det var bra at hun var så interessert i temaet. 

Aase forteller at det har vært flere møter mellom henne og Flatland, og at forfatteren gjorde grundig research. Hun stilte mange spørsmål og var opptatt av å få korrekt informasjon. 

— Det er egentlig slik man jobber som forsker også. Man undersøker og skriver. 

— Mange masteroppgaver blir glemt, nå lever din videre i en roman. Hvordan er det?

— Veldig fint. Det handler om å overføre historier fra generasjon til generasjon og hvordan noen historier lever videre. Helga har greid å bruke disse historiene, nå lever de enda mer videre og når ut til enda flere. Det som er særegent for Seljord blir nå spredt også internasjonalt. Det er artig å tenke på. 

Første takk i norsk roman

Flatland sier det første gang hun inkluderer en takk i slutten av en av romanene i norsk utgave, men at det i dette tilfellet var naturlig å takke Aase siden hun baserte så mye av historien på hennes arbeid. 

— I noen andre land er det mer vanlig med en takk til slutt i romaner, og i forbindelse med utgivelse av bøkene mine i for eksempel Storbritannia, har det britiske forlaget mitt bedt om en utfyllende takk til diverse bidragsytere. 

Er venner og snakker sammen

Sara Fjågesund Aase er ikke den eneste som har kombinert vennskap med faglig formidling. 

I Skråpånatta av Lars Mytting retter han avslutningsvis en stor takk til en rekke personer. En av dem er historiker Anette Storeide ved Falstadsenteret. Hun er også professor 2 ved HL-senteret. 

Storeide understreker imidlertid at hun er venn av forfatteren og at hun mer i kraft av dette vennskapet har formidlet sin fagkunnskap.

— Jeg har bidratt og fått takk i flere av bøkene hans. Men bidraget fra meg er først og fremst fordi vi snakker mye om andre verdenskrig. Da har han spurt om det virker urealistisk å skrive slik og slik.

Storeide har lest utkast og fått spørsmål om Dresden under krigen, som blir en sentral hendelse i Skråpånatta.

— Noen ganger snakker vi mer generelt, og så vet jeg at han eventuelt kan bruke noe av det jeg har sagt. Jeg føler ikke da at vi snakker sammen fordi jeg er forsker, men mer ut fra en felles interesse.

Når det gjelder kreditering, er Anette Storeide av den oppfatning at en romanforfatter står mye friere enn en sakprosaforfatter. 

— Romanforfattere trenger ikke å oppgi kilder og inspirasjon. Men, hvis man baserer romanen sin på en annen persons arbeid, mener jeg at det bør krediteres på en eller annen måte. Hun viser til en diskusjon i 2015 knyttet til Jo Nesbøs roman Mere blod (2015) der en hovedfagsoppgave lå til grunn for miljøskildringene.

— Lett å samarbeide med

Romanforfatter Gunhild Haugnes har hatt stor nytte av kunnskapene til professor Jon Vidar Sigurdsson ved Universitetet i Oslo. Journalisten kommer snart ut med sin femte roman i serien Frøyas døtre. I alle romanene har Sigurdsson bidratt med sine faglige kunnskaper som historiker, og påpekt historiske fakta. 

— Det har vært veldig nyttig for å få det så korrekt som mulig. Selv om det er fiksjon, må jo de store historiske trekkene være riktig. Vi kan ikke skrive at noen jobbet på en PC på 1500-tallet, for å si det slik. 

At nettopp Sigurdsson er valgt, er på grunn av at norrøn mytologi er hans spesialområde. 

— Han er veldig lett å samarbeide med og alltid på tilbudssida. Han har lest alle førsteutkastene, slik at jeg har hatt mulighet til å rette i seinere runder. 

Selv setter Haugsnes seg grundig inn i de historiske epokene hun skildrer og bruker alle mulige kilder. At de derfor blir takket i boka, mener hun er en selvfølge. 

— Det skulle bare mangle. Det er mange som bidrar betydelig og da er det riktig å takke. Det er vanlig høflighet. I noen bøker oppgir jeg også litteraturkilder, sier Gunhild Haugnes. 

— Gir meg nye idéer

Sigurdsson har bistått mange forfattere og filmanusforfattere, og han setter av mye tid. 

— Slike oppgaver er morsomme og givende. De kan åpne for nye perspektiver og ideer jeg ikke ville ha tenkt på i min egen forskning. Så selv om arbeidet er omfattende, gir det nok av belønninger til å være vel verdt tiden og innsatsen.

— Hva tenker du om en slik måte å formidle på?

— Jeg tenker at denne metoden har en verdifull plass innen formidling, fordi den kan engasjere et bredere publikum på en måte som streng akademisk tekst ikke alltid klarer. Leserne er innforstått med at det de leser ikke holder samme grad av historisk presisjon som en akademisk avhandling.

Del av formidlingsoppdraget

Historiker Kjetil Braut Simonsen ved Jødisk museum får som forsker og fagperson svært mange forespørsler i ulike sammenhenger. Én av dem var en e-post fra forfatter Niels Fredrik Dahl og en påfølgende samtale. Dahl gjorde research til romanen Fars rygg og takker der Simonsen for den hjelpa han fikk. 

— Det er fint og ryddig. Det er veldig fint at de bidragene vi kommer med, blir verdsatt og kreditert. Det å kreditere er jo noe vi selv er veldig opptatt av i egen forskning. Da er det fint at det også kan skje i en slik sammenheng. 

Han husker ikke så mye av kontakten han hadde med Dahl, og går derfor ut fra at han ikke bidro så enormt mye. Forfatteren sendte ham Fars rygg etterpå, og det setter han pris på. 

For Simonsen er dette en del av formidlingsoppdraget. 

— Både Jødisk museum og jeg som forsker kan bidra til romaner og spillefilmer. Det var folk her på museet som var involvert i filmatisering av Den største forbrytelsen. Formidling er mer enn å skrive populærvitenskapelige bidrag. 

Historikeren har ikke rukket å lese boka ennå. Han har det svært travelt. 

— Jeg har dessverre ikke hatt tid. Jeg har veldig liten tid til å lese noe annet enn det jeg må, men jeg håper å få gjort det etter hvert. 

Siden denne artikkelen handler om å si det enkle ordet takk, vil journalisten takke kollega Elise Lystad. Hun sjekket siste romanside i flere bøker på biblioteket for å finne forskere som får en takk.