Barnet som må klare alt

Film. I «Føniks» møter vi en liten familie bestående av moren Astrid, og barna Jill (14) og Bo (som er noen år ynge). De bor sammen, men familien preges av at mor er fraværende. Og snakker de egentlig sammen? Har de det bra?

Publisert   Sist oppdatert

Allerede i de innledende scenene presenteres vi for en mor (Maria Bonnevie) som ikke helt mestrer tilværelsen. Hun sover mye, drikker for mye og klarer bare innimellom å gi barna det de trenger. Det er lite livslyst å spore hos moren.

Fakta

Føniks

Norgespremiere: 12.10.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Sverrir Gudnason, Casper Falck-Løvås, Kjersti Botn Sandal, Nils Vogt, Renate Reinsve

Manus og regi: Camilla Strøm Henriksen

Produsent: Gudny Hummelvoll, Annika Hellström, Paulina Wilhelmsen, David Yates

Foto: Ragna Jorming

Musikk: Patrik Andrén, Johan Söderqvist

Språk: Norsk

Lengde: 1 t. 28 min.

Dermed er det Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) som holder det hele sammen. Hun steller broren Bo (Casper Falck-Løvås) – og hun sørger for at moren ikke sklir for langt ut. Jill er limet i familien. Men det betyr også at hun ikke kan ta vare på seg selv. Jills egne behov kommer langt ut i køen av behov som skal dekkes.

Moren får et jobbtilbud, og er plutselig ovenpå. Kanskje kan deres situasjon forbedres? Men vi aner rask – og Jill ser det også med en gang – at det kommer ikke til å skje. Hun har sett det før, men håper samtidig at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.

Regissør Camilla Strøm Henriksen har laget en modig film. Temaet er utfordrende, og det er krevende å fortelle det fram
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Så kommer barnas far på banen for å feire Jills bursdag. Mens mor forsvinner etter at hun ikke klarte å gå jobbintervjuet et par dager senere. Jill må nok en gang ta ansvaret, og det gjør hun uten å mukke.

Hendelsene som rammer familien denne helgen er så hjerteskjærende at Jill bestemmer seg for å bære dem alene. Slik er hennes liv. Mamma klarer ikke å være forelder, og det klarer ikke pappa heller.

Regissør Camilla Strøm Henriksen har laget en modig film. Temaet er utfordrende, og det er krevende å fortelle det fram. Hun lykkes et godt stykke på vei med sitt prosjekt, men jeg vrir meg tidvis i stolen fordi jeg ikke alltid tror nok på det jeg ser. Det har noe med replikkvekslinger og personinstruksjoner å gjøre. Og det har noe med et par av karakterene å gjøre, først og fremst faren.

Når det er sagt, Strøm Henriksen regisserer med sikker hånd i svært mange av de situasjonene som bygger fortellingen. Estetisk beveger hun seg ikke i det sosial-realistiske landskapet, slik vi kanskje kunne forvente med et slikt tema. Hun anvender mer drømmeaktige virkemidler som hun så blander med det som tross alt er drivende realistisk for barna i familien. Dette er bra fordi vi tvinges til fantasien landskap. Der har Jill noen glimt av et frirom. Vi ser det spesielt når faren arrangerer bursdagen - i et hotellrom der alt er lyst og hvitt.

Et par sjangergrep fra helt andre sjangre faller godt inn i fortellingen, for eksempel scenen der faren introduseres.

Filmens scenografi er en av dens styrker. I den lille familiens mørke leilighet med tunge brune farger kommer lyset inn gjennom vinduene, men det slipper liksom ikke til ordentlig. Dette er med på å skape et miljø av tungsinn der det usagte får være usagt.

«Føniks» er Camilla Strøm Henriksens debut som spillefilmregissør. Men hun er på ingen måte et ubeskrevet blad i norsk film. Hun har erfaring både som skuespiller, en lang sådan, og som regissør. I «Føniks» er mot og estetisk kompetanse hennes viktigste styrker.

Jeg er spent på hva hun vil levere neste gang.