Barnet som må klare alt

Allerede i de innledende scenene presenteres vi for en mor (Maria Bonnevie) som ikke helt mestrer tilværelsen. Hun sover mye, drikker for mye og klarer bare innimellom å gi barna det de trenger. Det er lite livslyst å spore hos moren.

Fakta

Føniks

Norgespremiere: 12.10.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Sverrir Gudnason, Casper Falck-Løvås, Kjersti Botn Sandal, Nils Vogt, Renate Reinsve

Manus og regi: Camilla Strøm Henriksen

Produsent: Gudny Hummelvoll, Annika Hellström, Paulina Wilhelmsen, David Yates

Foto: Ragna Jorming

Musikk: Patrik Andrén, Johan Söderqvist

Språk: Norsk

Lengde: 1 t. 28 min.

Dermed er det Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) som holder det hele sammen. Hun steller broren Bo (Casper Falck-Løvås) – og hun sørger for at moren ikke sklir for langt ut. Jill er limet i familien. Men det betyr også at hun ikke kan ta vare på seg selv. Jills egne behov kommer langt ut i køen av behov som skal dekkes.

Moren får et jobbtilbud, og er plutselig ovenpå. Kanskje kan deres situasjon forbedres? Men vi aner rask – og Jill ser det også med en gang – at det kommer ikke til å skje. Hun har sett det før, men håper samtidig at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.

Så kommer barnas far på banen for å feire Jills bursdag. Mens mor forsvinner etter at hun ikke klarte å gå jobbintervjuet et par dager senere. Jill må nok en gang ta ansvaret, og det gjør hun uten å mukke.

Hendelsene som rammer familien denne helgen er så hjerteskjærende at Jill bestemmer seg for å bære dem alene. Slik er hennes liv. Mamma klarer ikke å være forelder, og det klarer ikke pappa heller.

Regissør Camilla Strøm Henriksen har laget en modig film. Temaet er utfordrende, og det er krevende å fortelle det fram. Hun lykkes et godt stykke på vei med sitt prosjekt, men jeg vrir meg tidvis i stolen fordi jeg ikke alltid tror nok på det jeg ser. Det har noe med replikkvekslinger og personinstruksjoner å gjøre. Og det har noe med et par av karakterene å gjøre, først og fremst faren.

Når det er sagt, Strøm Henriksen regisserer med sikker hånd i svært mange av de situasjonene som bygger fortellingen. Estetisk beveger hun seg ikke i det sosial-realistiske landskapet, slik vi kanskje kunne forvente med et slikt tema. Hun anvender mer drømmeaktige virkemidler som hun så blander med det som tross alt er drivende realistisk for barna i familien. Dette er bra fordi vi tvinges til fantasien landskap. Der har Jill noen glimt av et frirom. Vi ser det spesielt når faren arrangerer bursdagen - i et hotellrom der alt er lyst og hvitt.

Et par sjangergrep fra helt andre sjangre faller godt inn i fortellingen, for eksempel scenen der faren introduseres.

Filmens scenografi er en av dens styrker. I den lille familiens mørke leilighet med tunge brune farger kommer lyset inn gjennom vinduene, men det slipper liksom ikke til ordentlig. Dette er med på å skape et miljø av tungsinn der det usagte får være usagt.

«Føniks» er Camilla Strøm Henriksens debut som spillefilmregissør. Men hun er på ingen måte et ubeskrevet blad i norsk film. Hun har erfaring både som skuespiller, en lang sådan, og som regissør. I «Føniks» er mot og estetisk kompetanse hennes viktigste styrker.

Jeg er spent på hva hun vil levere neste gang.