Endelig utforskes Edvard Munchs liv i en helstøpt dramatisering

Fakta

Munch

• Premiere: 27.01.2023

• Skuespillere: Anne Krigsvoll, Mattis Hermann Nyquist, Ola G. Furuseth, Alfred Ekker Strande, Jesper Christensen, Anders Baasmo, Dennis Storhøi, Nader Khademi, Arthur Berning, Ida Elise Broch, Lise Carlehed, Gine Cornelia Pedersen, Hildegunn Riise
• Sjanger: Drama / Biografi / Norsk
• Regi: Henrik M. Dahlsbakken
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år

Regissør Henrik Martin Dahlsbakken er blant våre mest produktive. Munch er hans tredje spillefilm siden sommeren 2022. Noen ganger kan man se at hans høye produksjonstakt etterlater oss med et inntrykk av at filmen ikke er ferdig. Derfor var det med en viss skrekkblandet fryd mange av oss ventet på filmen om Edvard Munch (1863-1944), en kunstner man helst ikke skal lage lettvintheter om.

Denne gangen kommer Dahlsbakken med et gjennomarbeidet prosjekt. Og resultatet er vel verdt å se.

Det er mange år siden Peter Watkins Edvard Munch (1974), som dessuten egentlig var en TV-serie. Det er bare én av grunnene til at det nå var på tide å se en ny og nyere dramatisering av den store kunstnerens liv. Vi har fått et nytt museum. Nå trengte vi en ny film.

Det er nemlig ganske så bemerkelsesverdig hvor lite vi har sett av bearbeidelser av Munchs liv, et liv som inneholder mengder av dramatikk. Det skal bli interessant å lese og lytte til kunsthistorikernes dom, og tilsvarende vurderinger fra andre med historiefaget som sin optikk. Jeg tar for gitt at det meste av det vi ser kan forsvares historisk, ikke minst fordi Dahlsbakken har samarbeidet med staben ved Munchmuseet. En del av grunnlagsmaterialet er Munchs brever.

Her skal filmen vurderes som film, som fortelling.

Munch består av fire dramatiseringer, fra fire ulike perioder i Munchs liv. Vi møter ham som ung, søkende – og forelsket – 21-åring i Vestfold. Dernest som halvveis etablert 29 -åring – men ikke ennå anerkjent – i Berlin. Så er det Munch som pasient på psykiatrisk sykehus i København i en alder av 45 år som portretteres. Og til slutt er den aldrende Munch i Oslo i 1943. Da er han 80 år.

De fire dramatiseringene er skrevet av fire forskjellige manusforfattere; Fredrik Høyer, Mattis Herman Nyquist, Gine Cornelia Pedersen og Eivind Sæther. Det er et godt valg. De fire vektlegger forskjellige siden av Munchs liv. Grepet har gitt regissøren grunnlag for å utforske sitt subjekt med ulik temperatur og dermed ulike visuelle, tematiske og narrative bidrag til helheten.

Munch framstilles også av fire ulike skuespillere, her nevnt i kronologisk aldersrekkefølge (fra ung til gammel): Alfred Ekker Strande, Mattis Herman Nyquist, Ola G. Furuseth og Anne Krigsvoll. Et sideblikk på tilsvarende metode brukt av Todd Haynes i hans film om Dylan, I´m not there, er ikke feil. Men Dahlsbakken gjør det på sin egen måte.

Dahlsbakken har valgt å fortelle om Munch uten å benytte seg av den åpenbart tilgjengelige kronologien som ligger i malerens alder. Filmen begynner faktisk «bakerst» og beveger seg noenlunde suksessivt i motsatt retning. Når de fire periodene er etablert, veksler regissøren mellom dem. På den måten får han fortalt om sentrale deler av mannens liv uten å måtte forplikte seg til kronologiens tvang.

De fire dramatiseringene er såpass ulike visuelt at det er lett å holde dem fra hverandre. Til sammen forteller de om hovedpersonen på en slik måte at vi blir kjent både med mannen, til dels med kunsten, og til en viss grad med tiden han levde i. Dahlsbakken er en av de regissørene som utmerker seg med en godt utviklet visuell sans. Det er et spesielt viktig element i nettopp denne filmen.

Berlinperioden fortelles som om den foregikk i vår tid. Den innledes med at Munch lar være å svare på et oppring på mobilen. I denne sekvensen treffer vi Munchs samtidige; August Strindberg (Lisa Carlehed), Sigbjørn Obstfelder (Arthur Berning), Dagny Juel (Ida Elise Broch) og Gustav Vigeland (Nader Khademi). De møtes i en bypark, og etter hvert drar de på en offentlig fest med tung musikk fra et moderne lydanlegg. Iscenesettelsen er i grunnen risikabel, men den fungerer godt.

Det er nettopp her Munchs syn på seg selv og på sin kunst blir tydeligst fortalt fram, delvis av ham selv i to gode monologer. Dessuten er det interessant å se de fem kunstnerne spilt opp mot hverandre. Historiske personer hører vi mest om hver for seg. Her er de unge, venner, elskere og konkurrenter. Og scenen er altså; Berlin 2022. Det er dristig, og det føles helt rett.

Den andre av de fire dramatiseringene som peker seg ut som mest interessant, er når Munch er lagt inn på Jacobssons klinikk i København og der har lange terapeutiske samtaler med sin behandlende lege (Jesper Christensen). De diskuterer blant annet hva hos en kunstner (og denne kunstneren i særdeleshet) som er kreativitet, nervøsitet, ja kanskje til og med galskap. Eller handler det mer om å forstå at kunstneren kan bli rammet av en sykelig uttrykksiver som vedkommende er dømt til å balansere fordi de indre kreftene er så enorme? Uansett gir Munch et bilde av en kunstner som på grunn av sin kunstnergjerning er dømt til et liv på siden av «oss andre».

I nesten hele filmen er de fire dramatiseringene godt avstemt mot hverandre. Men mot slutten er det som om Dahlsbakken mister litt av gløden i sin fortelling. Dynamikken mellom de fire dramatiseringene blir mindre åpenbar, og vi får en følelse av at det meste av det som skal sies allerede er sagt. Her kunne klippingen gitt oss mer for å forstå hva de ulike delene av Munchs liv hadde med hverandre å gjøre.

Dette er ikke en så stor innvending at vurderingen av filmen blir nevneverdig svekket. Egentlig er det heller slik at vi gjerne skulle hatt mer. Det er ikke alle filmer en heller skulle ønske var en serie, men her kan en slik tanke dukke opp.

Dahlsbakkens film om Edvard Munch er – sett under ett – en interessant og svært godt laget film om en kunstner som vi i dag anerkjenner med største selvfølgelighet, men som ikke alltid erfarte denne anerkjennelsen selv. Den har et tydelig potensial for å gjøre Munch kjent for nye generasjoner.