Har sjela gått ut på dato?

En andektig summing duver gjennom forsamlingssalen. De prater med dempede stemmer; akademikere i dress og kjoler, med alvorlige miner og hender foldet i fangene.

Så mange har møtt opp på Det Norske Videnskaps-Akademi at ekstra stoler må bæres inn. Alle reiser seg for minneordene til to av organisasjonens avdøde medlemmer.

Botanikeren Rolf Yngvar Berg og zoofysiologen Per Stockfleth Enger hadde begge internasjonalt omdømme, og begge døde i fjor.

Forsamlingen setter seg, men spørsmålet om døden forlater ikke rommet helt.

For hva er det egentlig som skjer med oss når vi dør?

Er det fortsatt — i 2019 — noe poeng å snakke om sjela som lever videre? Har sjela gått ut på dato? Eller er den fremdeles relevant, selv i dag?

Det mener professor emeritus Ole Martin Høystad at den er. Men for å forstå hvorfor, må vi på en 2000 år lang tidsreise.

Antikken: Alle sjelers mor

Det hele begynner med de gamle grekerne.

— Det er her vi finner psyke, som er alle sjelers mor, sier Høystad.

Han er professor emeritus i tverrfaglig kulturstudier ved Universitetet i Sørøst-Norge — Bø. I en årrekke har han jobbet med litteratur, filosofi og kulturhistorie, og gitt ut flere bøker på områdene.

En av dem er Sjelas betydning. En kulturhistorie.

— Særlig i Iliaden finner vi psyke-begrepet, utdyper han.

— Der skildrer dikteren Homer psyke, en skygge av mennesket, som først viser seg ved døden.

Det levende mennesket hadde så å si ikke sjel hos de gamle grekerne. Men det var ikke så farlig, for dem var det nemlig kroppen, eller soma, som var viktigst.

— Når Odyssevs møter Akilles i dødsriket, sier han at han heller vil være en trell blant de levende enn herre over de døde. Så lav status hadde sjela.

Tross dette grunnla allikevel Homer begrepet for det menneskelige indre som både diktere og filosofer har referert til i tusenvis av år, forklarer Høystad.

— Sjela ble i antikken fremstilt som en velforma kropp, ikke noe deformert som vi møter senere, i middelalderen.

Så kom Sokrates, og rettet oppmerksomheten mot omsorg for sjela. Denne ideen skulle bli avgjørende for sjelas videre utvikling.

— Med Sokrates flytter selvet seg fra kroppen til sjela. Han iscenesatte sitt eget dødsfall, og var nærmest tilfreds da han avsluttet forsvarstalen med «nå er det på tide å gå herfra, jeg for å dø, dere for å leve. Hvem av oss som går til det beste, det er skjult for enhver, unntatt for gudene.»

Siden mente Platon at sjela var tredelt: lidenskap, mot og fornuft, så på pekte Aristoteles at sjela gir alt form. I senantikken blir sjelepleie mote.

Alt tyder på at sjela var kommet for å bli, og den skulle for alvor sette sitt preg på de kommende tusen årene.

Middelalderen: Sjelas glansperiode

I det middelalderske Europa forandret forestillingen om sjela seg.

Den ble ikke lenger illustrert som en velformet menneske, men som en liten person som forlot kroppen gjennom munn når man døde.

— Og i middelalderen var det sjela alt handlet om; den var guddommelig, udødelig og evig, sier Høystad.

Med blant annet kristendommens fremmarsj var det to utveier for sjela; den ville enten pines for alltid i helvete, eller sendes til himmelen gjennom frelse.

En sentral figur her var Augustin, som regnes som en av oldkirkens fremste teologer.

— For Augustin var spørsmålet hvordan man frelser sin sjel, så man kan møte Herren ansikt til ansikt i det hinsidige.

Høystad sier Augustin kan sees på som den første psykologen; alt handlet om det indre.

— Så er det vel ingenting som har appellert så mye til fantasien som det middelalderske helvete, fortsetter han.

Et av de mest kjente verkene her er Den guddommelige komedie av Dante, som blant annet tar for seg alle helvetes ni sirkler, hver og en av dem knyttet til forskjellige synder.

Bedrageri er den verste av dem, og innerst i den niende sirkel er den trehodede Satan, hvor hvert av hodene gnager på en forræder: Brutus og Cassius, og Judas i midten, med hodet først.

Renessansen: Den heroiske sjelejakta

Etter middelalderen flyttet oppmerksomheten seg fra det som var inni mennesket, til det som var rundt. Med det kom grunnlaget for det moderne mennesket, og et nytt syn på sjela.

— Filosofen Montaigne mente sjela var tom, og uten substans. Han trodde selv sjela fantes, men hver gang han følte han hadde tak i den, rant den ut mellom fingrene hans, som sand.

Den andre filosofen som har fått æra av å grunnlegge det moderne mennesket — sammen med Montaigne og Shakespear, legger Høystad til — er Descartes.

— Descartes gjorde det avgjørende spranget fra å forstå sjela som en substans som ofte er plassert i hjertet, til å gjøre sjela identisk til fornuft.

Han prøvde altså å berge sjela ved å gi den substans. Han fremmet dualismen, som sier at mennesket består av kropp og sjel.

Men ettersom sjela var knyttet til tankeevne, mente han dyr var sjelløse. De levde kun på mekaniske reflekser, formante han.

Derfor var det helt greit å påføre dyr smerte, gjennomføre eksperimenter på dem, eller henge dem opp på veggen.

— Descartes drev selv med disseksjoner, og mente han fant sjela et sted mellom høyre og venstre hjernehalvdel, forteller Høystad.

Opplysningstida: Sjelas store utfordring

I opplysningstida ble logisk refleksjon viktigere enn noen gang tidligere.

Empirien blir det store ideal, og alt skulle bevises og belyses. Dermed lå sjela tynt an — i alle fall en sjel med substans, for den var det umulig å observere.

— Nå er det de engelske og skotske filosofene om går i bresjen. Sjela var ikke lenger i sentrum, forklarer Høystad.

Her sto John Lock i spissen, og snakket om identitet og selvet istedenfor sjel. Kant, på sin side, mente verken Gud eller sjela kunne bevises, men at vi trengte dem allikevel.

— Kant mente at dersom vi ikke tror på sjela og evig liv, er det fritt fram for umoralsk oppførsel. Han hadde altså ikke så stor tro på fornuften, når alt kom til stykket.

Men så, når det ser ut som opplysningstida skal gjøre det slutt på sjela en gang for alle, skjer en helomvending.

Romantikken: Sjeledyrkinga

Etter den harde og logiske opplysningstida fulgte den følsomme og sjelfulle romantikken, hvor alt som hadde sjel skulle hylles og feires.

Nå ble plutselig både naturen og alt levende besjelet, og panteismen — en filosofisk retning som sier at Gud er i alt — ble dyrket.

— I romantikken var det kjærlighet som var sjelas frelse, og det store stykket her er Goethes Faust, et stort sjeledrama som ender godt, sier Høystad, og fortsetter:

— Det interessante her er at naturen blir bilde på den indre sjela.

Så kommer Søren Aabye Kierkegaard, Skandinavias største filosof og «selvets dikter,» og lager en overgang fra sjel til psyke.

— Kierkegaard forstår sjela både som noe religiøst og psykologisk, og han har en ny forståelse av angst og et splitta sinn.

Kierkegaard hadde et kristent syn på sjela, og mente den frelses først og fremst ved å være trofast til en selv.

Men problemstillingen gjenstår: hvor relevant er dette for oss? Det postmoderne, velutdannede mennesket?

Den moderne tid: Sjela vakler

En person som muligens satte en stopper for et klassisk sjelebilde, var Charles Darwin.

Med evolusjonsteorien mente mange at mennesket ikke lenger var skapt i Guds bilde, men som et resultat av en gradvis prosess. Det er altså en flytende overgang mellom dyr og mennesker.

Spørsmålet ble da om ikke hele naturen også har sjel. Og er sjela et produkt av utvikling?

— Det er det store, moderne spørsmålet. Er vi født med sjelsevne? spør Høystad.

Nevrolog og psykiater Sigmund Freud mente sjela var noe irrasjonelt som trengt terapi, og slik er vi tilbake til de gamle grekernes forestilling om psyke.

— Spørsmålet er om dette er en reduksjon eller berikelse av sjela? fortsetter Høystad.

— Er sjela noe mer enn det psykiske?

Nietzsche kom etterhvert inn i bildet. Han ville ha en ny sjel, bestemt vilje og kroppslig drift, og løfte psykologien opp til herskerinnen av vitenskapene.

— 1 500 ganger nevner Nietzsche sjela. Det var ikke snakk om fri vilje for han, men sterke og svake sjeler, sier Høystad.

Så, har sjela en utløpsdato?

Høystad sier han tror sjela på mange måter har en funksjon selv den dag i dag.

Han viser til den østeriske filosofen Wittgenstein — en annen moderne filosof som forsøkte å berge sjela.

Wittgenstein påpekte at mennesket lever i en språklig konstituert verden, og sjela er først og fremst et språklig bilde.

Sjela finnes altså så lenge vi spiller sjelas språkspill, mener Wittgenstein.

— Vi har sjel så lenge vi mener det er en nødvendighet for å forklare hvordan mennesket henger sammen, utdyper Høystad.

Han legger til at sjela fremdeles har en viktig rolle for dikterne, og den er sentral hos alt fra Hamsun til Knausgård.

— Sjela er altså et allment begrep for menneskets indre, for summen av følelser og personlige holdninger.

Og så lenge vi har et behov for å forklare dette indre, vil sjela være relevant.

— Fornuften vår er kanskje felles, men sjela er det eneste mennesket har som er eget, eksklusivt og individuelt, avslutter Høystad.