— Det akademiske livet i Norge er formidabelt

London (Khrono): Sommeren 2017: Aftenposten bringer kronikken «Verden i dag — mye bedre enn den ser ut». Forfatter er Stein Ringen, professor i sosiologi ved University of Oxford.

«[V]i skal ikke fortvile,» konkluderer han.

«[F]ramskrittet er stort, i folks levekår og trygghet.»

Sju år senere er det et og annet som skurrer. Det er krig i Europa. Midtøsten står i brann. I Storbritannia åpner den såkalte levekostnadskrisen nye avgrunner mellom samfunnsklassene.

Skjønt, ved kjøkkenbordet sitt i Sørvest-London sitter Ringen og smiler lurt.

— Jeg står fortsatt inne for den kronikken, sier han.

— Det står bra til i verden. Det står bra til i den forstand at verdens rikdom er stor. Vi har veldig god kunnskap i vitenskap, informasjonsteknologi, og så videre.

Det glimter bak brilleglassene.

— I og for seg står det veldig bra til. Men for ofte forvalter vi det dårlig. Krig er den verste måten vi forvalter dette på.

Forteller om Skandinavia

Political Quarterly kaller ham en «hard-headed» progressiv (selv foretrekker han «søkende» sådan). Det er også fristende å rubrisere Ringen som ukuelig optimist. Takket være forskningen sin blir han tidvis satt i bås med Francis Fukuyama, amerikaneren som proklamerte demokratiets seier og «Historiens slutt» i 1989.

Dermed har han måttet tåle litt av den samme kritikken — en vi skal vende tilbake til. Desto mindre gjennomslag har han fått for en annen idealistisk kjepphest: At barn burde få stemme ved valg.

I høst synger Ringen gamle tomters pris i boken «Fortellingen om Skandinavia». «Skandinavene har gjort det godt, veldig godt. Det er ikke mange områder i verden, om noen, hvor menneskene har bedre kår,» innleder han.

Ringens tese er imidlertid at den skandinaviske oppturen har skjedd mer på tross av enn på grunn av. Han fokuserer på de siste 1200 år, hvorav de første 1100 angivelig var rene sorgen.

— Det er først i det 20. århundre det blir noe som ligner «Skandinavia», presiserer han muntlig.

— Etter en lang historie av elendighet begynner det å bli det Skandinavia vi kjenner i i dag, og som vi kjenner ganske mye stolthet for. Dagens situasjon har ikke vokst organisk ut av historien. Det er et veldig brudd mellom de første 1100 og de siste 100 årene.

— Hvordan forklarer du det bruddet?

Han smiler igjen.

— Det vil jeg utfordre historikerne til å se på. For her har jeg sett på Skandinavia som enhet. Skandinavias historie som en samlet historie har ikke vært skrevet tidligere. Og det gir et annet blikk på alle tingene som er kjente. Det store spørsmålet blir nettopp: «Hvordan skal vi ‘make sense’ av denne lange, voldelige historien, og denne korte storhetstiden nå?»

Midt i smørøyet

Tverrfaglig tilnærming har vært et Ringen-refreng siden han avla magistergraden i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1972 («Jeg hører til dem som mener at disse faggrensene ikke er viktige»). Etter å ha sjonglert akademiske posisjoner med departementsjobber i første halvdel av karrieren, ble han i 1990 «invitert» til Oxford.

Siden har han sett et britisk universitetsmiljø i rivende utvikling — på godt og vondt.

— Det akademiske livet er blitt mer byråkratisk. Da jeg kom, var det et ubyråkratisk system, hvilket passet meg veldig bra. Vi hadde ikke faginstitutter og lignende, og vi kunne gjøre litt som vi ville. Nå er dette veldig strengt. Det er strengere byråkratisk organisering av det akademiske arbeidet.

Etter gjestespill i USA, hvor han delvis vokste opp, vet Ringen òg litt om hvordan «fundraising» har spist på seg som konsept.

— Å finne penger er blitt en viktig del av arbeidet i akademiske lederstillinger. Noen institusjoner er veldig flinke til det, mens for andre er det vanskeligere, konstaterer han.

— Selv om universitetssystemet i Storbritannia er bra, er det trange kår for universitetene. Og forskjellene er tydelige: Universiteter som Oxford og Cambridge er veldig flinke til å skaffe penger. Verre er det for universitetene som ikke befinner seg i toppsjiktet. Dessuten er det i Storbritannia kommet et tillegg i form av Brexit-katastrofen. Landet som befant seg midt i smørøyet akademisk og pengemessig i EU, har plassert seg på sidelinjen.

— London School of Economics-professorene Reeves og Friedman viser i en ny bok hvor overrepresentert privatskoler som Eton er i «Oxbridge»-opptaksmassen. Representerer det et demokratisk problem?

Han tygger litt over ettermiddagskaffen.

— Nei, jeg synes ikke det, lander han på.

— Demokratiet lever. Vi har jo nettopp hatt et flott valg i Storbritannia hvor demokratiet fungerte veldig bra. En dårlig regjering ble kastet ut — sånn skal det være. Det er demokratiet i arbeid.

Akademia sett utenfra

Åmås frykter for en tapt generasjon akademikere

Svensk åpning

I sin egen bok skildrer Ringen framveksten av den skandinaviske universitetssektoren. Han forteller blant annet om da det første professoratet i statsvitenskap ble opprettet i Uppsala allerede i 1622.

— Svenskene var først i veldig mye, observerer han.

— De hadde det første universitetet i Skandinavia, den første folketellingen i Europa, den første europeiske banken som brukte papirpenger, den første nasjonalbanken. Videre var de først ute med å lovfeste ytringsfrihet, fortsetter Ringen — og forsøker seg gjerne på en forklaring:

— Det spesielle med Sverige var at aristokratiet deres var progressivt. Altså, ikke progressiv i vår mening, men framskrittsvennlig. Eksempelvis var det en veldig nær integrasjon mellom statsmakten og aristokratiet i Sveriges storhetstid. Sverige var jo en militærstormakt som kriget alle steder. Da var aristokratiet fullt med i militærvesenet. I Danmark var det aldri slik. Aristokratiet nølte.

Det hører med at Ringen var professor i velferdsstudier i Stockholm på 1980-tallet. Ikke for det: Han følger tilsynelatende like godt med på norske forhold.

— Det akademiske livet i Norge er for et lite land ganske formidabelt. Både Norge og Skandinavia gjør seg gjeldende internasjonalt i akademisk samarbeid. Det er mye som er bra.

— Hvordan betrakter du strukturreformen utenfra? Ifølge kritikere som Rune Slagstad har vi fått «professorar overalt»?

— Der er jeg mindre interessert. Det blir flere professorer, det blir flere universiteter — og så skal sånne som meg liksom sitte og være misfornøyde? Livet er for kort.

— Du frykter ikke for det akademiske nivået?

— Du vet, jeg var med på en universitetsforberedende utredning i Norge. Det var da høyskolen i Bodø ville bli universitet. Det var en interessant prosess, skjønt det var klinkende klart at bodøværingene ville ha den gjennom. Ingenting kunne stoppe den. Det tok litt tid — måtte gå flere runder, og så videre — men ble jo utmerket. Om det kalles høyskoler eller universiteter, er ikke så farlig.

Fragmenterte arbeidsdager

Gules farvel til akademia:— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre

I-lands-samfunnsdebatt

Det er i det hele tatt vanskelig å få Ringen til å låte som om han går i sitt 80. år.

Bortsett fra på ett punkt:

— Om jeg skal være kritisk til noe, må det være at en del av samfunnsdebatten i Norge blir litt … klagende. Ja, den er klagende.

— Vennligst utdyp?

— De klager på at det er for lite til alt mulig. Og det er jo så mye penger. Det er vanvittig mye penger, for mye penger. Vi ser det på kronekursen — det er penger i overflod.

— Hvem er «de»?

— Altså, klagerne er dem med spesielle interesser. Og da handler det det alltid om at det er for lite til deres felt, og så videre. Og det er sikkert riktig i mange tilfeller. Men jeg synes ikke det er noen god forståelse av hvor privilegerte vi faktisk er.

— Det blir «i-landsproblematikk»?

— Ja, der synes jeg de ser for lite på det. Det blir for provinsielt.

Jakt og makt

Selv mener Ringen at barna bør få mer. Iallfall når det gjelder stemmerett. Hvorfor?

— Fordi barn har interesser som alle andre. Og det demokratiske prinsippet er jo at de som har interesser, skal ha noe å si, erklærer han.

— Spørsmålet blir hvordan vi kan få satt stemmemakt bak barnas interesser. Barna har interesser, og kan selvfølgelig ikke stemme. Men det går an å gjøre det på en annen måte: Ved at noen forvalter stemmene for dem. Mitt forslag er at foreldre gis en ekstra stemme på vegne av barna. Da vil det havne stemmemakt bak interessene deres som vil endre politikernes stemmejakt. Dette er en idé jeg har arbeidet med sammen med en liten gruppe, spredt over Europa og USA. Jeg har presentert forslaget i mange bøker, over cirka 30 år. Og jeg synes det er et godt forslag, men som ikke har vunnet fram.

— Hvis du hadde vært ung i dag, hvilket akademisk felt ville du satset på?

— Ha, det hadde nok blitt som da jeg startet — tilfeldighetene ville avgjort. Det avhenger av hva som åpner seg av jobber, og hvordan omstendighetene er.

Ringen korser armene over pulloverbrystet.

— Et av de første, etter min egen oppfatning, viktige arbeider jeg gjorde som forsker, var et lite skrift som het «Den sosiale forankring». Jeg kunne ha gjort en akademisk karriere basert på det skriftet. Men det gjorde jeg ikke, så det ble lagt til siden. Og jeg tar det fram igjen nå, i en annen sammenheng. Da var det andre ting som skulle gjøres, og tilfeldigheter, og man flyttet rundt og sånt. Så min vei gjennom arbeidslivet har ikke vært særlig planlagt. Det har blitt som det har blitt.

formidling

Hagtvet med maratonforelesing på NRK: «Universitetet skal ha plass til dei som ikkje følgjer straumen»

Historien fortsetter

Formelt er han professor emeritus i dag. Samtidig virker han som gjesteprofessor ved et annet prestisjeuniversitet: King’s College. Demokratiets finesser står stadig høyt på undervisningsplanen. Det til tross for at Ringen, i likhet med kollega Fukuyama, har måttet erkjenne at det ikke var så enkelt som han mente å forutse før årtusenskiftet. Det totalitære blomstrer, jamfør hans egen Kina-studie «Det perfekte diktatur» fra 2016.

— Inngangen til det 21. århundre var preget av framgang for demokrati, framgang økonomisk, det var forholdsvis stabilt, og så videre. Og det var vel en forhåpning blant mange om at dette var varig. Slik er det jo ikke nå — verden har falt tilbake i uorden. Så det har dratt teppet bort under føttene på mange av oss.

— Det manglet litt på «End of History»?

— Historien var ikke slutt. Og det viste seg at grunnleggende ting som vi mente var etablerte, ikke var etablerte.

— Hva er det viktigste du lærer studentene dine?

— Dagsorden er at vi skal gjenfinne den tilliten vi hadde til oss selv for 20—30 år siden. Vi har all grunn til å ha tillit til situasjonen vår. Så det handler om å gjenfinne den tilliten som vi hadde fra 1990-tallet, tilliten til at vi har alt til vår fordel og kan bruke det til det gode.

Ringen forblir optimist, enten det er på Skandinavias, Storbritannias eller verdenssamfunnets vegne. Det vil si:

— Demokratiet er jo alltid et rot, aldri perfekt. Og det er stor åpenhet for korrupsjon, for at tingene ikke fungerer riktig. Men i det store og hele går det ganske bra. Nå skal vi bare gjennom valget i Amerika …

Han humrer — og beviser at han ikke er mer «hardhodet» enn at det er plass til flere parallelle tankeløp.

— Når vi er ferdige med presidentvalget, da skal vi si at enten står det bra til — eller så står det ikke fullt så bra til — med demokratiet.