Bur for omplasserte hunder

— Det eneste vi visste da vi startet, var at vi ville jobbe med dyr, og hjelpe de som ikke har en stemme, forteller Synnøve Bustad (24) og Ida Rusten (25).

De er to er blant avgangsstudentene ved Institutt for produktdesign på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) som åpner utstilling fredag denne uka i Kunst- og designhall, HiOA.

Noe av det mest traumatiske en hund kan oppleve, er å miste eieren sin. I arbeidet med bacheloroppgaven i produktdesign har studentene fra Skjåk valgt hunden som målgruppe, og satt dyrets behov først. De har samarbeidet tett med Foreningen for omplassering av dyr (FOD) på Klemetsrud utenfor Oslo.

— Vi fikk virkelig frie tøyler helt fra starten, og kunne teste ut alt ville. Vi hadde blant annet lest en studie om at musikk skulle virke beroligende på hunder, sier Bustad og Rusten.

Droppet musikk

De testet ut musikk. Men hvorvidt den egentlig roet hundene ned eller bare bidro til mer støy, fikk de ikke noe entydig svar på. Derfor ble ikke musikk et element Bustad og Rusten tok med videre.

Studentene mener det ligger i hundens natur og instinkt å søke ly. Derfor har de utformet et bur med flere skjulesteder, hvor modulveggene og taket absorberer støy, slik at det også blir litt lunere inne i buret.

— Vi har forsøkt å oppsummere alt det vi har funnet ut kan virke bra på en omplasseringshund, forklarer Rusten.

Les også: Bobler for bærekraft

Uforløst designpotensiale

— Jeg føler meg veldig trygg etter arbeidet med denne oppgaven, Margaret Sripo Sanner (26). Hun er blant avgangsstudentene på masternivå som også stiller ut fra førstkommende fredag.

Gjennom sin kontakt ved den nyopprettede paramedic-utdannelsen på HiOA, fikk Sanner innpass blant hovedstadens ambulansepersonell.

— I tre dager, først to i akuttambulansen, så en dag i legebilen, fikk jeg sitte på og observere hvordan Oslos ambulansepersonell arbeider. For noen fantastiske mennesker, sier hun.

I masteroppgaven sin beskriver produktdesignstudenten en «brukersentrert designprosess for sikker og effektiv distribuering av akuttmedisinsk utstyr i prehospitale settinger». Hun mener det ligger et stort, uforløst potensiale for design i helsesektoren.

Sanner begynte bredt med å kartlegge all beredskap utenfor sykehusene, men innrømmer å være «litt over middels interessert i vesker og bagger». Derfor gikk hun etter hvert dypere inn i utstyret ambulansepersonalet tar med seg ut fra bilen når de skal hjelpe pasientene.

— Det er mye av utstyret som fungerer fint i dag, men fra mitt ståsted var det lite innovasjon å spore. Mitt arbeid handler om å skape en bedre flyt i arbeidsprosessen deres, og, bokstavelig talt, lette arbeidshverdagen, slik at de i størst mulig grad kan slippe å tenke på utstyr når det står om liv, sier hun.

— Ta akuttambulansen som eksempel, den har en akuttenhet, en oksygenenhet, en hjertemonitor, en brannenhet, en bandasjeenhet, en fødselsenhet og en barneenhet. De tre første er oftest med ut av ambulansen. Oksygensekken alene veier 9 kilo. Akuttenheten veier 6 og hjertemonitoren veier 12 kilo, forteller Sanner, og legger til: 

— I tillegg må du skynde deg, og du aner lite eller ingenting om omgivelsene som venter deg.

Kartlegging for astmatikere

— Hvert år dør mellom 3000 og 4000 mennesker som en direkte konsekvens av luftforurensing i Skandinavia alene. Det er bakteppet for prosjektet mitt, forteller Wesal Khattak (bildet under).

Utgangspunktet for masteroppgaven hans var et pågående forskningsprosjekt ved NILU, Norsk institutt for luftforskning, på Kjeller. Der hjalp han til med et prosjekt som går ut på å måle luftkvalitet med mobile sensorer.

Khattak skilte etter hvert lag med NILU for å kunne sette brukeren litt foran en mer teknologiorientert forskningstilnærming. Han beholdt tanken om mobile sensorer, og forklarer:

— Jeg intervjuet fem astmatikere, fire voksne og et barn sammen med foreldre. Svaret var entydig: Dette må være enkelt.

Intervjuobjektene var verken interessert i for mye informasjon, eller i å gjøre for mye for å få informasjon, forteller Khattak. De hadde dessuten liten tro på at informasjon om luftkvalitet ville hjelpe dem noe særlig i hverdagen. Sensor og måling måtte være veldig, veldig enkelt. Skulle de i det hele tatt ta dem i bruk i hverdagen, måtte instrumentet være alt annet enn stigmatiserende.

— Derfor utelukket jeg måling av svevestøv. Det var litt tungt. Mengden svevestøv i luften har høy relevans for astmatikere, men nyvinning er ikke innovasjon hvis ingen tar det i bruk, sier han.

Konseptet er en bitteliten dings med en enslig knapp og et indikatorlys. Lyset angir fire nivåer av luftkvalitet, fra god til dårlig kvalitet. Dingsen kan igjen snakke til mobiltelefonen via blåtann. Og det er her mulighetene ligger, mener designeren.

— Stedbetinget måling kan hjelpe den enkelte litt og gi noen svar, men tanken er at brukerne deler informasjon om luftkvaliteten der de er med hverandre. Da snakker vi om et hav av muligheter og funksjoner. For eksempel kan brukerne planlegge og velge alternativer med renere luft til sine daglige reiseveier – grønnere ruter, rett og slett, sier Wesal Khattak.

Løsning for dårlige holdninger

Bachelorstudentene Arnt Kåre Iversen og Levi Lynau Celius spurte seg «hvordan får man flere Oslo-innbyggere til agere når de ser en kriminell handling?».

— Det er holdninger blant folk er står i veien. Derfor har vi arbeidet med en tjeneste som gjør det enklere, og dermed senker terskelen, for å melde fra til politiet, forteller Celius.

I bacheloroppgaven tar han og makker Iversen for seg utforming av en smartelefon-app som enkelt melder fra til politiet om uønskede hendelser. Samtidig krever den lite fra den som melder fra og er brukeren: Via tjenesten sender brukeren bilde eller video til politiets operasjonssentral, som også mottar GPS-koordinatene for hvor bildet er tatt. Informasjonen videresendes til nærmeste patrulje.

Iversen og Lynau Celius tar utgangspunkt er i det sosio-psykologiske fenomenet kalt «bystander effect», som viser at jo flere tilskuere en kriminell handling har, jo mindre er sjansen for å få hjelp.

— Det å kontakte politiet, i frykt for å bli kontaktperson i etterkant, er for mange en barriere. Som regel er det offeret som melder fra til politiet. Det vil vi prøve å gjøre noe med, forklarer Iversen.

Frem fra glemselen

— Eiere av sølvtøy bruker det en, to, kanskje tre ganger i året, sier Annette Fostås Bråthen (23). Hun er også bachelorstudent på produktdesign.

— I mellomtiden rekker det å oksidere.

Med andre ord: Det må pusses. Hver gang. 23-åringen fra Larvik ble ansporet av svigermor.

— Hun ønsket seg et vaskemiddel som både vasket og pusset sølvtøyet. Så det var der jeg begynte, med pussing, forteller Fostås Bråthen.

Hun håpet på å kunne gi svigermor det hun ønsket seg, og at resultatet skulle bli et vaskemiddel. Men etter en del utforsking, forstod hun at problemet ligger før pussingen. Det handler i stedet om oppbevaring og bruk.

— Prosjektet mitt startet med en lang forskningsperiode. Til sammen var jeg i kontakt med 119 personer som jeg forhørte om deres forhold til og bruk av sølvtøy.

Materialet ga raskt noen svar som Fostås Bråthen ante ville komme: Folk er ikke så veldig fornøyd med, eller bryr seg særlig om å bruke, sølvtøyet sitt.

Svaret hennes er enkelt. Det handler om å gjøre sølvtøyet tilgjengelig slik at det blir brukt oftere, selv om det må oppbevares lufttett. Ifølge henne holder det sjelden med plastposer – de går det fort hull i.

— Løsningen er en lufttett boks som passer inn i kjøkkenskuffen. I stedet for de tradisjonelle skråsporene i eksisterende emballasje har jeg utviklet noen små støtter som gjør det mye lettere både å plassere og ta opp bestikket, forklarer bachelorstudent Annette Fostås Bråthen.

Møbel til Milano

Med serien «Duple», salongbordet som også er en benk og krakken som også er et lite bord, har Alexander Åsgård (25) arbeidet med en problemstilling rundt produkttilknytning i masteroppgaven sin.

Teoriene går på at hvis man øker den fysiske interaksjonen til et produkt, vil man også øke produkttilknytningen. Det vil igjen skape mer varige produkter.

— Et bord er ikke noe man har så mye direkte fysisk interaksjon med. Du flytter gjerne ikke så mye rundt på det, eller tar så mye på det, egentlig. Vi har bordet i tillegg til noe, og det handler mer om hva man har på det, sier Åsgård.

Voldsom respons i Milano

Derfor har han laget en produktserie som du må forholde deg til, direkte og fysisk. Du sitter på det eller ved det. Du står på det eller flytter på det. Dette bidrar også produktenes multifunksjonalitet til. I bordplatene er det felt inn to løse serveringsbrett . Snur man disse, er de puter, og man kan sitte på bordene. Salongbordet er også en benk å sitte på når man spiser frokost – eller et avlastningsbord. Ut i fra hva man velger, endrer samhandlingen med bordet seg.

Bevisene fikk avgangsstudenten i Italia. En del av Alexanders oppgave var nemlig å gjøre en brukertesting på møbelmessen i Milano. Produsenter og journalister likte det de så, og ikke minst: Det de fikk ta og flytte på.

— Det var en voldsom interesse, og det virker som produsentene trodde på det. Jeg får jo ikke bevist teoriene mine i denne omgang, med Duple, men jeg legger det ikke vekk nå. Det er nå jeg begynner, understreker produktdesigner Åsgård.

(Saken først publisert på HiOA.no)