Høyskoler på randen av universitetsstatus

Publisert - Sist oppdatert
Jens Oddershede (t.v.) skal lede Nokuts vurdering av universitetssøknaden til rektor Petter Aasen og Høgskolen i Sørøst-Norge. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Jens Oddershede (t.v.) skal lede Nokuts vurdering av universitetssøknaden til rektor Petter Aasen og Høgskolen i Sørøst-Norge. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Å søke universitetsstatus er å skyte mot et bevegelig mål. Søknadene preges av dobbeltkommunikasjon, mener professor Fredrik Thue.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) er de første til å søke universitetsstatus etter at regjeringen satte igang den såkalte strukturreformen for å få færre, men sterkere institusjoner.

I en situasjon der skillet mellom universitet og høyskole synes å være i full oppløsning, er det vanskelig å tenke seg at store, komplekse kunnskapsinstitusjoner som HiOA og HSN skulle slå seg til ro som høyskoler. Men å søke universitetsstatus etter strukturreformen er å skyte mot et bevegelig mål.

Ledelsen ved de to høyskolene har her stått overfor en vanskelig øvelse uten klare forelegg. At søknadene er skrevet opp mot Nokuts – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningens – kriterier for akkreditering, sier seg selv. Samtidig skal de underbygge identitetsarbeidet ved institusjoner som i sitt mangfold rommer betydelige motsetninger. At søknadene inneholder et element av dobbeltkommunikasjon, er derfor knapt til å undres over.

Ett punkt der søknadene taler med kløvet tunge, gjelder noe så fundamentalt som hva de vordende universitetene skal være: Bør de være noe kvalitativt forskjellig fra de «gamle» universitetene, eller strebe etter å bli som dem?

Dette dilemmaet er ikke av ny dato. Helt siden det tosporede norske systemet for høyere utdanning ble etablert på 1970-tallet, har høyskolene vaklet mellom å fremheve sin egenart og å etterstrebe likeverd og likhet med universitetene. Selve søknadslogikken bidrar imidlertid til å stille dilemmaet på spissen.

For å få lov til å kalle seg universitet, må man grundig dokumentere at man har beveget seg så langt som vel mulig bort fra den styreform og institusjons-kultur som tradisjonelt har kjennetegnet
universitetene.

Fredrik Thue
Professor, Senter for profesjonsstudier, HiOA

For å rettferdiggjøre at man ikke scorer like høyt som de etablerte universitetene på enkelte av Nokuts kriterier, må høyskolene fremheve sin egenart: Skal man tilby en undervisning i nær kontakt med praksisfeltet, trengs lærere som ikke primært er ansatt på akademiske kvalifikasjoner. Høyskolenes «anvendte, profesjonsrettede og praksisnære» forskning kan og bør heller ikke ha helt den samme publiseringsprofilen som den disiplinorienterte universitetsforskningen.

Men for å møte kravene til akkreditering, forsikrer søknadsskriverne likevel i neste åndedrag at man allerede befinner seg i et langt fremskredent stadium av akademisering og at denne trenden vil fortsette inn i fremtiden med full styrke. En stadig større andel ansatte vil ha professor- og førstestillingskompetanse, det vil publiseres stadig mer i internasjonale topptidsskrifter, flere skal disputere, det skal bli mer internasjonalt forskersamarbeid, og så videre.

Les også: På besøk for å vurdere Sørøst som universitet

Slik fremstår søknadene først og fremst med løfter om en gjennomgripende akademisering av lærestedene. Heller ikke dette er noen ny tendens. For tyve-tretti år siden gjorde den seg primært gjeldende i form av såkalt «akademisk drift»:

Mens høyskolenes uttalte samfunnsoppdrag gikk ut på å tilby kortere, praksisorienterte yrkesutdanninger, søkte høyskolelærerne å heve sin akademiske status og oppnå arbeidsvilkår som var mest mulig likeverdige med de universitetsansattes. Men særlig etter Kvalitetsreformen i 2003 er akademisering snarere blitt et strategisk utviklingsprosjekt drevet ovenfra. Dette kommer tydelig til uttrykk i de to ferske universitetssøknadene.

For er det noe som løper som en rød tråd gjennom dem, så er det at lyset, liksom i det gamle eneveldet, forutsettes å komme ovenfra. Akademisk kvalitet er ikke lenger primært noe som vokser ut av fagmiljøene og den enkelte ansatte, men noe som skal skapes ved hjelp av «kvalitetssikringssystemer» og en konstant kvantitativ overvåkning av de ansattes ytelser. Det er symptomatisk at det første og meget omfattende kapitlet i begge søknadene er viet institusjonens strategi, organisering og infrastruktur.

I den grad søknadene kan sies å kommunisere noen samlende forståelse av hva et universitet er, så måtte det være at det er en implementeringsmaskin. Men dette er en forståelse som i høy grad motsies både av erfaring og forskning.

Som universitetshistorikere har understreket, og aktører har erfart, er et universitet snarere en løs konføderasjon av sprikende virksomheter som alle opererer relativt uavhengig av helheten. Dette uregjerlige mangfoldet er ofte blitt fremhevet som nettopp det som har gitt universitetene deres spesielle evne til å frembringe ny, grenseoverskridende kunnskap.

Søkerne er her fanget i en ironisk situasjon. For å få lov til å kalle seg universitet, må man grundig dokumentere at man har beveget seg så langt som vel mulig bort fra den styreform og institusjonskultur som tradisjonelt har kjennetegnet universitetene.

Om man derimot betrakter nærværet av akademisk kultur som et avgjørende kjennetegn ved et universitet, vil arbeidet for å bli et universitet primært fremstå som et spørsmål om å dyrke frem en slik kultur nedenfra i institusjonen.

Rektor Curt Rice har ved flere anledninger uttalt at HiOA allerede er et universitet og bare mangler den formelle akkrediteringen. Men påstanden kan vendes om. Den foreliggende søknaden kan gjøre HiOA til et universitet i navnet. Men å være et universitet også i gavnet forutsetter et langsiktig, kritisk identitetsarbeid blant ansatte og studenter.

Eierskapet til universitetsprosjektet må med andre ord være «distribuert» gjennom hele institusjonen.

Hovedproblemet med de to universitetssøknadene er at de formidler en rent indikatorfiksert forståelse av hva et universitet er og skal være. Her kan man hevde at søkerne bare spiller etter departementets partitur.

At universitetsakkreditering skal foretas av Nokut etter et sett «objektive» indikatorer, kan oppfattes som et grep for å avpolitisere avgjørelser som ifølge en velkjent kritikk altfor ofte ble styrt av distriktspolitiske interesser og opportunistiske hestehandler mellom partier og/eller fylkesbenker på Stortinget.

Mye tyder imidlertid på at resultatet nærmest blir det motsatte: Heller enn å avpolitisere avgjørelsen om hvilke institusjoner som skal få kalle seg universiteter, bidrar det nye regimet til å dyp-politisere institusjonene:

Den viktigste oppgaven for høyskolenes nye «enhetlige» ledelse og dens administrasjon er å legitimere institusjonen utad overfor departementet og Nokut og eksekvere disses vilje innad ved institusjonen.

Mens politisering tidligere kunne innebære at storting og regjering overkjørte faglige kriterier for å sikre akademisk status til institusjoner som man av ulike politiske grunner ønsket å begunstige, er det nå selve kriteriene som blir manipulert i en prosess som essensielt er politisk i sin natur.

Akademisk drift ledsages av en snikende politisering av selve kvalitetsbegrepet i forskning og høyere utdanning.

Det vi nå trenger ved våre høyere utdanningsinstitusjoner, er ikke enda mer jag etter å skåre på myndighetenes kvantitative indikatorer, men en omforent egen forståelse av hva som er essensen i vårt samfunnsoppdrag. Bare slik kan disse institusjonene i det lange løp tjene statens og samfunnets dypere interesser.

Kronikken er først publisert i Morgenbladet og en lengre utgave av kronikken er publisert i siste nummer av Nytt norsk tidsskrift.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Rettssak. Jeg følger saken til Jens Petter Berg med forskrekkelse og opplever behandlingen av ham som svært urettferdig og sterkt foruroligende, skriver førstelektor Kirsten Ribu ved HiOA.

Studenter som skal på utveksling, praksis og feltarbeid i utlandet – spesielt til utviklingsland – bør lære om gode prinsipper og verktøy for etisk bruk av sosiale medier.