Universitetskrim med dybde

Det starter med et selvmord. Et fall fra toppen av Niels Henrik Abels hus på Blindern en desemberdag i 2015. Siden følger dødsfall på dødsfall. Kulissen i Gunnar F. Klinges debutroman er Universitetet i Oslo, akademiet med sine ærverdige og dannede forskere.

Klinges universitetskrim er universitetet verdig. Den er innsiktsfull og kunnskapsrik. Forfatteren har grundig kjennskap både til universitetshistorien og aktuell forskningspolitikk. Og han fester fortellingen til Det humanistiske fakultet og idéhistorien, hans eget fag. Men aldri slik at vi mister spenningen og krimsjangerens grep. Klinge kan håndverket.

Dramaet dreier seg dypest sett om forskningens frihet. Forfatteren tar oss til Humboldts universitetsidé – «Einsamkeit und Freiheit» – i sin tid også bestemmende for Universitetet i Oslo. Men det stopper ikke der. Vi må tilbake til fortidens store filosofer, i første rekke Spinoza på 1600-tallet, for å fatte perspektivet i thrilleren.

Intrigen bygges opp skarpt og fengende. Universitetets klassiske idealer står mot forskningspolitikkens, tellekantsystemets og målstyringens krav om nytte og uttelling. Det leder ut i maktkamper, prestisjefall og korrupsjon. Posisjoner står på spill – og ikke minst tildeling av forskningsmidler. Akademiske brorskap og bindinger langt tilbake vekkes til live i møte med en ny politisk virkelighet i høyere utdanning. I kamp for fag og egeninteresser ledes professorer ut i kriminalitet. Slik blir tidsaktuell universitetsdebatt og forskningspolitikk til krim i Klinges roman.

Hovedpersonen er politimannen Bjørn Falck. En influensaepidemi har slått ut staben av etterforskere, og Falck som tidligere er avskrevet og tilsidesatt av politiledelsen, får nå en ny mulighet.  Han reiser seg og gjenvinner respekt, tross tabber i praktisk politiarbeid. Karaktertypen har krimmens gjenkjennelig trekk – en desillusjonert etterforsker, antihelten som finner nye veier og løser gåten. Kjennskap og fortid fra universitetet og historiefaget gir ham et fortrinn, kanskje også humanioras fortolkningslære.  I Falck har Klinge skapt en politikarakter som vi gjerne blir bedre kjent med. Han fortjener flere saker!

Alma Mater er på sitt beste i intrigeoppbyggingen. Spenningskurven stiger kjapt. Ulike tråder og spor, raske skiftninger og et rikt personalgalleri gir intensitet til fortellingen. Vi kjenner oss igjen i miljøkoloritt, på Blindern, Nesodden og i Oslos gater. Og forunderlige detaljer som Falcks oppheng i klokkemerker gir liv til framstillingen.

Når dramaet til slutt rulles opp og skurkenes motiver skal etterprøves, kan det spørres om de er troverdige. Det gamle universitetet er rystet i sine grunnvoller av korrupsjon, vold og bestialitet. Forårsaket av hva? En dyptlodden konflikt, ja vel – men er den av en slik karakter at den gir hold til handlingene? I Klinges fortelling har intelligentsiaen satt dannelse, fornuft og rasjonalitet til side og skrittet over i annen verden. Men hvem vet når det kommer til akademia – her sitter ærefrykten og ærgjerrigheten dypt, kanskje like dypt som i Alma Mater?