Vil ha ned bruken av epidural

Jeg er på vei til Brattneset i Forsøl, et lite fiskevær ti kilometer utenfor Hammerfest i Finnmark. Jeg sitter i bilen til Ellen Blix. For ett år siden ble hun Norges første jordmorprofessor.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) kapret henne fra Universitetssykehuset i Nord-Norge, hvor hun var helsefaglig forskningsleder.

— Hva var det som fikk deg til å søke professoratet ved HiOA?

— Jeg tenkte det var flott at dette professoratet ble opprettet, og jeg visste at HiOA allerede hadde rekruttert flere jordmødre med doktorgrad, og at jeg ville få dyktige og flotte kolleger. Den tette koblingen mellom forskning, undervisning og praksis var også viktig for meg. Og foreløpig har jeg ikke angret. Dessuten var jeg faktisk den eneste i landet som var kvalifisert, sier Ellen Blix.

En uke i måneden bor Blix i Finnmark.

— Jeg føler meg hjemme her, og jeg er veldig glad i naturen omkring byen, forteller hun.

Det er ikke vanskelig å forstå. Her er ingen kø av turister. Rundt 200 innbyggere. Stillhet når det ikke blåser. Fjell- og viddelandskap. Havet og de snødekte fjellene byr på en fantastisk panorama som kan ta pusten fra enhver. Langt borte i horisonten flyr en havørn. Det er som et godt stykke norsk Sibir.

Glemmer ikke Sabra og Shatila

Mesteparten av tiden bor Blix i leiligheten sin på Grünerløkka i Oslo. Feriene tilbringes ofte i feriehuset i Danmark. Ellen Blix sin mann, Torben, er nemlig dansk. 

De to traff hverandre da de jobbet med solidaritetsarbeid i palestinske flyktningleirer i Libanon i 1982. Der hjalp de flyktninger som hadde overlevd krig, flukt og massakre. Han som lege, og hun som nyutdannet sykepleier for Palestinakomiteen.

Blix husker godt hvilket forferdelig syn som møtte henne der. Familier som satt i restene av de ødelagte hjemmene sine, barn uten foreldre, mødre uten barn, døde og lemlestede. Parker fulle av hjemløse flyktninger som var uten penger, mat eller tak over hodet.  Veisperringer med soldater. Det var israelere, syrere og mange militser som kontrollerte ulike områder.

— Jeg glemmer aldri likstanken fra massegravene etter massakren i Sabra og Shatila. Heller ikke tenåringsjenta som var lam fra livet og ned etter å ha blitt skutt i ryggen, og var den eneste overlevende i sin familie, forteller hun.

Midt oppe i dette ble de to forelsket i hverandre. Og siden har det blitt fire barn – tre sønner og en datter, og sju barnebarn.

Har selv født hjemme

Hvert år fødes det rundt 60.000 barn i Norge. Hadde det vært opp til Blix så kunne flere av barna bli født hjemme enn de cirka 100 hvert år. Forskningen hennes viser at hjemmefødsler har færre komplikasjoner enn fødsel på sykehus, og at det ikke er noen grunn til å fraråde hjemmefødsler dersom både mor og barn er friske før fødselen.

Stadig blir Blix intervjuet i mediene om hjemmefødsel, og forskningen hennes ble nylig brukt da Storbritannia kom med nye retningslinjer for hjemmefødsler.

— Hva er egentlig ditt beste råd til fødende?

— Det er viktig å gjøre kvinnen trygg på at dette klarer hun, slik at hun kanskje til og med gleder seg til å føde. For det er ikke farlig å føde, og kvinnene får den hjelpen de trenger. Det de fødende trenger er hjelp, støtte og oppmuntring, forklarer Ellen.

— Vi må huske på at Norge er ett av verdens tryggeste land å føde i. Det er nesten ikke mulig å få dødeligheten lavere.

— Dessuten er det viktig at kvinnen føder på et sted hvor hun føler seg trygg. Kvinnen bør også ta hensyn til hva mannen tenker. Hvis mannen føler seg veldig utrygg med hjemmefødsel, så må det tas hensyn til.

Selv har hun hatt to fødsler hjemme og to på sykehus.

Valgte jordmor etter egen fødsel

Og det var da hun og Torben fikk deres første sønn Esben i 1983 at hun bestemte seg helt for å bli jordmor. Da bodde de i København, og valgte etter hvert å flytte til Bergen slik at hun kunne ta fatt på jordmorstudiene.

Etter seks år i Bergen flyttet den lille familien til Hammerfest, og hun begynte som jordmor og han som overlege på Hammerfest sykehus. Der jobbet hun i nesten tjue år, og der skulle hun også bli den første med doktorgrad.

— Hvorfor valgte du veien videre fra jordmor til forsker?

— Det var faktisk helt tilfeldig at jeg begynte med en mastergrad i Public Health i Göteborg, da jeg tok permisjon fra jobben på grunn av logistikken med barn i både barnehage og skole. Og da jeg var ferdig med masteroppgaven hadde jeg så mye materiale til overs at veilederen min anbefalte meg å gå videre med en doktorgrad. Slik ble det til at jeg begynte å forske på CTG-testen som hadde vært i bruk i Norge siden slutten av 1980-årene.

— Da jeg først kom inn i det, så likte jeg veldig godt å jobbe som forsker.

— Og nå har du blitt en pionér innenfor jordmorfaget. Hva tenker du rundt det?

— Jeg tenker at oppgaven til vi som er først ute, er å sørge for at det kommer noen etter oss som kan ta over før vi blir pensjonister. Vi som har doktorgrad er ofte godt voksne kvinner over 50 år, og vi må tenke på flokken. Med den nye masterutdanningen i jordmorfag håper vi at vi får flere unge inn tidligere i forskningsmiljøet.

— Hva er det som driver deg i din forskning?

— Den pleien som jordmødre utøver må være vitenskapelig begrunnet. Vi skal ikke synse og tro, men bruke forskningsresultater i faget vårt, fremhever Blix.

Smerte er en del av fødselsopplevelsen

Å mestre smerte er en del av fødselsopplevelsen. Hvorfor skal da flere kvinner ha epidural, spurte Blix i en kronikk på NRK Ytring. Det førte til en flom av sinte innlegg fra kvinner fra hele landet. Flere kommenterte at det er helt hinsides at kvinner må tåle smerter for å glede seg over fødslene.

Blix hadde skrevet kronikken sammen med førsteamanuensis og jordmor Tine Schauer Eri ved HiOA etter et NRK-intervju med professor Leiv Arne Rosseland ved Oslo universitetssykehus. De reagerte på at han mente at flere kvinner bør få epiduralbedøvelse under fødselen, og at han sammenlignet fødselssmerter med nyresteinsbehandling uten smertelindring.

Dette kunne ikke stå uimotsagt. For allerede i dag får omtrent halvparten av de fødende i Oslo-området epidural. På landsbasis er tallet mellom 30 og 40 prosent.

— Epidural er et godt hjelpemiddel for kvinner som virkelig trenger det, påpeker Blix.

— Men når Rosseland anbefaler at det bør være unødvendig å oppleve smerte i forbindelse med fødselen, så vet han ikke hva han kan frata kvinner.

— Hva tenker du er positivt ved å føde med smerte?

— Å føde med smerte er for mange en glede og lettelse etterpå. Det er en del av fødselsopplevelsen, og det å klare smertene gir en følelse av mestring, mener hun.

— Kvinner som har født ved egen hjelp og uten bruk av epidural viser som regel en enorm glede og lettelse etterpå. Jeg synes det er feil at friske kvinner, som helt sikkert ville klare en normal fødsel, skal anbefales epidural, sier hun.

Må snakke om ting selv om det kan såre

En av kommentarene i kommentarfeltet lød derimot slik: «Kan vi kvinner få lov til å slippe å skulle være flinkest i absolutt alt? Kan vi få lov til å benytte smertelindring ved fødsel uten at dere skal komme løpende med en bøtte skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse dere bare MÅ tre nedover hodene våre?»

— Jeg synes det er rart at hver gang vi begynner å snakke om dette, så må vi samtidig passe på at vi ikke sårer noen. Det gjelder ikke bare fødsler, men også amming. Alltid er det noen som kan bli såret, men hvorfor kan vi ikke bare snakke om det, sier Blix, og legger til:

— Vi må våge å snakke om gleden og mestringsfølelsen mange kvinner opplever etter å ha født uten epidural. Jeg har erfart gjennom tjue år som jordmor at mange klarer mer enn de tror. Men det finnes også kvinner som skulle hatt epidural som blir presset gjennom noe de ikke vil.

Lite snobbete

«Det gjelder å jobbe mens det er rier», er ett av hennes ordtak. De som kjenner henne kan fortelle at hun er et arbeidsjern, målrettet og samtidig full av humor og påfunn. Hun er dessuten en av få som kan fortelle jordmorvitser på en stilfull måte.

I huset sitt i Forsøl har hun et eget arbeidsrom hvor det er stille og fredelig. Hun har allerede pendlet i seks år mellom Tromsø og Hammerfest, så pendlertilværelsen er hun godt vant med. Ellers mener hun at det er viktig at hun er i Oslo mesteparten av tiden, og at pendlingen foregår på en ryddig og forutsigbar måte.

— Hva betyr Hammerfest for deg?

— Jeg har i grunnen trivdes overalt, men Hammerfest er hjemstedet mitt. Huset som jeg regner som hjemme er her, og det er her de fire ungene mine har vokst opp. Jeg tror ikke jeg kan leve helt uten mørketid, nordlys og midnattssol, sier hun.

— Dessuten er jeg veldig glad i folk her, og det er vel ikke til å komme forbi at finnmarkinger oftest er åpne, trivelige og lite snobbete, men legger til:

— Samtidig trives jeg også i Oslo, og synes jeg er heldig som kan bo på begge stedene.