Du vet du går på høgskolen når…

Du vet du går på høgskolen når…

…du får den dårligste kaffeavtalen i historien noen sinne. Her om dagen tok jeg med en egen kopp i kantina, og spurte om jeg kunne få påfyll i den (jeg vet det, jeg var dum og naiv. Så ufattelig dum og naiv). Svaret var et brutalt og rungende NEI – man får bare påfyll i den hellige SiO-koppen. Når det er sagt, kan vi kalle kaffen i kantina for kaffe? Kan vi det? Er det ikke strengt tatt avføringsmiddel? Burde det ikke være noen regler for sånt? (Vi lever tross alt i 2013. I verdens rikeste land).

…du fremdeles ikke skjønner en dritt av WebUnits. For all del, det kan godt hende at dere på ingeniørstudiene knakk koden allerede første dagen, men jeg som lærerstudent har ikke sjans. Jeg har nok med å lære meg kule effekter i PowerPoint (det er nemlig viktig å tilnærme seg kidsa i dag, og det stadig voksende digitale samfunnet).

…du går inn i kantina på Læringssenteret (P48 for de som skulle være fine på det), nærmere bestemt Evas (for øvrig et spennende valg av navn her, for ikke å snakke om den snertne eplelogoen – driver høgskolen med snikkristning?) og du får øresus av den høye musikken (helt seriøst, de spiller helt sykt høy musikk der inne!).

…du ikke rekker å spise frokost, og du er nødt til å bruke opp hele månedsstipendet på én baguette i kantina, som attpåtil er klam (dette er noe jeg kommer til å klage over på veggen til Erna Solberg. Noen må gå!). Hittil har jeg brukt mer penger i kantina enn det jeg til sammen kommer til å tjene som lærer, inkludert overtidsbetaling.

…du når som helst på døgnet kan sende melding til læreren din på Fronter, og du får svar like etterpå (det kan virke som foreleserne bruker Fronter slik vi bruker facebook). Noen av lærerne kan til og med driste seg til ei litta smiley eller to i meldingen. Dét ser du ikke på Blindern (viktig at vi ler av Blindern. Vi må utnytte tiden med høgskolestatus så lenge vi kan, og fortrenge det faktum at vi en dag kan bli universitet).

…du starter studieåret med å gjøre en innsats for å se bra ut. Du har kjøpt (altfor mange) nye klær (med storstipendet som du egentlig burde brukt på pissdyre bøker), og du får komplimenter for at du er brun etter sommerferien (det vil si, du har i all hemmelighet tatt solarium fordi du ikke hadde råd til å ta ferie på grunn av manglende stipend i juni og juli). Etter hvert som tiden går ender du sakte men sikkert opp i joggebukse og Mariusgenser. Når eksamenstiden er et faktum, tør du så vidt å se deg selv i speilet, fordi trynet ditt ser ut som det har vært gjennom agingbooth-appen minst tre ganger. Men hei, du kan trøste deg med at du for lengst har friendzonet alle guttene i klassen, og så er det bare å krysse fingrene for at du ikke møter noen fra omverdenen på 21-bussen på vei hjem fra skolen.

…du går på «skolekampanje»-smellen på Bislett Kebab (og du skyller ned «kjøtt»-restene med avføringsmiddelet fra kantina, selvsagt).

…du kan se hvem som går på hvilken linje uten å kjenne dem. Ikke for å skryte, men jeg kan spotte en sykepleierstudent på lang avstand (mest fordi jeg vet hvilket fakultet de holder til på, men likevel). Jeg utfordrer dere: Neste gang dere tusler rundt i den lille gågata (her skal høgskolen ha for forsøket – de har tross alt stelt i stand en bekk, en frisørsalong og en aldri så liten busk), bruk stereotypifiseringsmetoden. Det er for eksempel påfallende mange lærerstudenter som nesten ser ut som de kunne gått på Blindern. De har ikke helt den pretensiøse jeg-er-ikke-hipster-jeg-studerer-kunsthistorie-og-hadde-sånn-stil-allerede-i-femte-klasse-på-Steinerskolen-looken, men det er i overkant mye Fjällräven-sekker og ullsokker.

…du leste dette innlegget i stedet for å begynne på arbeidskravet du skal levere på søndag 23.59 (forfriskende tidspunkt det der. Høgskolen sier indirekte: «Goood helg, og du kan bare drite i å drikke den siste ølen, for du vet like godt som meg at du må sitte hele søndagen og stresse vettet av deg i joggebuksa di. Smiley»).