Ikke bare, bare å flytte ned til nye Deichman

Ny byrådsleder, Raymond Johansen, har vaklet på veien mot et nytt Deichmanske bibliotek i Bjørvika i Oslo, men endte opp med et ja.

Det nye i hans beslutning er at biblioteket må leie ut opp til 40 prosent av  lokalene i bygget, men Johansen har forslag til leietaker:

— Hvorfor ikke kontakte Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og få biblioteksutdanningen inn i samme bygg, nevner Johansen som et forslag.

Startet hos Deichman

På denne måten kan ringen være sluttet for biblioteksutdanningen det året de runder 75. Statens bibliotekskole åpnet nemlig med 26 studenter ved Deichmanske bibliotek i 1940.

— Hva synes dere om forslaget fra Raymond Johansen?

Vi spør professor Ragnar Audunson på Institutt for arkiv-, bibliotek og informasjonsfag (abi). Audunson er også redaktør for jublieumsboka: Samle, formidle, dele, 75 år med bibliotektsutdanning.

— Slik kan vi jo bli den hvite ridder som redder Deichman, smiler Audunson, men fortsetter noe mer alvorlig:

— Jeg tror det er delte meninger om forslaget her. Vår utdanning har jo gått fra å være en etatsskole, á la utdanningstilbudene i skatteetaten og tollvesenet, til å bli en forskningsbasert profesjonsutdanning. Mange er nok redde for at det å samlokalisere med Deichman vil ta utdanningen bakover i tid og ikke framover.

Nærhet og kritisk avstand

På den andre siden trekker Audunson fram at samlokalisering vil bety nærhet til et spennende praksisfelt som ville gi mange muligheter for forskningsprosjekter.

— Men skal vi løse oppgaven vår som profesjonsutdanning som bidrar til innovasjon, utvidelse av profesjonens repertoar og overskridelse av dagens praksis, forutsetter det en kritisk avstand til praksisfeltet. Og vi utdanner jo også for fagbibliotek, arkiv og andre virksomheter som har behov for bibliotek- og informasjonsfaglig kompetanse, sier han.

Ny formålsparagraf

Bibliotekene og bibliotekarprofesjonen er under debatt. Utvidelse av formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek har fått bibliotekledere til å spørre om man trenger andre typer kompetanse enn den bibliotek- og informasjonsfaglige utdanning tilbyr.

Digitalisering og tilgang til alt internettet kan tilby fra nærmeste telefon og nettbrett har også satt press på bibliotekfaget utdanningen. Men de som mener det fjerner behovet fir bibliotekfaglig kompetanse, tar feil, mener Audunson.

— Bibliotekets oppgave var opprinnelig å ha gode samlinger. I dag er oppgaven å sikre tilgang til de beste kildene. Derfor trenger vi fortsatt hjelp av fagpersoner til å skille skitt fra kanel i en stadig mer kompleks verden av kulturuttrykk, kunnskap og informasjon, skriver Audunson på baksiden av boka han har vært redaktør for.

Spenninger hele veien

Boka Audunson både har bidratt i og har vært redaktør for, viser at biblioteksfaget har vært preget av spenninger hele tiden.

— Skillelinjene har gått mellom det yrkesrettede og det mer generelt informasjonsfaglige. Ny formålsparagraf og utvidet samfunnsoppdrag for folkebibliotekene skaper ny debatt om innholdet i utdanningen, og for hva og hvem vi utdanner.

Audunson forteller at mens det på 80- og 90-tallet var vanligere at bibliotekarer fant veien til dokumenthåndteringsoppgaver og informasjonsforvaltning i næringsliv og offentlig forvaltning, ser det ut som om de som er utdannet de siste årene, først og fremst har funnet veien til tradisjonelle bibliotek. Ett av kapitlene i boka dokumenterer det.

— Sannsynligvis er det til et bibliotek de fleste ønsker seg når de begynner å studere hos oss, sier han.

Seminar og en bok til

Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag arrangerer fredag 4. desember et stort jubileumsseminar der mange av disse problemstillingene blir satt på dagsorden.

I tillegg er det ikke bare jubileumsboka som Audunson har redigert, som presenteres på jubileumsseminaret. Tonje Vold og Helge Ridderstrøm har redigert en bok med bidrag fra instituttets fagstab innen litteratur- og kulturformidling: Litteratur- og kulturformidling: Nye analyser og perspektiver.

—  Det tyder på et sterkt forskningsmiljø ved instituttet at vi begår ikke bare en, men to bøker, i en slik anledning, sier Audunson.