«Belærende», «paternalistisk», «konfirmasjon»: Ord eksperter bruker om rektorenes taler

To retorikkeksperter ga fredag sin bedømmelse over en knippe ferske rektortaler som ble framført i forbindelse med studiestart. Og retorikerne var ikke nådige i sin dom. Men det må rektorene tåle, mener de.

— Universitetene har viktige samfunnsoppgaver og bør ta seg selv såpass på alvor at de bruker disse talene til noe mer enn det vi har kritisert dem for nå, sa professor i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Kjell Lars Berge under videosamtalen med Khrono fredag.

Berge har lest årets rektortaler sammen med Ida Vikøren Andersen — postdoktor ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen.

Hovedkonklusjonen til de to er at det blir for tamt fra rektorene, og at de ikke i stor nok grad benytter situasjonen til å løfte viktige problemstillinger og markere seg i en bredere offentlighet.

— Dette er en fantastisk anledning for rektorene til å markere betydningen av høyere utdanning, til å snakke om hvilke grunnverdier og standarder et universitetet representerer. Rektorene kunne markert ganske tydelig at her går det en slags grense mellom kvalitetssikret kunnskap og det som bare er tull og tøys. Det var det veldig få av rektorene som gjorde. Med ett interessant unntak, og det var Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger, sa Kjell Lars Berge.

Han er imponert over hvor tydelig Stavanger-rektoren er, og trakk fram at han tidligere har gått rett inn i «løvens hule» og tatt en diskusjon med de såkalte klimarealistene.

— At det finnes rektorer som våger sånt står det respekt av syns jeg.

Mohn: — Selvsagt gledelig

— Det jeg tok opp, var noe jeg brenner for og kan stå inne for. Jeg synes det var en fin mulighet til å minne nettopp dette publikum på disse verdiene, sier Klaus Mohn til Khrono når vi ringer han etter at talen hans har blitt analysert.

Han sier at de ferske studentene er på vei inn i en ny tilværelse, og at de klassiske universitetsverdiene er det som skiller et universitet fra en videregående skole og det som skiller studentene fra elever.

— De skal innvies i akademia, og jeg ville si noe om hvilket kollektiv de nå blir en del av, sier Mohn.

Mohn sier at han var bevisst på at dette publikummet ikke hadde tålmodighet til en lang tale. Fem minutter, sa postdoktor Ida Vikøren Andersen fredag at er en god lengde på en tale.

— Jeg startet med et lenger utkast. Underveis fikk jeg innspill, og det ble et forkortet manus til slutt. Jeg skriver mye selv når jeg skal holde taler, sier Mohn.

— Hvordan er det å bli analysert på denne måten?

— Som akademiker blir man vant med å bli gått etter i sømmene og man blir vant med kritikk. Hvis kritikken er konstruktiv kan man også lære noe av den. Når man får en såpass smigrende tilbakemelding som jeg nå har fått, er det selvsagt gledelig, sier Mohn.

Fortalte om egne erfaringer

En annen rektor som ble trukket positivt fram var rektor ved en av de minste utdanningsinstitusjonene i landet — Lars-Petter Jelsness-Jørgensen ved Høgskolen i Østfold. For den talen mener både Berge og Andersen at skiller seg klart ut fra de andres.

— Talen er god både språklig og innholdsmessig. Det er ganske tydelig i talen at her er det faktisk lagt ned en del arbeid med å finne gode formuleringer og eksempler. Rektoren forteller om sin egen studietid, og han gjør det på en måte som levendegjør studietiden for de nye studentene. Han sier for eksempel at det å velge fag på den tiden var som et bingospill, han snakker om to meter pensum, han snakket om professorer som diskuterte så busta føyk og om at det var dansing ut i de sene nattetimer til Gangsta’s Paradise.

Andersen mener at Jelsness-Jørgensen på denne måten både vekker gjenkjennelse hos de nye studentene:

— Han forteller at for eksempel at studielånet ble litt for fort oppbrukt, om festing, nervøsiteten og spenningen med å være ny student, som er sånne opplevelser som de fleste sikkert kan kjenne seg igjen i.

Men han får også fram at «rammene rundt studielivet har endret seg ganske mye på bare en generasjon»:

— Noen ting er veldig fremmed for dem som er studenter i dag — det får han fram veldig tydelig. Det er ikke lenger sånn at man går i postbanken og henter ut hele studielånet sitt på en gang. Det er kanskje ikke rødvin og biff som studielånet går til, men andre ting.

— Slik kan han kanskje få studenten til å se sin egen studietid i et nytt lys, sa Andersen.

Andersen trakk også fram at Jelsness-Jørgensen først og fremst framstiller studenter som pådrivere for samfunnsendring.

— Han hyller tidligere studentopprør og studenten som utviser kritisk tenkning i møte med det etablerte, og er imot politiske sannheter. Så jeg syns det er tydelig at den talen vil noe mer enn å bare ønske studentene velkommen til et nytt studieår og si hvordan de bør oppføre seg, sa hun.

Tar gjerne imot konstruktiv kritikk

Jelsness-Jørgensen selv sier til Khrono at han ikke bruker taleskrivere.

— Jeg skriver talene mine selv, og jeg bruker mye tid på det. Jeg vil at talene skal bety noe, og at publikum skal sitte igjen med noe.

Han forteller at han snakker med folk før han skal skrive tale.

— Jeg spør om hva de selv ville hørt mer om, i dette tilfellet da de var ferske studenter. Og jeg har tro på å by på seg selv. Ikke bare fortelle om alt det bra man har gjort, men også fortelle om feilskjær – og deretter få dette til å si noe allment, sier rektoren ved Høgskolen i Østfold.

For han ønsker også et overordnet fokus, og sier han ville bruke talen til å forsvare demokratiet og til å si noe om alternative fakta og storpolitikk.

— Jeg hørte at Klaus Mohn også fikk skryt for dette. All honnør til Klaus, han er tøff, sier Jelsness-Jørgensen.

— Hvordan er det å holde en slik tale, til dette publikummet?

— Som retorikk-ekspertene også sa, så er det en anstrengende situasjon å stå i. Man skal holde en formell tale, og man skal få publikum til å føle seg vel. Jeg prøver å tenke på hva det er som berører meg som menneske, sier Jelsness-Jørgensen.

Han sier at mange av oss har møtt fantastiske formidlere og fantastiske forelesere, og at han ønsker å lære av dem som får dette til.

— Det verste må være å få levert en tale som man ikke har kunnet ta med egne betraktninger i, sier han.

— Hvordan er det å få en slik tilbakemelding som du nå ha fått?

— Som alle andre blir jeg stimulert av positive tilbakemeldinger. Men jeg er også opptatt av å høre etter på hva jeg fikk kritikk for, og hva jeg kan gjøre bedre. Jeg er enig med ekspertene i at vi rektorer må våge å ta rollen, og våge å løfte debatten.

Avslørende om hvilke studenter rektorene ønsker

Resten av talene er ikke retorikkekspertene spesielt imponerte over. Ida Vikøren Andersen mener rektorene kunne tatt seg litt mer tid og tenkt gjennom hva de faktisk vil med en slik tale.

— Det er det viktigste når man skal skrive tale. Her virker det som om man ikke har lagt så mye i dem. Rektorene kunne med fordel hatt litt bedre gjennomtenkt språkbruk, for å skape en litt mer høytidelig stemning, appellere til sansene, og funnet gode eksempler som er forståelige og vekker gjenkjennelse, sa hun.

Både Andersen og Berge har lagt merke til at det er lite snakk om dannelse i talene, og de mener rektorene lett blir paternalistiske i sin stil.

— Det de legger stor vekt på er å på en måte belære disse studentene litt. Fortelle dem hvilken identitet de bør ha for at de skal være gode studenter. De driver litt sånn småpaternalistisk opplæringsarbeid i disse talene, for at de skal skjønne at de nå er studenter og «vær så god ta deg sammen».

Belærende stil

Berge mener at talene minner litt for mye til at han syns det er ok «om sånne litt dårlige konfirmasjonstaler, hvor man pliktskyldig snakker om at nå er du blitt en voksen person, og nå skal du gjøre ditt og datt».

Ida Vikøren Andersen har bitt seg merke i noe hun mener er et «påfallende trekk ved talene».

— De bruker veldig mye plass på å adressere overgangen fra elev til student, og si at det er veldig forskjellig å gå på et universitet eller en høgskole og det å gå på videregående. De snakker om at de nå skal bli selvstendige og utvikle seg som menneske. Samtidig kommer de med disse rådene, og er veldig belærende om hvordan man skal oppføre seg for å være en god student, sa hun.

I konfirmasjonstaler er det ofte lett å forstå hvem foreldrene vil at barnet deres skal bli. Rektortalene er også avslørende for hvilke studenter de foretrekker, mener Andersen.

— Det er kanskje ikke en student som er så fryktelig selvstendig. Det viktigste er at man er aktiv, engasjert, begynner å kjøpe pensum tidlig, benytter seg av alle tilbudene universitetet har, er med i studentforening, er snill, bryr seg om medstudentene sine. Men man trekker kanskje ikke veldig fram den kritiske, dannede studenten som bruker litt tid på å finne ut av ting.

Et enkelt språk

I motsetning til hva utenforstående kanskje skulle trodd, bruker ikke rektorene et spesielt svulstig språk preget av pomp og prakt, ifølge Andersen og Berge.

— De bruker et ganske hverdagslig språk. Det er få eksempler på at de viser fram sin egen veltalenhet her. Pompen og prakten kommer først og fremst til uttrykk non-verbalt. Det er kapper og prosesjon og symfoniorkester, sa Ida Vikøren Andersen.

Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen, er en av dem som adresserer dette, påpeker Andersen.

— Stølen sier noe om kappen og kjedet og seremonien som er en del av universitetets tradisjon og historie. Men ellers bruker han et ganske enkelt språk. Det mangler kanskje litt gode metaforer og sammenligninger, slik man finner i Jelsness-Jørgensen sin tale — som konkretiserer og gjør det han snakker om litt levende for de som hører på, sa hun.

Opptatt av å tekkes politikerne

Noen forskjeller er det på talene som holdes ved gamle breddeuniversiteter og nyere profesjonsuniversiteter, men forskjellen er «påfallende liten», mener Kjell Lars Berge.

— Det må sies at de store reformene i universitets- og høgskolesektoren jo har betydd noe. UiO har også fått et preg av yrkesutdanning. Den gamle dannelsestankegangen om at du går på universitetet og leter deg fram, utvikler deg som menneske og bryner deg intellektuelt på ting du kanskje ikke har noe bruk for senere, er betydelig svekket altså, sa han.

Dette mener Berge stammer fra Kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet, og det sterke ønsket fra politikerne om at folk skulle bruke mindre tid på studier og komme seg fortere ut i arbeidslivet.

At rektorene delvis prøver å vise at de er innforståtte med dette i talene sine, overrasker derfor ikke Berge.

— De skal tilby arbeidskraft for landet, og ikke minst for distriktet. En god del av talene til de mer tradisjonelle breddeuniversitetene er preget av at de prøver å oppfylle forventingene til politikerne i landsdelene der de hører til. Rektoren i Tromsø la for eksempel vekt på det i sin tale, sa han.

Bør lære av Kongefamilien

I flere av rektortalene blir det snakket om at studentene bare må ta kontakt hvis det er noe de lurer på, det blir vist til gode rådgivningstjenester — ja, det er nesten så det blir sagt at rektorene skal passe på dem. Dette mener ikke Kjell Lars Berge passer helt inn i denne talesjangeren.

— Dette snakkes det om hele tiden, over alt, når studentene møter studiekonsulenter på informasjonsmøter og så videre. Det hører ikke hjemme i rektors tale, sa han.

Berge sa at han har forståelse for at hele situasjonen med rektortale og åpningsseremoni er veldig stiv og utfordrende å være i.

— Alle som har stått i en sånn situasjon, på sånne arenaer som er å preget av det formelle vet at omstendigheten virker veldig sterkt på en. Det er vanskelig å være herre over den. Men jeg tenker at rektorene nok må jobbe litt mer med forståelsen av hva slags situasjon der.

Og da kan det være lurt å se til Kongefamilien. Berge mener de har forstått at de i kraft av sin identitet må gjøre noe mer ut av talene sine.

— Rektorene kan lære noe av den innsikten og erfaringen som Kongefamilien har, og unngå sånn svadaretorikk som jeg opplever at en del av disse talene er litt preget av.

(Faktaboks lagt til 22.august kl 10.12)