Talentjobbing: Noen takler presset, andre ikke. Hvorfor?

Hvordan er psyken til unge idretts- og kunsttalenter? Det har prorektorkandidat ved Kunsthøgskolen i Oslo, Heidi Haraldsen, forsket på. Nå vil hun legge mer vekt på studentenes psykiske helse.

Det er blandende følelser blant spillerne når svømmerne trasker til garderoben etter kveldens trening.

Noen er i ekstase, hytter nevene i været, og i garderoben prater de høyt og spent om neste svømmeøkt, allerede neste morgning.

Andre synker sammen på garderobebenken når resten har dratt, begraver ansiktet i hendene, presser tilbake tårer, har knapt energi til overs. Nå går det snart ikke mer.

Det krever mye å være et ungt talent. Men hva er det som gjør at noen takler presset bra, mens andre sliter — og kanskje til og med blir utbrente?

Det ville Heidi Marian Haraldsen ha svar på.

Kunsten og idretten

Haraldsen er i siste innspurt av doktorgradsavhandlingen hennes.

— Du vil ha en kort oppsummering av innholdet? spør hun og smiler.

Hun spaserer forbi resepsjonen på Norges Idrettshøgskole (NiH), og setter seg ved et bord i kantina. Fra vinduet kan man så vidt skimte en krystallblank skøytebane.

— Vi får prøve, og se hvordan det går, sier hun.

Til vanlig er Haraldsen høgskolelektor på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), nede i sentrum.

Der er hun også prorektorkandidat.

Allikevel drar hun hele veien opp til idrettshøgskolen oppe ved Sognsvann for å jobbe med doktorgradsavhandlingen.

— Jeg forsker på unge idretts- og kunsttalenter, begynner hun.

— Det er en del av avtalen, legger hun til. Pliktarbeid på KHiO og avhandling på NiH.

— Tidligere forskning tyder på at ungdom i disse talentkulturene kan være utsatt mental. Det er stress, press, forventninger, seleksjoner, og mye mer de må takle i tillegg til å være ungdommer, sier Haraldsen.

De sårbare utøverne

De fleste informantene i Haraldsens forskning er unge idretts- eller kunsttalenter i videregåendealder, mellom 16 og 19 år. Så har hun òg intervjuet noen profesjonelle, voksne utøvere, som så tilbake på det sine erfaringer underveis.

— Jeg var ute etter hva som gjør noen mer sårbare, og noen mer robuste i prestasjonskontekst.

Hun fant flere trekk som kan forklare hvorfor enkelte er mer psykisk utsatt.

— Perfeksjonisme er spesielt et trekk som gjør utøverne mer sårbare, forklarer hun, og fortsetter:

— Det er også mer utbredt, særlig blant kunstutøverne.

Manglende autentisitet er en annen sårbarhetsfaktor.

— Det gjelder om man føler at man kan handle i samsvar med indre behov og ønsker, eller om man spiller en forventet rolle, og tilpasser seg for å leve opp til andres forventninger.

Dersom man for eksempel presterer på toppidrettsnivå fordi mamma og pappa vil det, er det større sannsynlighet for at man har nedsatt glede og trivsel. I verste fall kan ende opp med å bli utbrent.

— Så har jeg også sett på hvordan disse individuelle og kontekstuelle faktorene påvirker hverandre, og om talentreisen blir fulgt av en stor psykologisk kostnad eller ikke, sier hun. Haraldsen legger til:

— Jeg er jo opptatt av at ungdommen skal leve ut potensialet sitt. Samtidig synes jeg de skal ha det bra som mennesker underveis.

— De har en tendens til å undervurdere egne talenter

Haraldsen sier mange unge talenter er villig til å strekke seg langt for å nå målene sine.

Det kan innebære å gå hjem og gråte etter trening, leve med voldsom prestasjonsangst, eller emosjonell og fysisk utmattelse.

— Det er noen som sliter en god del, og har ugunstige mentale tankemønstre og måter å takle motgang og press på, sier hun.

Samtidig understreker hun at det ikke er grunn til å slå alarm.

— De aller fleste har det fremdeles bra, er inne i sunne motivasjonsprosesser. De takler både stresset og presset som følger talentreisen godt.

I studiene hennes kommer det frem at omtrent 25 prosent av informantene var sårbare i relativ stor grad. Ytterligere 10 prosent var sårbare i mindre grad.

— Så er det også litt forskjeller mellom gruppene. Det står som regel litt bedre til med idrettsutøverne — de er som regel litt mer robuste enn kunstutøverne.

Haraldsen hadde på forhånd en mistanke om at det kunne være tilfellet, etter selv å ha tilbragt nesten hele livet i dansemiljøet.

En grunn kan være at ungdom med sårbare trekk generelt trekkes mer mot kunsten.

Haraldsen påpeker allikevel at idretten i større grad har fokus på mental trening, og utøverne har konkrete resultater å forholde seg til, mens kunstutøverne er prisgitt en mer skjønnsbasert vurdering.

— Så kunstutøverne har ikke like objektive kompetansemål.

I tillegg følger kunstformer som ballett mer mesterlærerorienterte prosesser, kjennetegnet av blant annet maktasymmetri og tradisjonell lærerstyrt undervisning, der respekt og lydighet er dyder.

— Særlig kunstutøverne hadde en tendens til å undervurdere sine egne prestasjoner, selv om de til og med var solistutøvere. Og det ser ut til å være aller verst blant jentene, sier Haraldsen.

Lær dem å mestre motgang

Haraldsen sier noe av det som motiverte forskningen hennes, var at det fra før av fantes lite kunnskap om de negative sidene ved talentkulturer.

— Jeg tenker det er viktig å ikke bare bekrefte alt det som er bra om igjen og om igjen. For det er veldig mye som er bra og fungerer godt. Jeg er også opptatt av å gjøre kulturen bedre, sier hun.

Hun understreker at det er flere ting som kan hjelpe de mest sårbare utøverne.

— Først og fremst er det viktig å være obs på at noen er sårbare, og være klar over at disse fortolker opplevelser på en annen måte, sier Haraldsen.

Hun sier også at mental trening kan være nyttig. Det kan hjelpe utøverne å tenke annerledes, og håndtere motstand og nederlag på en mer gunstig måte.

— I idretten finnes det allerede en del idrettspsykologer, men veldig få i kunsten. Dette er noe jeg har tenkt å ta med meg tilbake til KHiO til høsten, forteller Haraldsen, og legger til:

— Så tror jeg også vi kan kurse lærerne, og kanskje videreutvikle de undervisningstradisjonene vi har. Sånn kan vi tilrettelegge for mer studentaktive og autonomistøttende læringsformer.

Vil løfte psykisk helse

Haraldsen sier hun ser en direkte sammenheng mellom forskningen hun har gjennomført på NiH, og stillingen hun har på KHiO.

— En del av informantene mine var balletelever ved KHiO. De blir tatt opp rett etter ungdomsskolen, og det er svært krevende å komme inn, forklarer hun.

Hun utdyper at dette er det mest ekstreme ballettprogrammet i Norge, og at når elevene er ferdig skal de rett ut i det profesjonelle liv, som også er beintøft.

— Mange av de andre studieprogrammene på KHiO er i et litt annen situasjon, sier Haraldsen.

— Samtidig mener jeg det er viktig å løfte opp psykisk helse i all høyere utdanning, som en viktig forutsetning for læring og utvikling.

Haraldsen leverer doktorgradsavhandlingen til sommeren. Så går hun tilbake til KHiO på fulltid til høsten, hvor hun også er prorektorkandidat.

— Jeg tror mye av grunnen til at jeg ble spurt om stille til prorektor, er lærerutdanningskompetansen min, og erfaring med å jobbe med høgskolepedagogikk, sier hun.

Samtidig understreker hun at doktorgradsløpet har gitt henne ny og nyttig kunnskap.

— Jeg tar med meg mer forskningskompetanse tilbake, og jeg er veldig opptatt av å styrke den forskningsbaserte undervisningen vår.

Hun sier det blir viktig å identifisere både hva KHiO gjør bra, og hva som har forbedringspotensial.

— KHiO er jo en høytpresterende institusjon. Det er vanskelig å komme inn, og mye stress og press på å prestere. Så mye av det jeg har forsket på går nok igjen, og jeg tror jeg har mer detaljkunnskap om problematikken nå enn tidligere, avslutter hun.