Astrid Wale (1958—2024)

Det er vondt å miste ei venninne. Tirsdag 10. september døde Astrid Wale, etter en tids sykeleie. Hun har lenge vært en av mine gode venner, etter at vi ble kjent i studietida i Trondheim tidlig på 1990-tallet. Vi har gjennom årene hatt mye kontakt, delt mange opplevelser og hatt en rekke fine stunder.

Så ja, det er vondt å miste ei venninne. Det er enda vondere når den som dør også har vært en god kollega. Da blir hele hverdagen så forandret. 

Mange ansatte på Fakultet for lærerutdanning, kunst- og kulturfag på Nord universitet vil savne Astrid. Det gjaldt særlig oss som var ansatt på samfunnsfagseksjonen, som arbeidet sammen med henne til daglig. Men også de som samarbeidet med henne i forskningsgrupper eller hadde henne som kollega ellers vil merke tomrommet. Hun har vært en kunnskapsrik, samarbeidsvillig og hyggelig kollega siden hun fikk Nord universitet som arbeidsplass i 2015. Og hun var ujålete, med beina trygt plantet på bakken.

Astrid var nerdete i aller beste forstand av ordet. Når hun interesserte seg for noe, så gikk hun inn for å skaffe seg grundig kunnskap om det. Hun boret og boret, til hun hadde en dyp og detaljert forståelse av emnet.

Slik var hun som fagperson, om de temaene hun jobbet med som historiker. Det gjaldt enten det dreide seg om elektrisitetshistorie eller teknologihistorie mer generelt, om miljø- og naturhistorie eller om vitenskaps- og kunnskapshistorie. Det gjaldt også for de ulike historiske emnene som hun kom i berøring med gjennom sitt arbeid med å skrive først Orkanger og senere Inderøy kommunes historie.

Slik var Astrid også når det gjaldt hennes fritidsinteresser. Det var særlig tydelig når det gjaldt båter og båtliv. Hun padlet kajakk, hun var med som mannskap på en åfjordbåt og hun var engasjert medlem av båtforeningen Kystlaget Trondhjem, der hun blant annet jobbet med fartøyvern.

Men i tillegg til nerdekunnskap og evnen til inderlig dedikasjon, hadde Astrid også anlegg for overblikk og breddekunnskap. Hun hadde mange interesser og var bredt belest. Det merket vi godt, alle vi som hadde gleden av å ha henne som kollega.

Både i faglige og politiske diskusjoner hadde hun oversikt og grundig kunnskap. Den delte hun gjerne med oss som samarbeidet med henne, enten det var på samfunnsfagseksjonen, i en av forskningsgruppene hun deltok i eller som kollega rundt kantinebordet og i kaffepauser.

Jeg tror det var i en spisepause høsten 2023 at vi satt samlet en gjeng og snakket om framtida, om det å ta vare på livet, på venner og familie, om alt vi fortsatt hadde å glede oss til og over. Bare noen uker etterpå ble Astrid alvorlig syk, og i januar 2024 fikk hun den livstruende kreftdiagnosen.

Få sier det så vakkert som Hans Børli i diktet «Junikveld»: «Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen». Tida sammen med Astrid på kjøkkentrammen ble så altfor kort.

Takk, Astrid, for mange års vennskap og for godt kollegaforhold. Takk for gode samtaler, interessante diskusjoner, for hyggelige treff, for fjellturer og fester, for berikende stunder hjemme hos hverandre og på jobb. Du har vært en viktig person for alle dine kolleger og venner.

Våre varmeste tanker går til Per Kristian, som har mistet sin kjære venn og livsledsager gjennom mange år, og til den øvrige familien.

På vegne av venner og kolleger ved Nord universitet,

Hilde Gunn Slottemo