Forekommer slikt i Norge?

Boka er to-delt. Først tas vi med inn i demokratiets bakevjer. Med en rekke eksempler dokumenterer forfatteren behovet for alternative tenkemåter og alternativ praksis.  Han henter sine eksempler fra sitt eget arbeidsliv i utdannings- og forskningsinstitusjoner, og fra kontakt med myndighetene. Eksemplene er gjenkjennelige. Vi kan alle vise til eksempler som ikke er til etterfølgelse, som vi kan lære av. Men få har blitt utsatt for så sterke erfaringer som denne boka dokumenterer. Og få har maktet å utforme konkrete forslag og modeller for en alternativ utvikling. Disse beskrives i bokas andre del.

Dette er ikke en bok du bare leser, du blir dratt inn i den. Det starter allerede med forordet:

Noen ganger hender det at vi opplever ting som er så utrulige at vi knapt tør å fortelle det. Vi vil ikke bli trudd. «Dette er ikke mulig! Slikt forekommer da ikke i Norge!»

Som en introduksjon skal jeg nevne to konkrete eksempler på det vi ikke liker å tru kan forekomme i vårt demokratiske, opplyste fedreland.

— Den 2. januar i 2007 ble jeg siktet, arrestert og fikk heimen og jobben ransaka fordi politiet var blitt fortalt at jeg var en farlig, mordtruende person. Men hvem som hadde funnet på at det var jeg som hadde mordtruet Gerd-Liv Valla, det fikk jeg ikke vite. Ikke da.

Siktelsen og arrestasjonen i 2007 minnet meg om en tidligere overraskelse:

— En fredag kveld i 1989 ble to pedagoger ved opplæringsavdelingen ved Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) bedt om å rydde kontorene, levere nøklene og forlate instituttet innen tirsdag kl. 12.00.

Hvorfor?

Den egentlige grunnen, og bakgrunnen, fikk vi vite langt seinere. Ved en glipp i departementet: En nytilsatt ekspedisjonssjef leste opp fra et «feil» dokument.

Da jeg ble arrestert i 2007, opplevde jeg meg som en Josef K, og de to hendelsene, i 1989 og 2007, som topper på ett isfjell. Hvorfor? - og hvem kan ha funnet på noe så absurd som å peke på meg som en farlig, mordtruende person?

Med utgangspunkt i disse to hendelsene blir vi tatt med inn en utrolig historie. Konkrete eksempler fra saksbehandlingen dokumenterer det som åpenbart er mye mer enn en 20-årig trakasseringshistorie. Haga framstiller denne historien med saklig distanse og en reflekterende, lun humor. Han har maktet det utrolige, som også høgskolens faglige og litterære ekspertise framhevet på boklanseringen: å transformere erfaringer til innsiktsfull kunnskap og fengslende litteratur, uten agg og forbannelse.

I meg utløste lesingen to reaksjoner: Først en harme, mot ledere og offentlige myndigheter som har invadert Hagas liv med usakligheter, usannheter og lovbrudd. Det rammer oss alle. Den andre reaksjonen var en beundring for en person som har klart å stå i dette langvarige mistenkeliggjøringstrykket, og til og med har klart å fungere faglig: «Jeg deltar bare i ei løype», har vært hans eget svar på usaklighetene. Men han har gitt rom for en liten tilføyelse, «det har ikke vært omkostningsfritt». Det siste kan jeg bekrefte.

Ved Høgskolen i Oslo og Akershus har Haga vært en forsvarer av den praktiske kunnskapstypen, den akademiske redeligheten og av våre grunnleggende demokratiske rettigheter. Han har dermed kommet på kollisjonskurs mot tidens mote, der styringsmodeller fra næringslivet (New Public Management) og akademisk produksjon (helst på engelsk) har bidradd til tyngdeforskyvning bort fra høgskolens primære virksomhet: utdanning av dyktige praktikere.

Boka har mange eksempler på en saks- og personalbehandling som er skremmende. Erklæringen på side 40 i Hagas bok, som han mottok 18 år på overtid, er en påminning om hva vi kan bli utsatt for, også i akademia og i forvaltningen:

Til Sigurd Haga

UTTALELSE VEDRØRENDE ARBEIDSMILJØSAK PÅ STATENSARBEIDSMILJØINSTITUTT

Undertegnede, …. , vil med dette sterkt beklage uttalelser gitt til ledelsen ved Statens arbeidsmiljøinstitutt angående kollega Sigurd Haga. Disse opplysningene medførte ikke riktighet og fikk dessverre store omkostninger for Sigurd Haga. I ettertid er det lett å se at det ikke skulle vært noen sak i det hele tatt. Utviklingen gjorde det imidlertid umulig for Sigurd Haga å få en rettferdig og opplyst behandling av saken. Mine opplysninger bidro til at det hele tiden fulgte med informasjon som det ikke var dekning for.

Oslo 18.01.2007

Det var disse «opplysningene» fra en angrende synder som ble avslørt i departementet 18 år tidligere, da ekspedisjonssjefen leste fra «feil dokument». Likevel fortsatte saken som om galskapen ikke var avslørt.

Har institusjoner ansvar?

Taushet er en kjent hersketeknikk. Taushet fremmer ikke læring, forbedrer ingen institusjoner. Derfor bør vi forlange svar fra de involverte instanser og institusjoner.

(I boka har forfatter Sigurd Haga tilbudt alle som er omtalt i saken om å kommentere de ulike hendelsene. Alle involverte har avslått tilbudet om samtidig imøtegåelse.)