Forsker på høgskolen i Oslo og Akershus, Lars Grue, ga nylig ut boken Normalitet, hvor han tar for seg flere områder rundt hva det vil si å være normal. Foto: Ketil Blom
Forsker på høgskolen i Oslo og Akershus, Lars Grue, ga nylig ut boken Normalitet, hvor han tar for seg flere områder rundt hva det vil si å være normal. Foto: Ketil Blom

Normalen er å være forskjellig

Forsker Lars Grue slår fast at det er variasjon som er vanlig, ikke det å være normal.

Publisert   Sist oppdatert

Lars Grue har bakgrunn innen sosiologi og samfunnsmedisin, og arbeider for tiden som forsker ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA), et forskningsinstitutt på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Nylig ga han ut boken Normalitet, hvor han tar for seg flere områder rundt hva det vil si å være normal. Grue berører blant annet temaer som nedsatt funksjonsevne, psykiatri, genetikk og kosmetikk.

— Det er ikke gitt at det som er normalt er noe som er fast. Jeg oppfatter det som noe flytende, noe som endrer seg veldig over tid, og som endrer seg over kulturer, sier Grue.

Ungt begrep

Grue har tidligere jobbet mye med sykdom og nedsatt funksjonsevne, og han har skrevet mye om forholdet mellom sykdom og samfunn. Det var gjennom dette arbeidet at han ble nysgjerrig på normalitetsbegrepet, og han ønsket å finne et svar på hva det er vi egentlig mener når vi bruker begrepet normalt.

Det er ikke gitt at det som er normalt er noe som er fast.

Lars Grue
Forsker, HiOA

Mitt inntrykk etter å ha jobbet med normalitet i mange år er at det er variasjon som er det normale

Lars Grue
Forsker, HiOA

— Det er jo et ord som sitter nesten i ryggmargen. Når man bruker det antar man at andre vet hva man snakker om. Jeg tror allikevel ikke betydningen er like klar for alle, sier han.

Grue begynte å lese seg opp på opprinnelsen til ordet «normal», og i boken argumenter han for at det er relativt nytt ord.

— Det kom inn i de europeiske språkene først på 1800-tallet. Det betyr ikke at man ikke tenkte på begrepene før, men man hadde ikke noe ord for det.

Ordet begynte først å dreie seg om menneskekroppen på slutten av dette århundret, forklarer Grue. Et viktig utgangspunkt var at man hadde en oppfatning av at det fantes noe som var unormalt.

— I utgangspunktet handlet det om det gjennomsnittlige, og at det gjennomsnittlige mennesket var det perfekte. En viktig indeks vi har med oss fra denne tanken er body mass index (BMI).

Variasjon er det vanlige

Grue sier at for mange handler det å være normal om å ikke stikke seg ut i mengden, og han sier dette er nok tilfellet for de fleste.

— De fleste synes nok det er greit å være litt usynlig i en folkemengde. Hvis du stikker deg ut kan det hende du oppfatter deg selv som litt over eller under det som er gjennomsnittlig.

Men det at vi ikke skiller oss ut, betyr ikke at vi er like.

— Mitt inntrykk etter å ha jobbet med normalitet i mange år er at det er variasjon som er det normale, sier Grue.

Han sier videre at det eksisterer såkalte «grensedragninger» innenfor hva det vil si å være normal, og at disse patruljeres av forskjellige instanser. Det kan for eksempel være leger, psykologer, kirken og religion.

I kjernen av dette ligger det en formening om hva som er normalt å uttrykke, og tankene rundt normalitet blir en måte å disiplinere folk på.

— I enkelte tilfeller kan denne disiplineringen bli så streng at grensene mellom det normale og det unormale blir veldig trange.

Grue sier at forestillingen om det normale er annerledes mellom kulturer og over tid. Bekreftet har gjerne skiftet betydning mellom å vise til det gjennomsnittlige, eller det ideelle.

Normalt å ikke være perfekt

I boken tar Grue også for seg funksjonshemninger, og hva som egentlig er en «vanlig kropp». Han viser til flere uregelmessigheter ved menneskekroppen som ser ut til å være normalen.

— I Norge for eksempel ser vi at flertallet av befolkningen er nærsynte. Det kan skyldes flere faktorer, men vi operer allikevel med grenser for nærsynthet som gjør at det er normalt å være nærsynt, mens de som har normalt syn blir unormale.

Å ha normale tenner fra naturens side er også uvanlig i Norge.

— Det å ha kritthvite tenner er ikke normalt om man tenker på hva som er naturlig, men det er allikevel så mange som har det i dag at det begynner å bli vanlig.

Grue sier at å manipulere seg selv, så man sklir lenger og lenger vekk fra det som er normalt, i seg selv begynner å bli det normale.

— I gamle dager tenkte man at den absolutte skjønnhet var uoppnåelig, det var noe som bare tilhørte gudene, og man aksepterte at man var et inkomplett menneske. I dag er det mer normalt å etterstrebe denne skjønnheten — gudene har kommet ned på jorda, kan man si.

Normalt å være pen?

— Ideen om sammenhengen mellom det indre og ytre har helt siden antikken vært en del av vårt tankegods, men på 20-tallet tok man denne ideen et stykke lenger. I USA ønsket man å rehabilitere forbrytere, og man tenkte at hvis folk så bedre ut, ville de også oppføre seg bedre.

Dette førte til at man begynte å operere kriminelle med kosmetisk kirurgi, som mange allerede hadde et litt ødelagt utseende som følge av et hardt liv.

— Man hadde veldig tro på at dette fungerte. Til og med New York Times gikk så langt som til å skrive at en del medikamenter var på vei som kunne hjelpe folk som var utagerende og levde uryddige liv, men det var ikke på langt nær så effektivt som plastisk kirurgi.

Grue sier at denne tanken kan virke litt fjern for oss i dag, men at det er en del ting som henger igjen.

— Også i dag tenker vi at pene mennesker er mer ålreite enn andre mennesker. Det er gjort mye forskning på at folk for eksempel foretrekker å sitte nærmere pene mennesker på bussen.

Det er lettere å se seg som akseptabel hvis man opplever at man er litt penere. Det handler allikevel ikke om hva man selv synes er pent, men hva andre synes.

— Mange ønsker nok å være synlig på en positiv måte, men de fleste vil nok allikevel være usynlig i mengden. Og selv når man stikker seg ut stikker man seg ikke veldig ut, det er gjerne ting som noen spesielle klær eller en spesiell frisyre. De aller fleste vil være usynlige i mengden, og det er nok viktig for mange, avslutter han.