Sæbø om sitt liv som «aspie»

William Sæbø (snart 24) tar en master i nettverk og systemadministrasjon på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Han har flere år bak seg i studentpolitikken og har hatt en rekke verv. Han har vært utvekslingsstudent på Hawaii og hadde sommerjobb som it-vikar i Klassekampen denne sommeren.

Nå sitter han på kafé Aurora på Bislett og skal fortelle hvordan det er å være «aspie», å leve med diagnosen Aspergers syndrom, som han fikk før han begynte på barneskolen. Han har allerede sagt det høyt et par ganger, en gang på et studentparlamentsmøte på HiOA og før sommeren i år i bloggen sin, men fortsatt er det veldig få som vet at han har denne diagnosen.

— Jeg har ikke snakket noe om det før, men jeg synes det er viktig å si noe om det nå, for det bør være plass for folk med ulike personligheter, både i studentpolitikken og ellers, sier han.

En stor skuffelse

En av grunnene til at han velger å være åpen om diagnosen, er opplevelsen han hadde på valgmøtet til Studentparlamentet på HiOA våren 2013. Da var han innstilt av valgkomiéen til heltidsvervet som fagpolitisk ansvarlig i arbeidsutvalget, men ble likevel ikke valgt. Det var en stor skuffelse for ham, og han forteller i bloggen sin at han var langt nede etterpå.

«Et år på heltid hvor jeg virkelig kunne brukt min erfaring og kompetanse på ting jeg synes er gøy. Jeg ble innstilt på av valgkomiteen i april 2013, men ble benket på og tapte med knappest mulig margin. Der og da, og mange uker etterpå, ønsket jeg nærmest å gå av og trekke meg fra alle verv. Det er ikke lett når man føler at man faktisk er den beste kandidaten», skriver han i bloggen sin.

«House of Cards»

I år prøvde han seg igjen, og stilte  som motkandidat til to av heltidsvervene under vårens valgmøte i Studentparlamentet, uten å vinne fram.

— Tror du at diagnosen din er forklaringen på at du ikke har blitt valgt til disse vervene?

— Jeg vet ikke, men jeg synes at det burde være rom for folk med ulike personligheter. Studentpolitikerne skal helst være utadvendte og flinke til å holde tale, men de kan til en viss grad bli for like. Det er som i arbeidslivet. Man trenger ikke være utadvendt i alle yrker. En bartender bør jo kanskje være det, men en truckfører eller programmerer trenger det kanskje ikke, sier han.

Nå sitter han i Studentparlamentet, er nestleder i Studentenes fakultetsråd på Fakultet for teknologi, kunst og design (TKD), og sitter i studieutvalget og internasjonalt utvalg sentralt på høgskolen.

— Jeg klarer meg stort sett fint, men jeg synes fortsatt at jeg burde fått sjansen i et heltidsverv, sier han.

I bloggen kaller han opplevelsen av å bli vraket som sin «House of Cards»-opplevelse. Han skriver også at han mener at en «aspie» som han, kanskje vil ha mye å komme med hva gjelder lik rett til utdanning.

— Hva slags reaksjoner har du fått etter at du fortalte åpent om diagnosen din?

— Ingen negative reaksjoner, ihvertfall. Noen har sagt at det var tøft å gjøre det, sier han.

På utveksling

Han forteller at han, som en følge av at han fortalte om diagnosen, er blitt invitert inn i prosjektet Universell. Det er opprettet av Kunnskapsdepartementet og organisatorisk lagt under NTNU for å fremme et inkluderende læringsmiljø for personer i høyere utdanning som har funksjonsnedsettelser. Her snakket han om hvordan det var å være utvekslingsstudent. Våren 2011 var han selv utvekslingsstudent på Hawaii.

— Det er veldig få med en diagnose som er på utveksling, så jeg ble invitert for å snakke om det, sier han.

— Hvordan hadde du det på utveksling?

— Jeg hadde det ganske OK, sier han.

William Sæbø mener at han har mye å bidra med gjennom erfaringene han selv har gjort gjennom mange år i utdanningssystemet. Som en høyt fungerende «aspie» har han ikke trengt så mye tilrettelegging.

— Jeg hadde assistent på barneskolen, men senere har jeg bare trengt pc-tilrettelegging, for jeg skriver ikke så godt for hånd, sier han.

— Hvordan preget diagnosen livet ditt gjennom skolegangen?

— Jeg har alltid vært litt annerledes, særlig på barneskolen, men etter at jeg begynte på videregående ble det bedre. Her på høgskolen er folk i en alder hvor man ser litt annerledes på det, sier han.

Kan være ensomt

Han legger ikke skjul på at det kan være ensomt å leve med en diagnose som hans.

— Jeg danser ikke så mye på bordet, akkurat, og blir som regel sittende for meg selv på fester. Så den typen fester passer ikke så godt for meg. Og jeg har for eksempel aldri fått meg kjæreste, sier han.

I stedet fyller han mye av tiden med de mange vervene sine, hvis han ikke tar seg en skitur fra hybelen på Kringsjå studentby vinterstid eller kaster seg inn i kommentarfeltene, spesielt i Khrono, der han er en aktiv deltaker.

— Jeg synes at Khrono er viktig som debattarena på høgskolen, og jeg skjønner ikke hvorfor de skal bruke penger på å evaluere noe som fungerer bra, sier han, med referanse til at høgskolestyret har satt i gang en evaluering som skal danne grunnlag for et vedtak om avisens videre skjebne.

Kommentarfeltene i andre nettaviser holder han seg mer og mer unna.

— Man kan miste troen på menneskeheten av å lese mye av det som står der. Det er veldig mye der som ikke bidrar til en konstruktiv debatt, sier han.

Viktig å engasjere seg

Han synes fortsatt det er viktig å engasjere seg og benytte mulighetene til å påvirke prosesser på høgskolen. Nå skal snart Studentenes fakultetsråd på TKD komme med innspill til dekanen i høringen om nytt organisasjonsdesign for høgskolen. Et av spørsmålene er om rektor skal velges av ansatte og studenter, eller tilsettes av høgskolestyret.

— Jeg ønsker valgt rektor, fordi det gir en mer åpnere tilsettingsprosess. Ved rektorvalg har studentenes større innflytelse enn de har gjennom sin representasjon i høgskolestyret, sier han.

Han synes ikke at spørsmålet om todelt eller enhetlig ledelse er så avgjørende, selv om NIFU-rapporten peker på stor avstand mellom den faglige og administrative ledelsen av høgskolen.

—  Jeg synes det er viktig å jobbe med kulturen først, før man endrer organisasjonen, sier han.

Til våren skal han etter planen være ferdig med mastergraden i nettverk og systemadministrasjon. William Sæbø håper det skal gå greit å få seg jobb som dataingeniør for en «aspie» som han.

— Jeg har ikke begynt å se etter jobber ennå, men jeg satser jo på at det er en plass for meg i arbeidslivet, sier han.