Har drevet midlertidig undervisning i 26 år

— Jeg liker ikke å stikke meg fram, og jeg håper at dette ikke slår negativt ut for meg, sier fotograf Linda Cartridge når hun møter Khrono på et bakeri innimellom foto-jobber og andre oppdrag.

Cartridge har undervist i høgskolesystemet i 26 år, innimellom i midlertidige stillinger og  vikariater, men mest som timelærer. Hun har «fulgt med på lasset» inn i fusjonen og det som nå er Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) fra hennes første oppdrag for det som dengang ble kalt Sosialhøgskolen i august 1987. Hun har utdanning fra Universitetet i London, det som i sin tid het Ealing School of Art and Photography, samt pedagogikk for å undervise i estetiske fag. Hun har undervist både i grafisk design, tegning, foto og video.

Timelærerbruken ved Høgskolen i Oslo og Akershus utgjorde omregnet til årsverk 49 stillinger, eller 5,5 prosent av de vitenskapelige ansatte i 2012. Partene i arbeidslivet regner ikke med timelærerne når de ser på andel midlertidige i sektoren, men Forskerforbundet er bekymret for at timelærerbruken kan øke når institusjonene jobber for å få andelen midlertidige ansatte ned. På HiOA var det 168 midlertidige ansatte i 2012.

72 timer med undervisning

I høst har hun nettopp gjort unna 72 timer undervisning. Hun tror det er cirka det. Den ene kontrakten har hun ikke fått ennå, selv om undervisnigen er ferdig. Hun har undervist i valgfag i barnevern både på heltids-  og deltids studiet - og på internasjonalt semester ved Institutt for sosialfag ved HiOA. Temaet har vært: Creative methods in childcare. 

— Jeg har jo hatt mange av de samme kollegene hele tiden, og kjenner mange av veteranene ved HiOA. Jeg sier «vi» og føler en tilhørighet her og i miljøet etter så mange år, sier hun.  Men nå mener hun også at høgskolen har blitt så stor og systemet så uoversiktlig. 

— De ser ikke kompetansen i de ressursen de har lenger, mener Cartridge, og hun opplever at færre, eller ingen tar ansvar.

— Det jeg sier nå er ikke noe angrep på enkeltpersoner, men på et system: Vi har et eget undervisningsrom til video  og foto, et rom jeg har bygd opp. Men ingen har, eller tar ansvar. Hvert semester jeg kommer for å undervise er det mange ting som ikke fungerer, ting er borte, forsvunnet. Jeg føler jo et ansvar for dette, og bruker mye fritid på å få det til å fungere, sier Cartridge. I tillegg merker hun at det ikke er ett sted å gå lenger og at veldig mye ikke fungerer.

Mange ulemper med å være timelærer

— Når jeg kommer for å undervise hvert semester så virker ikke nøkkelkortet, kontrakten kommer ikke når den skal. Jeg har for eksempel ennå ikke fått kontrakt på en av de jobbene jeg allerede har utført i høst, forteller hun. Hun har også opplevd at utbetaling uteblir.

— Jeg har ventet i opptil flere måneder. Til slutt fant jeg en person å purre til for å etterlyse pengene mine og da oppdaget vi at timelistene mine var blitt lagt i en skuff: «Du hadde for mange timer den måneden», var beskjeden - så da hadde det ikke blitt gjort noe med. Dette er jo ikke bra, sier Cartridge.

— Det føltes rett og slett ikke bra lenger, og i fjor høst tenkte jeg at dette er faktisk uholdbart, sier hun.

Ba om en liten stillingsbrøk fast

Det var derfor hun skrev brev til avdelingsdirektøren. Et kort og saklig brev, der hun etter så mange år ba om en formalisering av samarbeidet.

— Jeg hadde jobbet i 25 år og ba om en formalisering i en liten stillingsprosent. Men fikk svar tilbake om at «det ikke fantes noen ledige stillinger», forteller Cartridge.

— Hvor stor stilling ba du om? Det må vel være et behov der når skolen har brukt deg i så mange år? 

— Jeg så for meg 10-20 prosent stilling. Jeg føler jo ansvar for denne undervisningen og for studentene, og vil gjerne ta ansvar, sier hun og legger til at hun får mange henvendelser fra studentene og vil gjerne svare på dem og ta dem godt imot, men hun har ingen kontortid.

— Det er et dilemma for meg - å bruker dermed av fritiden min eller tid som jeg skulle brukt til andre jobber. Alt hadde selvfølgelig vært mye enklere og bedre hvis jeg hadde vært ansatt i en liten stilling. Da kunne jeg også søkt prosjektmidler for eksempel, sier hun.

— Vi er mange i samme situasjon

Cartridge bor også deler av året i Buenos Aires i Argentina, barnevernslinja har studenter der - hun kunne fulgt dem opp og hatt kontakt. 

— Jeg føler en sterk lojalitet til jobben og skolen og undervisningen. Vi avtaler oppdrag gjerne et halvt år i forveien - og de som legger til rette her gjør en fantastisk jobb. Men nå ønsker jeg å ta opp problematikken rundt midlertidige ansettelser og forholdene til de som går på timekontrakter, selv om jeg ikke liker det. Jeg snakker jo ikke bare om meg selv og for meg selv. Vi er mange, både på Høgskolen i Oslo og Akershus og i sektoren ellers, som er i samme situasjon, sier Linda Cartridge, og mener at det ikke er bra at det fortsetter på denne måten.