Debatt guro lind

Normalarbeidsdagen må også gjelde forskere

May-Len Skilbrei treffer spikeren på hodet i sin beskrivelse av merarbeid og tidspress i akademia. Men hun tar feil når hun sier at ingen protesterer.

Mange vitenskapelige ansatte ser seg nødt til å forske på fritiden på grunn av administrativt og praktisk merarbeid. Normalarbeidsdagen og oppgavene går ikke opp. Tegning: Øivind Hovland
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Hvorfor protesterer ikke ansatte og deres organisasjoner høylytt over all forskningstid og fritid som spises opp av praktiske oppgaver» , spør professor og instituttleder May-Len Skilbrei i Khrono 10. november .

Hun ber «vitenskapelige ansatte, deres arbeidsgivere og fagorganisasjonene legge fra seg forestillingene om at vitenskapelige ansatte jobber så mye fordi de liker jobben sin så godt» . Jeg vil først og fremst takke Skilbrei for at hun setter skapet på plass. Og vi som fagorganisasjon kan nok også gjøre mer for å beskytte forskernes forskningstid og fritid.

Men Forskerforbundet deler ingen forestilling om at den store bredden av vitenskapelig ansatte gjør sitt omfattende merarbeid av glede. Tvert imot mener vi at også vitenskapelig ansatte må kunne løse sine arbeidsoppgaver innenfor normalarbeidsdagen. Svaret på tidspresset i akademia kan ikke være stadig flere arbeidstimer, men heller færre arbeidsoppgaver.

Denne uken la Forskerforbundet fram en egen Forskermelding, der vi gjør opp status for forskeryrket i 2021. Arbeidstidsundersøkelser viser at de vitenskapelige ansatte arbeider langt flere timer enn avtalt normalarbeidsdag – nærmere 45 timer i uka. Dette er merarbeid som i veldig liten grad kompenseres. Verken med overtidsbetaling, eller med avspasering.

De aller fleste oppgir at de må jobbe mye ekstra fordi summen av arbeidsoppgaver ikke lar seg løse innenfor normalarbeidsdagen, og 4 av 5 sier de bruker mer av fritiden enn ønskelig på jobb. Fritidsforskningen er altså ikke drevet av lyst, men av nødvendighet.

Som fagforening er det en hovedoppgave å forsvare normalarbeidsdagen for våre medlemmer. Også de vitenskapelige ansatte. Alle skal kunne forske så mye de orker, også på fritiden. Men de pålagte arbeidsoppgavene må kunne løses innenfor en vanlig arbeidsdag, og merarbeid må kompenseres. Dette er viktig for den enkelte.

Også forskere har rett til fritid, familieliv og en normal arbeidsbelastning. Men det er også viktig for kvalitet på forskning og undervisning. Vi kan ikke basere forskningspolitikken på at de samme vitenskapelige ansatte skal løse stadig nye samfunnsoppdrag innenfor samme arbeidsdagen. Dette har vi gitt klinkende klar beskjed om. Til utdanningskomiteen på Stortinget. Til statens personaldirektør. I en egen informasjonsfilm om temaet som ble delt med institusjonsledelse ved alle virksomheter i universitets- og høyskolesektoren nå i høst. Ansikt til ansikt med den nye forskningsministeren da vi la fram Forskermeldingen denne uken.

Men til tross for massiv dokumentasjon (en rekke tidsbruksundersøkelser fra Nifu, en følgeevaluering av kvalitetsreformen, undersøkelser gjort av Arbeidsforskningsinstituttet, og våre undersøkelser), er det fortsatt vanskelig å få gehør for at tidspresset og merarbeidet er en forskningspolitisk utfordring.

Kort oppsummert : Vi protesterer. Men skal vi få gjennomslag, er det helt nødvendig at flere gjør som Skilbrei og sier klart ifra. Dessverre er en stor del av problemet i dag at mange med makt over forskerhverdagen ikke kjenner vår virkelighet. De vet ikke om merarbeidet, de tar det som en selvfølge ved merarbeid i arbeidslivet kompenseres, og de tenker på forskerne som en privilegert gruppe som klarer seg selv.

Vi i fagorganisasjonene kan bli flinkere i vårt arbeid for å endre dette bildet. Men vi er avhengig av at flere stemmer nyanserer bildet av forskerhverdagen hvis vi skal vinne frem.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS