Spedalskhet er en smittsom, alvorlig infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Mycobacterium leprae. Den fører til kroniske hudsår og hudutvekster, samt skader på nervene. Hvis det ikke blir behandlet fører det til svekket immunitet i huden, infeksjoner, tap av fingre og tær, utvikling av deformiteter og ofte tidlig død.

Den er kjent fra oldtidsskrifter cirka 1500 år før kristus. I Bibelen er det nesten 50 referanser til «de urene». I Norges eldste lov, Gulatingsloven fra 1100-tallet står det at spedalske er fritatt for militærplikt. Sykdommen er også skilsmissegrunn for begge ektefeller.

Bergen får sine første sykehus for de «spillsyke», som spedalske ble kalt på 1200-tallet. St. Jørgens Hospital var i drift fra 1411 til de to siste pasientene døde i 1946.

På 1500-tallet forsvinner nesten sykdommen i Europa, men på 1800-tallet blomstrer den kraftig opp. I 1856 regner man med at 2 % at Norges befolkning er smittet. Vestlandet er særlig hardt rammet. Pasienter fra hele regionen blir sendt til Bergen. Tre sykehus i byen tar imot dem: St. Jørgens Hospital, Lungegårdshospitalet og Pleiestiftelsen for spedalske No. 1.

Daniel C. Danielssen begynner som nyutdannet lege på St. Jørgens Hospital i 1839. Sammen med Carl W. Boeck utgir han boken «Om spedalskhed» i 1847. Den blir oversatt til fransk allerede året etter, og er regnet som et av de viktigste verkene om sykdommen. Deres teori var at den var arvelig, men kunne hoppe over et par generasjoner. Etter turnusperioden ved Rikshospitalet og et par måneder som lege ved lofotfisket ønsker Gerhard Armauer Hansen å jobbe med disse internasjonalt anerkjente forskerne. I 1868 blir han ansatt på Lungegårdshospitalet. Han har helt andre teorier enn sin sjef Daniel C. Danielssen

En kort, men interessant medarbeidersamtale

27 år gammel har Hansen sitt første møte med overlegen. Danielssen har knapt begynt å snakke før han blir avbrutt … «For øvrig er det min mening at Deres meninger om spedalskheten er ganske forkjært. De tror sykdommen er arvelig, men ikke smittsom, mens sannheten er at den er smittsom og ikke arvelig.» Danielssen blir rasende og hiver han på dør. Dagen etter sender han bud etter Hansen.. «Unge mand, jeg har tænkt over det De sagde i går, og selvfølgelig har De uret, men jeg skjønner det er noget De vil; og jeg skal ialfald hjælpe Dem så godt jeg kan. De skal få et laboratorium på hospitalet, og hvis det ellers er noget De trænger, av bøker eller annet, så sig bare fra, jeg skal skaffe Dem det...»

Sterk i troen

De to neste årene tilbringer Gerhard Armauer Hansen somrene i bygdene på Vestlandet som er hardest rammet av spedalskhet. Folk bor trangt, og de hygienske forholdene er ofte elendige. Han observerer at leprasmittede alltid har hatt kontakt med andre spedalske. Han er enda sikrere enn før at det er en bakterie som er smittebæreren, men hvordan kan han bevise det? I 1870-71 drar han til Europa på studietur. Tilbake til Bergen har han med seg to ting : Gode mikroskoper fra Tyskland og Darwins evolusjonsteori. Han skriver «jeg er tilbøilelig til å tro at jeg er den første som har brakt Darwin og hans lære frem for norske læsere ved en rekke føljetonger i salig Bergensposten».

Darwin er den perfekte vitenskapsmann etter hans syn. Han mener en forsker skal samle inn data, analysere og argumentere ut fra fakta. Hvis teorien ikke stemmer med funnene må de forkastes. (Ett stikk til Danielssens tro på arv.) Selv etter å ha funnet «sannheten» må en etterprøve sine egne teorier. Folk som mener, føler og tror har han ingen sans for. Kristne er de aller verste. I selvbiografien «Livsendringer og betragtninger» (1910) får de ofte gjennomgå: «Jeg vil ikke tale om alle de ubegavede prester der fræmsetter sine ofte taapelige meninger og sin uvidenhed som guds meninger og aabenbaringer»…. «jeg har endnu ikke set Vorherre har hjulpet en spedalsk»….Om katolske gateprosesjoner i Rhinprovinsen: .. «Jeg vet ikke jeg har set tilsyneladende mer idiotiske optog.»

Alt for videnskapen!

Kritikken mot prester og religion kan kanskje spores tilbake 30 år i tid. I 1873 oppdager han leprabakterien. Funnet publiseres i «Norsk Magazin for Lægevidenskaben» året etter. Den engelske versjonen kommer i 1875. Tro mot Darwin (og sine egne ideer) fortsetter han å teste sin egen oppdagelse. Kari Nielsdatter Spidsøen har i 1879 vært innlagt 17 år på leprasykehuset Pleiestiftelsen No. 1. Mot hennes vilje stikker Gerhard Armauer Hansen en leprainfisert sprøyte inn i øyet hennes. Hvis sykdommen er smittsom vil hun utvikle øye-spedalskhet også. Prestene ved Pleistiftelsen anmelder han, og i retten mener de at han bør straffes hardt. I 1880 fradømmer Bergen Byrett han stillingen som overlege ved institusjonen. Han forblir likevel den øverste lederen i lepraarbeidet i Norge, «Overlege for den spedalske sygdom».

Saken ser ikke ut til skade omdømmet hans, hverken i Bergen, nasjonalt eller internasjonalt. I årenes løp er han Norges offisielle representant ved flere lege- og spedalskhetskonferanser i USA og Europa. I 1909 er han ærespresident ved den andre internasjonale leprakongress i Bergen. Samme år blir han tildelt Kommandør av 1. klasse av Kongen for.. «særleg fortenstfullt virke for Noreg og menneskeheten». På 60-årsdagen i 1901 blir det avduket en byste i Bergens Museums park.

Internasjonalt blir spedalskhet, leprosy på engelsk, vel så ofte omtalt som Hansen’s disease. Søker man i Google Scholar på «Hansen’s» får man 42 500 treff, dvs. artikler om emnet. Medisinske sentre i hele verden er oppkalt etter han. Et eksempel: National Hansen's Disease (Leprosy) Clinical Center, Baton Rouge, Louisiana. På grunn av hans oppdagelse av bakterien som forårsaker spedalskhet er sykdommen nesten utryddet i den vestlige verden. Noen land, blant annet Brasil og India har fremdeles mange spedalske. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) statistikk for 2019 er det 184 238 mennesker som blir behandlet for sykdommen.

En bok full av nekrologer

Gerhard Armauer Hansen dør plutselig på en embetsreise i Florø i 1912, 70 år gammel. Spesialsamlingene har en bok, «Manuskript Nr. 502», som består av sanger, dikt og nekrologer fra norske aviser etter hans død. Folkebladets minneord oppsummerer godt hvordan samtiden så på han: