Jobber i skjul på høgskolen

— Jeg er sosiolog. Jeg må snakke om samfunnsproblemer og om urettferdighet, det er jobben min, sier mannen, som foretrekker å være anonym av hensyn til egen og sin families sikkerhet. I denne saken velger vi å kalle ham «Mustafa».

Han har en bachelorgrad, en mastergrad og en doktorgrad og har jobbet som sosiologiprofessor store deler av sitt yrkesaktive liv. Nå befinner han seg på et kontor i Falbes gate, på flukt fra myndighetene i sitt afrikanske hjemland.

Frihetsdrømmen brast

Det skulle jo bli så bra, det var det de hadde drømt om. Et fritt og selvstendig land. Et land som skulle bygges opp til å bli et godt samfunn. «Mustafa» ville være med. I 1993 ble hjemlandet hans frigjort. «Mustafa» hadde jobbet i Libya som sosiologiprofessor i nesten et tiår, men bestemte seg for å dra tilbake til hjemlandet. Han ville hjelpe til med å bygge opp landet, gi det han kunne gi – kunnskap. Men frihetsrusen ga seg ettersom det ble tydelig at myndighetene ikke ønsket frihet.

— Myndighetene ville samle landet, og derfor ønsket de ikke kritikk. Det var skadelig for nasjonsbyggingsprosjektet. De ville ikke ha ytringsfrihet. Jeg måtte ta diktat fra myndighetene og fikk ikke bestemme selv hva jeg skulle undervise i, forteller han.

Representanter for myndighetene overvåket forelesningene hans, dukket opp på konferansene han deltok på, fikk myndighetslojale kolleger til å forsøke å diskreditere arbeidet hans.

En statsfiende

Nå sitter han her, på Høgskolen i Oslo og Akershu (HiOA), uten mulighet til å returnere til hjemlandet. Å gjøre det vil bety fengsel, og fra fengselet kan han ikke sende penger til familien sin, til foreldrene og søsknene som bor i en flyktningleir i Sudan.

Det er over 10 år siden «Mustafa» ble fengslet for første gang, på høsten etter en konferanse i Hamburg. Han var invitert til å snakke om minoritetsutfordringer i hjemlandet. Han snakket om hvordan mange av de fattigste ble fratatt land av myndighetene. Det var et av mange foredrag i utlandet han holdt. Etter årevis med studier i Tyskland hadde han fått et stort akademisk nettverk over hele verden. Han begynte å bli en alvorlig trussel for myndighetene: Han fortalte sannheten.

— De holdt meg fengslet i 18 timer. De sa at jeg ikke fikk jobbe lenger, at jeg kom til å bli kastet ut av universitetet. Jeg var en statsfiende, sier han.

Reddet av sykdommen

Myndighetener fratok «Mustafa» passet hans så han ikke fikk reise. Hver gang han skulle utenlands på konferanser eller for å besøke familien eller andre måtte han søke. Organisasjoner som ønsket å ansette ham, måtte søke om det hos myndighetene – og fikk nei. Flere av hans internasjonale kolleger gikk sammen om en underskriftskampanje for å få «Mustafa» ut av hjemlandet.

Scholars at Risk kom på banen, og i tillegg ble «Mustafa» syk. Legen mente han måtte undersøkes utenlands. Det ble veien ut for «Mustafa», etter mange avslag og mange runder med helseministeren. Han fikk kun tillatelse til å motta sykdomsbehandling, men i stedet forsvant han etter utreise. Scholars at Risk sørget for at han fant en vertsskole – Universitetet i Oslo, først. Nå HiOA.

Kjemper for den akademiske friheten

Scholars at Risk (SAR) er PEN International og Writers at Risk ukjente lillebror. Det er et globalt nettverk av universiteter, høgskoler og assosierte medlemmer, som består av mer enn 330 medlemsinstitusjoner i 35 land. Målet er å beskytte den akademiske friheten, og dem som med sitt arbeid er en trussel mot myndigheter rundt omkring. Organisasjonen sier selv at de kjemper mot intellektuell undertrykkelse og for tanke- og ytringsfrihet.

De jobber på samme måte som PEN, ved å skape en trygg havn for utsatte og forfulgte akademikere. De sender ut forespørsler til utdanningsinstitusjoner i trygge og frie land med info om akademikeren de vil plassere, deretter arrangerer de uttransportering. I «Mustafas» tilfelle var det Norge som straks svarte på forespørselen: Kom til oss.  

HiOAs første Scholar

Sissel Østberg, daværende rektor på det som het Høyskolen I Oslo (HiO), mente det var en naturlig del av det internasjonale engasjementet at HiO skulle stille opp for forfulgte akademikere. Hun er nå førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, og sitter som personlig støttemedlem i organisasjonen Scholars at Risk. For Østberg var det helt naturlig å samarbeide med «konkurrende» institusjoner, som Universitet i Oslo (UiO).

— Vi tenkte at det ville være en god idè å samarbeide om dette, både for å fordele kostnadene men også fordi flere institusjoner kunne få glede og faglig utbytte av de som eventuelt kom. Det er ikke alltid lett å vite hvilken institusjon som ville være mest passende, sier hun.

«Mustafa» er HiOAs første Scholar, noe høgskolen er svært stolte av, ifølge seniorrådgiver og norske SAR-leder Ragnhild Øien Guldvog.

— Han har to år bak seg som SAR scholar ved UiO. Han er en faglig og menneskelig ressurs som vil bidra til styrking av forskningen ved HiOA og til nasjonal og internasjonal nettverksbygging, og han gir SAR et ansikt, sier hun.

— Et profileringsproblem

«Mustafa» mener Scholars at Risk gjør en svært viktig jobb, men syns dessverre det er ganske få som vet om arbeidet de gjør.

— De er nok litt for dårlige på å profilere seg eksternt, å drive informasjonsarbeid. Det er vanskelig å få mer økonomisk støtte eller spre hvor viktig arbeid man gjør om man ikke er god på det, sier han.

Guldvog på sin side mener SAR profilerer seg godt, og at den norske seksjonen er et forbilde for organisasjonen i andre nordiske land. Hun innrømmer likevel at informasjonsarbeidet kunne vært bedre.

— HiOA har en nettside om Scholars at Risk (men foreløpig bare åpen for ansatte), og den kan være vanskelig å finne. Det må være en prioritert oppgave i tiden fremover å gjøre mer internt for å synliggjøre og forankre SAR ved høgskolen. Det kan aldri bli kjent nok, sier hun.

Uviss framtid

 «Mustafas» kontrakt løper til 1. januar. Hva som skjer etter det, vet han ikke. Han ønsker å undervise, men det er vanskelig når han kommer inn midt i et skoleår. Mest av alt skulle han ønske han kunne dra hjem, til kona, barna og den øvrige familien. Han hadde aldri sett for seg at han skulle ende i Oslo, men han trives her. Likevel har han ikke gitt opp håpet.

— Min drøm er at landet mitt en dag skal bli så fritt at jeg kan dra tilbake uten fare for å settes i fengsel. Det er der jeg hører hjemme, sier han.