Press på akademisk frihet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Akademisk frihet er et fundamentalt prinsipp for universitetet som institusjon, og UH-loven presiserer at universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Dette fordi forskningen skal være upåvirket av ulike interesser. Forskningen skal skje ut fra vitenskapens metoder og normer. Det gir kunnskap vi kan stole på og som dermed kan være til nytte for samfunnet. 

Akademisk frihet er dermed også en viktig premiss for samfunnets tillit til forskning og kunnskap.

Angrep på akademia

Akademisk frihet: Over 400 angrep på ett år

Den akademiske friheten er under press; også i Europa og også i Norge. Prinsippet utfordres i en rekke sammenhenger. Det er i den senere tid reist røster mot finansiering fra selskaper som hovedsakelig arbeider med fossile energikilder, mot samarbeid med (norske) selskaper som (også) arbeider med våpenproduksjon, mot samarbeid med forskere ved institusjoner hvor forskere ikke har full akademisk frihet, mot samarbeid med forskere ved institusjoner i land som bryter med menneskerettigheter, og hvor institusjonene kan mistenkes for å ha en rolle. 

EUs tre white papers og to anbefalinger om økonomisk sikkerhet publisert i januar, peker videre på farer ved å samarbeide med forskere i land som kan tenkes å misbruke forskningen. Geopolitikken står i fare for å legge store begrensninger på forskning. 

Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka

Vi må unngå et todelt globalt akademia

I tillegg kommer innsnevringer gjennom politiske føringer av ulike typer, fra pressgrupper, basert på økonomiske interesser med mere. Vi står i fare for å sette betydelige begrensninger på den enkelte forskers frihet som handler om friheten til å velge problemstilling, metode, publisering og kanal og form for formidling av forskningen, men også om at enhver forsker samarbeider med kollegaer etter eget ønske globalt innenfor etiske retningslinjer og det til enhver tid gjeldende eksportkontrollregelverk. 

En politisering av forskningen kan dessuten svekke båndene til forskere i land med styresett forskjellig fra våre. Det er ikke uten ulemper. Den vestlige verden har pålagt akademiske institusjoner å fryse institusjonelt samarbeid med russiske institusjoner; våre forskere får ikke søke midler sammen med og heller ikke invitere russiske kollegaer til f.eks. Norge. Samtidig ser vi at russiske forskere i økende grad ser mot Kina. Det er slett ikke sikkert dette er en utvikling som gagner verden på lengre sikt. 

Eksempelet over viser med tydelighet hvordan dilemmaer oppstår når ulike hensyn møtes. Samtidig står verden overfor mange globale utfordringer. Disse er godt beskrevet gjennom FNs bærekraftsagenda. Det er vanskelig å se at vi kan møte disse uten forskning, uten å dele kunnskap og uten globale partnerskap. 

Mens «open science» og globale partnerskap var et mantra da vi gikk inn i UiOs ledelse i 2017, preges akademia i dag av en økende polarisering og vi kan se konturene av en todeling av forskningen. Utfordringene bærekraftsmålene uttrykker er likevel ikke mindre aktuelle i dag enn i 2017.

Debatt ● Svein Stølen

Utdanning gir mennesker håp og kraft