Åpen tilgang til forskning

Åpen tilgang eller Open access er politisk hett. EU har nylig bestemt at det skal være åpen tilgang til offentlig finansiert forskning innen 2020. Norge bør vel ikke være dårligere, spør Lars Egeland i denne kronikken.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«Grunnlovens paragraf 100 sier at staten plikter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale, og vi kan tenke oss få tiltak som vil oppfylle denne plikten bedre enn åpen tilgang til forskningsresultater» skrev Uio-professor i religionshistorie, Torkel Brekke i Aftenposten 14. juni i år. Han var leder av et regjeringsoppnevnt utvalg som samme dag leverte sin rapport til Kunnskapsdepartementet.

Brekke-utvalget foreslår en rekke konkrete tiltak for å fremme åpen tilgang. Rapporten har vært på høring med svarfrist 1. november 2016. Nå skal departementet jobbe videre med anbefalingene. Åpen tilgang eller Open access er politisk hett. EU har nylig bestemt at det skal være åpen tilgang til offentlig finansiert forskning innen 2020. Norge bør vel ikke være dårligere?

Den politiske bevegelsen for åpen tilgang startet på slutten av 1990-tallet som en følge av world wide web. Mens internett ga gratis tilgang til en rekke kilder, ble tilgangen til kvalitetssikret informasjon bare dyrere. Samtidig gjorde teknologien det enkelt å få tilgang også til forskning. Store internasjonale utgivere har gjennom det første ti-året av det nye årtusenet, hatt eventyrlige fortjenester. Bibliotekene har gått på en smell som følge av stadig økte abonnementspriser. De som ikke har tilgang via et fagbibliotek må kjøpe seg tilgang til hver enkelt artikkel. Det kan koste fra 300 kr og oppover for en artikkel. Dette har skapt økte problemer politisk og demokratisk ved at noen får tilgang mens andre stenges ute.

I dag opererer man med to former for open access: OA Gull betyr publisering i tidsskrifter som helt og holdent er gratis for brukeren. OA Grønn betyr at artikkelen er publisert i et tidsskrift som ikke er åpen tilgjengelig, men at forfatteren har arkivert artikkelen i et institusjonelt arkiv. De fleste høyere utdanningsinstitusjoner har et slikt arkiv der deres forfattere kan deponere artiklene de har skrevet. Ofte er det en embargo-tid, altså at artikkelen først kan bli åpen tilgjengelig f.eks. 6 måneder eller et år etter at den ble publisert i tidsskriftet.

For forskerne har det betydning å bli publisert i tidsskrifter som har høy status. I Norge har vi et system der forskerne eller deres institusjoner får betalt for vitenskapelige publikasjoner og der tidsskrifter er rangert. Systemet kalles «en resultatbasert omfordeling» fordi det bevilges en fast sum over Statsbudsjettet hvert år, og så fordeles denne summen på institusjonene etter deres andel av totalt registrerte forskningspublikasjoner. De høyest rangerte tidsskriftene er oftest abonnementsbaserte. Brekke-utvalget foreslår at publisering i åpne tidsskrifter skal være førstevalget. Hvis man publiserer i abonnementsbaserte tidsskrifter må man i det minste deponere artikkelen i et institusjonelt arkiv for at publikasjonen skal gi økonomisk uttelling.

Åpen tilgang betinger en ny finansierings-modell for tidsskrifter. Det innebærer en overgang fra abonnement til forfatter-betaling.

Lars Egeland

Det er forskningstidsskriftene som har opplevd sterkest prisøkning og der konkurransen ofte har vært så liten at vi kan snakke om monopoler. Her betaler man ikke bare for å lese et stykke journalistisk arbeid, men for å få tilgang til resultatene av forskning som nesten alltid er finansiert av det offentlige. Det er altså sterkere demokratiske grunner til at det må være likere tilgang til disse publikasjonene. Open access betyr ikke at det skal være gratis å få tilgang til alle aviser og journalistiske produkter i verden.

Tidsskriftet Bok og bibliotek er et journalistisk produkt. Det er ikke et vitenskapelig tidsskrift der forfatternes institusjoner får økonomisk uttelling for å skrive. Det vil bli tynt med artikler i Bok og bibliotek om forfatterne måtte betale for å skrive. Det ville i hvert fall ikke bli inntekter nok til å betale redaktørens lønn. Derfor vil slike journalistiske produkter fortsatt bli avhengig av abonnementsinntekter, eller annen finansiering gjennom annonser o.l.

Åpen tilgang betinger en ny finansieringsmodell for tidsskrifter. Det innebærer en overgang fra abonnement til forfatterbetaling. Det lar seg gjøre i et system der det er akademisk meritterende å få publisert vitenskapelige artikler. I prinsippet bør også kostnadene ved åpen publisering være mindre enn for lukkede abonnementstidsskrifter der man faktisk må bruke penger på å stenge folk ute fra kunnskapen.

Norge er et lite språkområde. Likevel har vi en rekke faglige eller vitenskapelige tidsskrifter. De fleste av dem mottar publiseringsstøtte fra Norges Forskningsråd. Forskningsrådet har stilt krav om at humanistiske tidsskrifter som mottar støtte skal være åpent tilgjengelige fra 2017.

Dette handler om tidsskrifter som er tilgjengelig gjennom Idunn som er Universitetsforlagets digitale publiseringsplattform for fag- og forskningstidsskrifter. Her er mer enn 20.000 kvalitetssikrede artikler tilgjengelig.  De fleste tidsskriftene utgis fortsatt i papirutgave, men med stadig synkende abonnementstall. Det betyr at utgiftene til drift av Idunn i stadig økende grad kommer fra bibliotekene innen høyere utdanning. De har opplevd at prisøkningen de siste årene har vært på mange ganger konsumprisindeksen.

Om man tar støtten fra Forskningsrådet og legger sammen med bibliotekenes abonnementsbetaling i dag, vil det da være nok til at tidsskriftene kan publiseres åpent? I prinsippet mener jeg at svaret er ja. Men det kan gi grobunn for årelange diskusjoner mellom de statlige finansierte institusjonene om detaljer i hvordan utgiftene skal fordeles.  Dette tok jeg opp på vegne av Norsk Bibliotekforening på budsjetthøring i Utdanningskomiteen på Stortinget. Jeg oppfordra Stortinget til å «smøre»overgangen til norsk  OA-publisering med en sentral bevilgning. For min del kan de gjerne trekke de midlene fra den samla potten som går til høgskolene og universitetene. Uansett er det snakk om små midler, men med en stor gevinst: Når Idunn-tidsskriftene blir åpent tilgjengelig kan ikke bare forskere og studenter knytta til høyere utdanning, lese tidsskriftene. Da blir de tilgjengelig for over 5 millioner norsk-lesende mennesker!

Brekke-utvalget anbefaler at CRIStin blir ansvarlig for å etablere et norsk konsortium for åpen tilgang. CRIStin er institusjonen der forskerne i dag registrerer sine publikasjoner. CRIStin er også ansvarlig for forhandlinger av avtaler for tilgang til digitale kunnskapskilder på vegne av norske bibliotek. Her ligger også ansvaret for å forhandle åpen tilgang til utenlandske publikasjoner.

Et norsk konsortie betyr at CRIStin kan være ansvarlig for å kreve inn penger fra institusjonene på basis av en avtale. Tidsskriftene er livredde for en ordning hvor hvert enkelt tidsskrift skal kreve inn penger fra hver enkelt forfatter. CRIStin kan gjøre det på grunnlag av en årlig statistikk. Inntektene må dekke både redaksjonelt arbeid og tidsskriftenes kvalitetssikringsarbeid. Idunn-tidsskriftene er naturlige deltakere i et slikt konsortium. Men det er klart at hvis det blir etablert vil vi også fra HIOA melde inn de 12 OA-tidsskriftene som HIOA-biblioteket utgir.

Brekke-utvalget vil altså prioritere Gull-OA – publisering i åpne tidsskrifter. Samtidig krever de at det ved inngåelse av avtaler om tilgang til betaling-databaser skal forhandles fram rett til publisering innen institusjonelle arkiv. For å gjøre disse forskningsartiklene bedre tilgjengelig, foreslår de etablering av et nasjonalt OA-forskningsarkiv som høster artikler fra de ulike institusjonene.

I Brekke-utvalgets innstilling pekes det på en rapport  fra Danmarks Elektroniske Forskningsbibliotek (DEFF) om effekten av bedre tilgang til forskningslitteratur på et utvalg små og mellomstore bedrifter. Flertallet av ansatte i disse bedriftene hadde behov for å lese forskningslitteratur, men de hadde problemer med å skaffe tilgang. Verdien av tidsbruken og ulempene ved å ikke få tilgang, ble anslått til 540 millioner danske kroner. Ser man samlet på kostnadene ved at viktig kunnskap ikke blir tilgjengelig, vil det åpenbart være beløp som er atskillig større enn kostandene ved åpen tilgang. 

Norge er et av få land som har råd til å fylle lommene til de internasjonale forlags-monopolistene. I fattigere land får mangel på tilgang mer alvorlige konsekvenser. For noen år siden var jeg på en konferanse for afrikanske bibliotekarer i Ouagadougou i Burkina Faso. De var opptatt av et av FNs tusenårsmål: At ingen skal miste livet på grunn av mangel på informasjon om helse. Informasjon om helsespørsmål betydde liv eller død. De hadde ikke råd til å kjøpe tilgang til internasjonale helsedatabaser. Verdens Helseorganisasjon har riktignok et tilbud til de landene som har lavest BNP pr innbygger, men de opplevde at det var ubrukelig. Å arbeide for åpen tilgang er derfor viktig solidaritetsarbeid: Å redusere kunnskapsgapet mellom u- og i-land. I dag opplever afrikanske forskere som skriver artikler om afrikanske forhold i internasjonale tidsskrifter, at de selv ikke får tilgang til å lese egne artikler.

Vil det ikke være enda en grunn til ikke å gå på biblioteket, hvis alle har tilgang til tidsskrifter uansett hvor de befinner seg? Hvorfor skal da bibliotekarer snakke varmt om åpen tilgang? Bibliotekene kan ikke overleve fordi de har monopol på tilgang til kunnskap. Vår kjerneoppgave er ikke å gi tilgang til verdige trengende, men å hjelpe folk å navigere og finne fram i mengden av kunnskapsressurser. Bibliotekprofesjonens etikk bygger på demokratisk tilgang til informasjon, uten barrierer skapt av pris eller annen tilgangs-begrensning. Når vi på HiOA-biblioteket gjorde våre kunnskapskilder tilgjengelig for alle våre brukere uavhengig av sted, var det et stort fremskritt for brukerne. Det første til en midlertidig nedgang i besøk i våre fysiske lokaler. Men det var reint midlertidig, nå er besøket høyere enn noen gang.

Her finner du utvalgets innstilling og Kunnskapsdepartementets høringsbrev og innkomne høringsuttalelser.

(Artikkelen er først publisert i Bok og Bibliotek nr 6/2016)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS