Vi trenger et nytt system for klagesensur

Høsten 2014 ble blind klagesensur innført som nasjonal standard for norske universiteter og høyskoler. I Universitets- og høyskolelovens paragraf 5-3 kunne man nå lese at, «Ved ny sensurering skal sensorene ikke få opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen».

Ved å sørge for at klagen behandles uavhengig av den opprinnelige sensuren, skulle ordningen bli mer rettferdig. Likevel er det god grunn til å tro at ordningen slår uheldig ut for studentene.

Problemet med blind klagesensur er at ordningen gir sensorene langt færre holdepunkter enn man har ved førstegangssensur. De opprinnelige sensorene kan vurdere hver enkelt besvarelse opp mot de øvrige besvarelsene i oppgavebunken. Klagesensorene vurderer derimot besvarelsen uten denne avgjørende kontekstinformasjonen.

Ofte har de heller ingen sensorveiledning å støtte seg på.

Med blind klagesensur er studenten altså prisgitt sensors generelle forståelse av hva som utgjør gode og dårlige oppgaver. Selv om en slik forståelse er opparbeidet gjennom langvarig sosialisering inn i et fagfellesskap, blir det unektelig mer rom for at sensorers varierende «strenghet» får spille en rolle for karaktersettingen. Blind klagesensur blir da et sjansespill for studentene.

En undersøkelse ved Universitetet i Oslo for studieåret 2014-15 bekrefter dette inntrykket. Den viser at blind klagesensur gir mindre samsvar mellom første- og andregangs karaktersetting. Med UiOs gamle ordning – der klagesensor fikk oppgitt studentens opprinnelige karakter, begrunnelsen for denne, samt studentens begrunnelse for klagen – fikk 23,5 prosent av studentene endret karakter. Med blind klagesensur er tallet økt til 50,6 prosent.

Særlig problematisk er det at man ser en økning i andelen studenter som går ned i karakter når de klager. Av de som får endret karakter går 32,3 prosent ned én eller flere karakterer, mot 11,3 prosent i det gamle systemet.

De juridiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø sendte tidligere i år et notat til Kunnskapsdepartementet med oppfordring om å endre ordningen med blind klagesensur. Kunnskapsdepartementet har varslet at de er åpne for en slik endring. Det er derimot ikke gitt hva slags system som bør erstatte den blinde klagesensuren, annet enn at sensorene bør få flere holdepunkter for sin vurdering.

Jeg vil derfor oppfordre til en åpen debatt om ny klageordning. Leseren oppfordres til å ta stilling til følgende spørsmål: Hvordan mener du at klagesensuren bør organiseres?