Håper regjeringen snur i tide

Som lærerutdannere med mangeårig KRL/RLE-erfaring må vi igjen uttrykke fortvilelse over et forslag som vil virke stikk imot sin hensikt. Endringen truer ikke bare et velfungerende felles religions-, livssyns- og etikkfag, men den truer også kristendomsdelen man ønsker å styrke. Vi ber derfor regjeringen og KrF om å snu i tide.

1. Forslaget og kritikken

Regjeringen og KrF ønsker at kristendommen skal vies mer tid og oppmerksomhet i RLE-faget, på grunn av dens sterke historiske plass i Norge. Man vil endre navnet fra religion, livssyn og etikk (RLE) til kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE), og endre læreplanen ved at «om lag halvparten» av undervisningstida skal brukes til kristendom.

Mediedebatten og høringsrunden har vist en massiv motstand mot forslaget. Bakgrunn og motiver kan variere, men alle synes å ville slå ring om det nåværende RLE-faget. Regjeringen har likevel opprettholdt forslaget, og en stortingsproposisjon er varslet i vår.

Kritikken mot KRLE kommer også fra de mange som deler KrFs ønske om å sikre kristendommens plass i faget. Både det gamle KRL-fagets far, biskop Erling Pettersen, KRL/RLE-forskningsnestor Peder Gravem ved Menighetsfakultetet og lærerutdannere ved universiteter og høgskoler har gått imot. Flere har påpekt at endringen vil virke mot sin hensikt: RLE vil miste tillit som nøytralt og samlende kunnskapsfag; følgen blir splittelse og fritak som ikke minst vil ramme kristendomsdelen.

Regjeringen kan ikke møte denne kritikken med å gjenta argumentene for å gi kristendommen god plass, da fagmiljøene i det vesentlige deler disse argumentene. Spørsmålet blir hvordan man best kan sikre et solid religions,- livssyns- og etikkfag som alle har tillit til og deltar i, og dermed også sikre en solid undervisning i kristendom for alle.

2. Tillit gir handlingsrom

Vi som arbeider med RLE i lærerutdanningen er ikke i tvil om at regjeringen og KrF vil fagets beste. Vi ønsker også det beste for faget og for kristendommens plass i faget.

Et fag som er godt konstruert og gjennomført, er til beste for alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn. Målet må være et fag der alle elever møtes med respekt, og der de ulike tradisjonene blir framstilt på en likeverdig måte, med fokus på egenart og mangfold. Dette ivaretas best når undervisningen er ”objektiv, kritisk og pluralistisk”. Da kan faget bli en møteplass for dialog og gjensidig respekt.

Vi mener de foreslåtte endringene truer fagets objektive framtoning. Dermed trues også kristendomsdelen i faget – den som regjeringen og KrF ønsker å styrke. Vi håper man innser dette før det er for sent.

Det nåværende RLE-faget er vokst fram gjennom langvarige faglige, livssynspolitiske og juridiske overveielser. Da fagnavnet ble endret fra KRL til RLE, så Stortinget det som «eit viktig signal om ei kvalitativt likeverdig behandling av alle religionar og livssyn» (Ot.prp. nr. 54, 2007–08). Det representerer en balanse som har sikret bred tillit og arbeidsro, et vilkår for at faget skal fungere. Endringen vil sette denne balansen på spill.

Det er også denne balansen som sikrer kristendommen. I en sekulær stat er det RLEs status som «ordinært skolefag» (Opplæringsloven) som gir nødvendig legitimitet og handlingsrom for kristendomsundervisningen.

3. En moderne fagforståelse

Kristendommens kulturelle betydning tilsier at den skal ha stor plass i RLE-faget – slik den også har i dagens plan, med flest kompetansemål og den største andelen av lærestoffet. Men i dagens situasjon kan vi ikke forsvare at den skal ha ytterligere plass på bekostning av f.eks. jødedom, islam eller etikk, som er blant emner som antydes redusert i departementets høringsnotat.

Kristendommen skal ha stor plass, som i dag. Men det er ikke naturlig, slik det har vært framholdt fra regjeringens side, at kristendommens kvantitative omfang skal reflekteres i fagnavnet. Det signaliserer en anakronistisk fagforståelse der kristendommen står i en kvalitativ særstilling.

Med et banalt bilde: Har vi mer epler enn annen frukt, snakker vi ikke dermed om «epler og frukt». I religions- og livssynspolitikk blir slike logiske distinksjoner mindre banale, de får kritiske og følsomme konsekvenser:

Gjennom årene er fagnavnet endret fra kristendomskunnskap via ulike mellomvarianter til dagens RLE, i tråd med fagets endrete status fra kirkens trosopplæring til skolens kunnskapsfag – endelig manifestert med EMD-dommen 2007, som ble fulgt av det nåværende fagnavnet. Ved å gjeninnføre K’en signaliserer man retur til en eldre fagstatus, selv om det formelt ikke er tilfellet.

Det strider også mot en moderne fagforståelse å behandle religioner og livssyn utelukkende som monolittiske størrelser. Mye av RLE-faget handler om sammenlikning og tverrgående perspektiver, og mye av stoffet kan tilordnes ulike emner – noe som gjør prosentregning meningsløs. Både fagnavnet RLE og fraværet av ytterligere kvantitative føringer for kristendommen signaliserer en nøytral ramme. Den gir de beste vilkår for å belyse kristendommens virkningshistorie – også innenfor ulike religioner, livssyn, filosofi og etikk (i et omfang som faktisk kan tilsi «om lag halvparten» av faget), slik også kristendommen kan ses i lys av perspektiver fra de andre fagområdene. Men en slik faglig begrunnet fleksibilitet forutsetter at rammen er udiskutabelt objektiv – uten K.

4. Et fag i fare

Gjeninnføring av K’en vil ikke endre fagets formelle status. Men den vil svekke oppfatningen av faget som «ordinært skolefag», dermed også legitimiteten og handlingsrommet for kristendomsdelen. De gruppene som står fjernest fra kristendommen, vil søke fritak. Mest synlig i form av privatskoler, som allerede er varslet. Mindre synlig, men like ødeleggende, ved at flere vil bruke muligheten til å melde fritak fra deler av undervisningen fordi de ikke opplever faget som objektivt.

Faget vil bli fulgt med en annen mistenksomhet enn før, noe som vil skape usikkerhet blant lærerne og framkalle unødvendig, dysfunksjonell forsiktighet. Det vil i første rekke ramme kristendomsdelen.

Et fag med svekket tillit ligger lagelig til for hogg, og andre regjeringskonstellasjoner kan gi scenarier som i hvert fall ikke vil styrke kristendommen: Både at faget outsources ved at religionsopplæringen flyttes fra skolen til trossamfunn og livssynsorganisasjoner, og at faget oppslukes ved å reduseres til en livssynskomponent f.eks. innenfor samfunnsfag. Dette er varianter vi kjenner fra andre land, som innebærer en snevrere eller svakere kristendomsopplæring. Det unike ved RLE-faget er nettopp den forskningsbaserte undervisningen i religioner og livssyn som muliggjøres av en nøytral, tillitvekkende ramme.

Faget kan også miste tillit i lærerutdanningen, der vi er så heldige å rekruttere studenter med ulik livssynsbakgrunn. Dette mangfoldet kan svekkes hvis faget i større grad framstår som kristendomsfag. RLE i dag er blant de mest populære valgfagene ved HiOA. Men halvparten av våre studenter ville ikke valgt faget hvis det byttet navn til KRLE i grunnskolen, ifølge en fersk undersøkelse: 34 av årets 116 studenter ville sikkert eller sannsynligvis valgt faget, 35 sikkert eller sannsynligvis ikke; 6 vet ikke. (Vårt Land 23.02.15.) De som har svart, er 2/3 av RLE-studentene ved Norges største grunnskolelæreutdanning. Og at 34 studenter ville valgt faget tross endringen, betyr ikke at de støtter endringen.

Svarene gir grunn til uro. Studentene reagerer ikke mot at kristendommen har den store plassen den ifølge dagens kompetansemål skal ha i faget, men ser K’en som et signal om manglende objektivitet. Deres svar er en god indikasjon på den common sense-refleks som en navneendring vil framkalle hos elever og foreldre i grunnskolen, og som vi allerede har sett i debatten rundt endringsforslaget.

Norge har i dag et internasjonalt unikt religions,- livssyns,- og etikkfag. Det kjennetegnes av en balanse og fleksibilitet som har minsket behovet for fritak og gjort det til et reelt fellesfag med bred tillit. Dette står nå i fare. Derfor henstiller vi innstendig til regjeringen og KrF om å snu i tide!