Fellesskap forsvinner fra barnehagen

Den nye Stortingsmeldinga Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (nr.19, 2015-2016- publisert 11. mars) anerkjenner barnehagens betydning for barna. Det bifalles – men meldinga bryter samtidig med en lang nordisk barnehagetradisjon der solidaritet og ikke konkurranse er sterk drivkraft for barnehagens innhold og målsetting.

Verdier og idealer som gjenkjennes som neo-liberale markedsmekanismer tydeliggjøres i den nye meldinga. Tid er dyrebart og tidlig innsats, effektivitet og resultat er målene – forenklet sagt – vi er alle individer som skal konkurrere og måles vis a vis hverandre. Enkeltmenneske og enkeltbarn satses på for å forhindre lavere frafall i skolen. Solidaritet som ideologi og gruppefellesskap forsvinner.

En markedsliberalistisk tenkning preger meldinga, den søker skoleforberedende aktiviteter for barn der fagfolk driver med systematisk språk- og (opp)læringsarbeid. Et helhetlig lek-og læringssyn som ser på omsorg som et viktig ideal, er vesentlig tonet ned av regjeringa. Dette til tross for at OECD (Starting Strong II, 2006) anbefalte Norge for ti år siden og stå i mot læringstrykk og skoleforberedende aktiviteter i barnehagen (readiness for schooling).

Regjeringa vil i dag styrke kvaliteten, ha høyere ambisjon for barns trivsel og systematisk læringsarbeid som skal sikre alle barn en «god skolestart». Indirekte betyr det et «bedre innhold» i barnehagen (jf. tittelen på meldingen). Men hva menes med  bedre og i forhold til hva? Og hvor er barnas lek, deres initiativ, nysgjerrighet, undring, utforsking, eksperimenteringer og skaperkraft blitt av? Hvilket rom finnes i det systematiske læringsarbeidet for profesjonsutøvere som utøver skjønn, justerer sine pedagogiske valg til det som skjer i øyeblikket ut fra barnas interesser? Hva skjer når profesjonsutøver motsetter seg å bli formidleren, instruktøren, observatøren, distributøren som skal dokumentere, organisere og produsere barns læringsprogresjon og språkutvikling. En motstand som er tuftet på Hans Skjervheims ideer om en instruerende pedagog omgitt av passive og tilpassede barn.

Mange med meg er bekymret for politikernes sterke og reduserende signal om et økt formelt læringstrykk i barnehagen. Regjeringas tiltaksstrategier i form av å vurdere barns språkkunnskap og barns læring skremmer og frustrerer et helt fagfelt. Motstanden tydeliggjøres blant fagfolk i utdanninga, i feltet og i sosiale medier. Også fordi denne Stortingsmeldinga skal danne grunnlaget for en ny revidert Rammeplan for barnehagen, planlagt utgitt neste år.  Det er tydelig å se at det som bifalles som en ny lærings-giv i barnehagen forankres og føyer seg inn i rekken av internasjonal nyliberalistisk politikk.  Der politikere og ikke fagfolk definerer hva fremtidens pedagogiske utfordringer innebærer for feltet, for barna og foreldrene.

De engelske forskerne Jenny Ozga og Stephen Ball har i en årrekke avdekket hvordan neoliberal kunnskap reiser (knowledge transfer) fra et sted til neste. Politikere bruker en slik kunnskap for å sammenligne tall, telle og telle  - igjen og igjen. De som passer inn i en spesiell kategori og de som faller utenfor  - de som mangler noe og de som er trengende til støtte og hjelp. Tall definere verdifullhet, effektivitet og er medskapende for de vi kan være eller bli.  Men vi kommer ikke unna tallene. Vi blir individuelt gjort ansvarlige for vår egen vellykkethet, gjennom å hele tiden bli bedre, men bedre enn hva? Enn andre, enn oss selv? En slik ideologi skaper konkurrerende individer og termen «å være seg selv nok» er ikke langt unna. Er det slik vi vil ha det i barnehagen?  Er det et slikt samfunn vi ønsker i dag og i framtiden?

Ved å se litt nærmere på teksten på side på 54 i Stortingsmeldinga, vises et eksempel på hvordan regjeringa argumenterer for økt språksatsningsarbeid.  Regjeringa skal gjennom «departementet igangsette et utviklingsarbeid for å utarbeide en veiledende språknorm for det språklige grunnlaget barn bør ha med seg fra barnehagen. Målet er at språknormen skal bidra til å bevisstgjøre de ansatte i arbeidet med barns språklige utvikling gjennom barnehageårene. Den veiledende språknormen skal gi et felles referansepunkt for innsats i språkarbeidet i barnehagen, men det skal ikke settes opp resultatmål for enkeltbarnets utbytte. Normen skal beskrive typisk språkkompetanse hos femåringen ut fra språkets tre komponenter: form, innhold og bruk. Slik vil språknormen også omfatte sosiale sider ved språket». «…Rammeplanen må operasjonalisere disse sidene ved barns språk i målformuleringer …».

Språk reduseres her til at barnehagelæreren skal arbeide med barnas språk etter en språknorm som skal baseres på komponentene form, innhold og bruk. Jeg har 40 års erfaring fra barnehagefeltet som profesjonsutøver og underviser - og jeg har problemer med å forstå hva dette betyr, utover at barnehagefeltet i dag er fylt med en mengde språkverktøy, som tester og kartlegger barnas «språklige kompetanser». Et faglig utvalg har allerede konkludert med at ingen av de eksisterende språkpakkene vil kunne anbefales for bruk i barnehagen. Å skulle følge en veiledende språknorms pakke innebærer at fagpersonene som til daglig er sammen med barna vil skulle måtte bruke mye tid til å telle gjennom og registrere om femåringene passer inn under pre-definerte språkkomponenter.

I 2015 gikk det 285 684 barn i barnehagen og av disse var 43 450 betegnet som minoritetsspråklige barn (barn med et annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk eller engelsk). Slik jeg leser St. Meldinga handler økt språksatsning om å forsterke norskspråklig innsats i barnehagen.  I dag er det ingen barn som har rett til språkopplæring på sitt eget morsmål utover å forsterke norsk språk. Med et så sterk fokus på å privilegere bare norsk – gis det signaler om at flerspråklighet ikke får noen betydning for barna det gjelder. Og hvordan barn med et annet morsmål enn norsk, skal følges opp av personalet i barnehagen er fremdeles en hard nøtt å knekke.

Som en oppsummering velger jeg å bruke filosofen Michel Foucault styringsmekanismer og detaljstyringstenkning for å minne om hva pedagogisk arbeid i barnehagen ikke bør være. I følge Foucault er neo-liberalismens intensjon å skape konkurranse i markedet, å kontrollerer arbeiderne som maskiner ved å tvinge profesjonelle inn i et landskap de motsetter seg. Stortingsmeldinga bruker et økonomisk språk der innsats og utbytte brukes som en form for kalkulering av profesjonsutøveres innsatsarbeid. Meldinga skaper profesjonsutøvere som skal utføre et oppdrag fra regjeringen, basert på utkomme og en resultatbasert pedagogikk.

En slik pedagogikk slipper opp idealer som solidaritet, likeverdighet og medvirkning og reduserer pedagogisk praksis inn i et neo-liberalt format som tvinger sosiale relasjoner til å bli økonomiske relasjoner. Vi kan ikke som barnehagelærerutdannere, barnehagelærere, foreldre og besteforeldre godta at regjeringa vil gjøre profesjonsutøvere om til å bli administratorer, kontrollører og testere av såkalte skoleforberedende aktiviteter der en «god skolestart» er det som teller. Vi kan heller ikke godta regjeringas framskriving av barn som nærmest passive tilhørere i en hverdag vi vet er fylt av livsbegjær og mangfoldige pedagogiske praksiser.    

(Portrettfoto: Erik. M. Sundt)