Problematisk saksbehandling i karaktersaken

Jeg fulgte tirsdag styrets behandling av den såkalte karaktersaka. Mange kommentarer kunne vært på sin plass, men jeg begrenser meg i denne omgang til tre: studiedirektørens presentasjon, en manglende behandling av det jeg mener er sakas mest sentrale side, og til sist den urovekkende mangel på kunnskap hva gjelder avstemmingsregler.

Først til studiedirektørens presentasjon: Hun er ny og det å få en varslingssak i fanget mens man ennå er under organisatorisk opplæring, er selvfølgelig ingen spøk. Men nettopp det å være ny skulle kunne åpne for en mer utforskende holdning. Men tvert i mot: Hun var ikke i tvil, ikke på noe punkt hadde høgskolen gjort feil. Feilen lå hos Belsom og hans medsensor. Og hos varslingsnemnda som tok feil i sine vurderinger og i sin bruk av jussen. Noen argumentativ kraft utover den bastante avvisning var vanskelig å spore.

Ikke overraskende lente direktøren seg tungt til svaret fra Kunnskapsdepartementet, men unnlot å nevne at departementet ikke hadde fått tilsendt varslingsnemndas rapport. At høgskolens oversendte spørsmål av den grunn manglet den nødvendige kontekst, fanget ikke hennes oppmerksomhet.

Studiedirektøren understreket studentenes behov for forutsigbarhet, men hvordan en maskinell utregning via FS skaper en slik forutsigbarhet ble ikke tydeliggjort. Det som derimot ble tydelig var at vi er i ferd med å utvikle en karaktersetting tilpasset FS, og hvor sensorers skjønnsvurderinger undergraves. Så er det en selvfølge at også sensorers skjønnsvurderinger skal kunne underkastes en kvalitetssikring. Slik jeg ser det kan nettopp Belsoms praksis gjøre det lettere å se sensorene i korta om og når det er nødvendig.

Ifølge studiedirektøren går grensa for sensorenes ansvar ved karaktersetting av de ulike delemnene (når det aktuelle emnet har flere underemner/delemner). Hovedkarakteren derimot, den settes maskinelt av FS. Hun hevdet at dette var hovedregelen. Med dette kom også den største mangelen ved hennes presentasjon til syne: Hun berørte ikke sakas viktigste side, nemlig spørsmålet om hvor i prosessen sensors vedtaksmyndighet ligger ved en slik maskinell utregning.

Den eneste som fullt ut tok tak i denne sida av sakskomplekset var UF-representant Anton Havenes. Han problematiserte korrespondansen mellom HiOA og departementet, og understreket ikke minst det legitime (og vanlige) i at sensorer forut for den endelig karakterfastsetting har ulike former for beregninger som kan bidra til en så rettvis sluttvurdering som mulig. At en administrativ representant på dette tidspunkt gjorde et poeng av det «ikke finne svake og sterke B’er» (eller C’er for den sakens skyld) viser avstanden mellom de som står på utsiden og de er på innsiden av det undervisningsfaglige arbeidet.
At Antons forslag til vedtak om at sensorenes karakterfastsetting skulle opprettholdes, ikke fikk flertall, er å beklage.

Når så det hele avrundes med et vedtak basert på simpelt flertall (med rektors dobbelstemme), på tvers av UH-lovens flertallsbestemmelser, da kan man jo spørre seg: Hvilken karakter har denne saksbehandlingen gjort seg fortjent til?