Ledelse i forskergruppene

Et av de iverksatte tiltakene for å styrke forskningen ved HiOA er opprettelsen av forskergrupper på instituttene med tilhørende forskergruppeledere. Gruppene er blitt til på litt forskjellige vis, og gruppelederne har også fått sin rolle på litt ulike sett. Noen er selvoppnevnte, noen er valgt innenfor gruppa, mens andre igjen er blitt pålagt oppgaven.

Det skal bli interessant å se om dette tiltaket fører til økt publisering. Gitt at flere av oss som er forskergruppeledere har liten eller ingen erfaring fra ledelse og ikke helt vet hva vi skal gjøre, eller kanskje til og med utøver en form for ledelse som ikke er hensiktsmessig med henblikk på å styrke forskningen.

Det er mange uavklarte spørsmål, og antakelig også ulike praksiser innad i de mange gruppene. Ett spørsmål, man kan stille seg om forskergruppeledelse, omhandler lederens funksjon. Skal forskergruppelederen motivere forskerne til å delta i bestemte forskningsprosjekter og forskningsfelt, eller skal forskergruppelederen inspirere forskerne til å videreutvikle sin egen interesse for forskning?

Jeg mener sistnevnte. Av det følger også at å inspirere er viktigere enn å motivere. Det er mulig jeg tar feil, men mitt utgangspunkt er at forskerne er motiverte til å gjøre jobben sin. Og, som Eika Sandnes påpeker, trenger vi tillit og frihet.

Ved å forsøke å motivere forskere til å anvende en bestemt forskningsmetode eller til å delta innenfor utvalgte forskningsfelt der forskeren ikke kjenner seg helt hjemme, står en forskergruppeleder i fare for å slukke forskergnisten. Ved heller å satse på å inspirere med utgangspunkt i de ulike forskningsinteressene i gruppa, tror jeg sjansen er god for at interessen for forskning vil opprettholdes, og kanskje til og med øke. Det vil i så fall slå positivt ut for publikasjonsraten ved HiOA.

Så er spørsmålet: Hvilke kvalifikasjoner trenger en forskergruppeleder for å inspirere forskere til å videreutvikle egen forskningsinteresse? Jeg er enig med Eika Sandnes i at forventninger, positive tilbakemeldinger, tillit, ansvar og frihet er vesentlig i forskningsledelse. Men, først og fremst mener jeg det er viktig med en leder som har en genuin interesse for ulike typer forskning; empirisk, teoretisk og metodisk sett, samt en evne til å kunne sette egne forskningsinteresser til side.

Vi trenger forskergruppeledere som kjenner de enkelte forskernes prosjekter godt, og som tilsynegjør sin interesse og entusiasme for disse prosjektene. Dernest trenger forskergruppelederne kunnskap om å lede. En kunnskap som blant annet handler om gruppesammensetning, målsettinger og strategisk tenkning. Hvordan skal gruppene dannes? Hvilke mål bør gruppene sette seg? Hvordan kan gruppene jobbe målrettet?

Høgskolen har prosjektledelseskurs, men disse er ikke rettet mot forskningsledelse. Kursene er utarbeidet for administrasjonen, og er basert på Jungs typeindekser. Min erfaring, etter deltagelse, er at kursene ikke egner seg for forskergruppeledere. Vi trenger ikke å vite hvem som er introverte og hvem som er ekstroverte.

Disse typene sier uansett ikke noe om hvilke veiledningsferdigheter eller sosiale- og kommunikative kompetanse en forskergruppeleder har tilegnet seg i løpet av sitt liv og sin karriere, og heller ikke noe om hvordan han kan utvikle seg videre. Det jeg tenker at vi trenger, er mer konkret informasjon om hva som forventes av forskergruppelederne, og kunnskap om hvordan forventningene kan oppfylles.