Kritikk uten adressat

I Aftenposten 30. november fyrer Anki Gerhardsen av en bredside mot … ja, mot hvem eller hva, egentlig?

Under vignetten Medierevisjonen (!) peker hun på noen sider ved «barnevernet» og de utdanningene som hører til. Hun har noen gode poenger, før hun skjærer ut.

La oss sortere.

Gerhardsen har rett i at man kan bli ferdig utdannet som barnevernarbeider som 22-åring, og komme ut i yrket uten egentlig å være klar for å håndtere alle sider av det tunge ansvaret det innebærer. Hun har også rett i at det er en tendens til at utdanningenes lærere i økende grad har doktorgrader og derfor ikke alltid har samme praktiske erfaringstyngde som vi har vært vant til.

Begge disse poengene gjelder det store flertallet av høyere utdanningstilbud i Norge, og er således ikke særegent for dette fagfeltet.

Mer interessant er det at utdanningene til barnevernpedagog og sosionom er blant de som er billigst å drive i Norge fordi Kunnskapsdepartementet har satt dem i de laveste finansieringskategoriene. Det gjør at utdanningene har mindre ressurser til personlig og individuell oppfølging av studentene enn vi ønsker. Dette er velkjent for de som har fulgt med i timen.

Disse delene av innlegget hjelper de to profesjonene til å synliggjøre saker de har arbeidet med gjennom mange år – med moderat gjennomslagskraft. Barnevernpedagogene har lenge slåss for lengre utdanning (5 år, og med en sterk praksiskomponent), for en autorisasjonsordning, for en formalisering av kompetansekrav, for å bli plassert i en høyere finansieringskategori og andre styrkingstiltak.

Men: Man kan spørre hvor Gerhardsen har hentet sin informasjon om utdanningene. Påstander som «mesteparten av undervisningen er teoretisk i form av felles forelesninger» og «om du får relevant erfaring i praksisperioden, er altså helt vilkårlig» er drøye – ja, usanne.

Hun lister videre opp en rekke fag der hun slår fast at studentene ikke får tilstrekkelig undervisning. Dristige påstander, når man ikke viser mer kjennskap til utdanningene. Men for all del, hun treffer på noen punkter. Antagelig mer i noen regioner enn i andre. Det er forøvrig begrenset hva en utdanning kan romme innenfor en utdanningslengde på tre år. Men det er viktig å spille inn synspunkter og forslag om dette.

Noen av påpekningene er altså på sin plass. Men innlegget er svært upresist. Det kan se ut til at Gerhardsen ikke vet at «barnevernet» rommer langt mer enn kommunenes barneverntjenester. Samtidig bommer hun fullstendig når hun fremmer et bilde av at barnevernet i Norge bestyres av nyutdannede 22-åringer som fremdeles bor hjemme hos sine foreldre og ikke ennå er modne nok til å være fagpersoner.

Det er fordomsfullt og uriktig å framstille barnevernet som et fagfelt som består av amatører.

Selvfølgelig er det ikke de nyutdannede som styrer barnevernets virksomhet – men de fleste av dem kommer med viktige bidrag mens de skaffer seg mer erfaring. Selvfølgelig finnes det erfarne ledere og gjennomtenkte strukturer. Selvfølgelig drives det etatsopplæring og veiledning (ikke alltid i stor nok utstrekning, rett nok – også her er det lokale forskjeller).

Ett problem med innlegget er at hun ikke adresserer sin kritikk. Er dette en kritikk av barnevernfeltet? Av høyere utdanning (i så fall; av alle utdanninger som uteksaminerer unge mennesker til komplekse fagfelt)? Av utdanningene til barnevernet, i så fall lokalt eller nasjonalt? Av de nasjonale barnevernmyndighetenes prioriteringer? Av kommunene som driver de lokale barneverntjenestene?

Jeg oppsummerer, som jeg ofte gjør ellers, at det er svært viktig at ulike aktører fremmer kritikk og vurdering av alle sider av barnevernvirksomheten, inkludert de utdanningene som kvalifiserer til å arbeide der. Men vi må kunne stille et minstekrav til kritikkens saklighet og kunnskapsgrunnlag.

(Kronikkforfatteren er  førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og leder av Barnevernpedagogene i Akademikerforbundets ekspertpanel).