Institusjonene må ta mer ansvar for forskningsetikk

Norge er et kunnskapssamfunn. Alle deler av samfunnet etterspør forskning som grunnlag for beslutninger og oppfatninger; i arbeidsliv, i politikk, i familien og som rettesnor for enkeltpersoners valg og livsstil. Denne troen på forskningsbasert kunnskap legger et stort ansvar på forskningen. Den må tuftes på så vel vitenskapelige som etiske idealer. Dette er et krav som påhviler alle former for forskning; jeg vil likevel våge påstanden at den er ekstra viktig for oss som er samfunnsvitere.

Samfunnsforskningen lever i symbiose med samfunnet på en annen måte enn andre vitenskaper. Vi henter våre problemstillinger fra det samfunnet vi selv er en del av og som vi dermed med nødvendighet er utsatt for påvirkning fra. Og vi forsker på medlemmer av samfunnet; det ligger mye ansvar i å gjøre andre mennesker til egne studieobjekter.

I tillegg har vi den utfordringen at vår vitenskap kan oppfattes som mindre eksklusiv enn for eksempel den teknologiske eller medisinske.  For utenverden kan det nok tidvis være vanskelig å skille samfunnsvitenskap fra journalistikk, politikk eller endog sunn fornuft. Og for ikke å gi næring til slike misforståelser, er det viktig at vi selv insisterer på og praktiserer strenge faglige og etiske standarder.

Derfor er det viktig at vi har forskningsetiske retningslinjer - óg forskningsetiske komiteer som hjelper oss til å forvalte dem.

De nye retningslinjene betoner i større grad enn de gamle retningslinjene forskningsinstitusjonenes ansvar. Som det står i innledningen: Det er viktig at institusjonene tydeliggjør sine roller og sitt ansvar for forskningsetikk på alle nivå. Ett nivå går på det som i retningslinjene omtales som rutiner for finansiering, administrasjon og styring som sikrer at forskningen skjer i samsvar med forskningsetiske normer og retningslinjer.

Like viktig, men mer krevende institusjonelt er å sikre at utøverne av forskning internaliserer retningslinjene; at vi som er erfarne forskere minner oss selv og hverandre på implikasjonene av forskningsetikken og at vi sørger for at studenter og ikke minst våre doktorgradsstudenter innprentes de kompromissløse kravene som ligger i å forske forskningsetisk. Her tror jeg mange institusjoner kan bli bedre.

Kanskje burde vi som er dekaner eller instituttledere eller forskningsledere på ulike nivå innføre andakter hvor vi tar for oss dagens paragraf i de forskningsetiske retningslinjene. De kan synes tilforlatelige, men som det også framheves i innledningen til retningslinjene vil de ofte påkalle behov for skjønn og for etiske avveininger.

Å understreke institusjonenes ansvar er enda viktigere enn før fordi den totale forskningsvirksomheten er så mye større enn den var for noen tiår siden. Enkeltinstitusjoner innenfor UH-sektoren har vokst over tid og som følge av den senere tids fusjoner. Størrelse medfører at det er vanskeligere å holde oversikt over hva som foregår på institusjonen, og fører følgelig til et sterkere behov for å internalisere en felles kultur. I tillegg er det mange flere institusjoner som utfører forskning enn tidligere; det er for eksempel bra at retningslinjene påpeker at også konsulentselskaper som tar på seg forskningsoppdrag er underlagt samme forskningsetiske standarder som resten av forskersamfunnet.

Retningslinjene inneholder et eget avsnitt om oppdragsforskning, hvor det understrekes viktigheten av at forskningens finansiering og organisering ikke bryter med normene om åpen, etterrettelig og uavhengig forskning. Jeg har selv vært store deler av mitt yrkesaktive liv i oppdragsforskningen innenfor instituttsektoren, og har vært med på å motarbeide konsulentkontrakter både på generelt grunnlag og i forbindelse med enkeltprosjekter. I dette ligger blant annet et krav om at forskningsresultater skal publiseres.

Oppdragsgivere skal ikke styre hvilke resultater og konklusjoner fra et forskningsprosjekt som skal offentliggjøres og data må kunne stilles til rådighet for at andre skal ha mulighet til å etterprøve resultatene. Instituttsektoren har lang tradisjon for å hanskes med disse utfordringene. Ekstern finansiering av forskning er av nyere dato innenfor store deler av UH-sektoren, og utfordringene kan dermed også være større – kanskje særlig innenfor de deler av den som ikke har lange forskningstradisjoner å trekke veksler på.

Forskningens frihet er et hovedanliggende for forskningsetikken. Forskningen må sikres mot ytre og indre press som begrenser utforskningen av velbegrunnede problemstillinger. Frihet er et privilegium for forskningen, men den er også en sterk restriksjon vi legger på oss selv. Det er kanskje et dilemma vi ikke dveler så ofte ved. Aller vanskeligst er nok dette når vi gjør funn som bryter med våre egne overbevisninger eller oppfatninger.

For å hente eksempler fra mitt eget forskningsfelt – velferdspolitikken – må det i tråd med forskningsetikken være slik at selv når vi finner at offentlige virkemidler vi i utgangspunktet enten liker eller misliker ikke slår ut som vi trodde, eller at for eksempel folks holdninger og preferanser bryter med våre egne forventninger, er det vår plikt å stå fram med de resultater som forskningen vår har frambrakt.

(Dette innlegget holdt dekan Ann-Helen Bay da de nye retningslinjene for forskningsetikk ble lansert onsdag 27. april. Hun skriver selv innledningsvis: «Takk for invitasjonen til å kommentere NESH’ reviderte retningslinjer og takk for de reviderte retningslinjene. Det har vært interessant å få anledning til å sette seg inn i dem. Retningslinjene jeg skal kommentere på gjelder samfunnsvitenskap og humaniora. Min referanse er samfunnsforskningen, jeg er statsviter selv og leder et fakultet for samfunnsforskning. Det preger også mitt innlegg i dag.»)

Les også: Ny lov om forskningsetikk utsatt til høsten