Forskningsrådet sikrer kvalitet i forskningen

PublisertTirsdag, 10. januar 2017 - 21:13-OppdatertOnsdag, 11. januar 2017 - 22:50
Statssekretær Kunnskapsdep.
Forskningsrådet. Ved at forskningsmidler lyses ut i konkurranse og søknadene evalueres av internasjonale fagfeller, sikrer vi at de beste prosjektene får støtte, skriver Bjørn Haugstad.

En av de viktigste oppgavene til Forskningsrådet er å bidra til kvalitet i norsk forskning. Ved at forskningsmidlene lyses ut i konkurranse og at søknadene evalueres av internasjonale fagfeller, sikrer vi at de beste prosjektene får støtte.

Erik Døving, førsteamanuensis på Handelshøyskolen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), er imidlertid ikke enig. «Hva skal vi med Forskningsrådet?» spør han. Og han foreskriver som medisin at en stor del av Forskningsrådets bevilgning heller bør brukes til å øke grunnbevilgningen til universitetene og høyskolene.

Han baserer argumentasjonen sin på tvilsomme premisser.

For det første hevder han at 20 prosent av forskningsmidlene går med til å lage bortkastede søknader. Tallet bygger han på et oppkonstruert regnestykke.

Heldigvis kan vi basere debatten på et tryggere empirisk grunnlag enn Døvings fantasi. I tidsbruksundersøkelsen til AFI blant de vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren fra 2012 var gjennomsnittet ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø at fire prosent av tiden gikk til søknadsskriving, og 26 prosent til forskning, utvikling og faglig oppdatering. Selv om all tiden brukt til søknadsskriving skulle vært bortkastet, ville det bare tilsvare 13 prosent av den samlede arbeidstiden til forskning. Selvsagt er ikke all tiden til søknadsskriving bortkastet, siden Forskningsrådet fordeler mange milliarder kroner hvert år.

Videre, at en søknad på et tidspunkt blir avslått, betyr uansett ikke at tidsbruken har vært bortkastet. I NIFUs evaluering av ordningen Fri prosjektstøtte i Forskningsrådet fra 2012 svarte over halvparten av søkerne med avslag at de hadde brukt samme søknad igjen senere. Av disse fikk over 40 prosent finansiering ved et senere forsøk. Av de som ikke søkte igjen eller ikke fikk ekstern finansiering, svarte nesten halvparten at prosjektet ble gjennomført i en eller annen form likevel.

Underveis har de gjerne raffinert egne ideer og videreutviklet kompetansen, ofte gjennom nytt samarbeid med kollegaer i inn- og utland – eller sammen med brukere av forskningen. Forskningsrådets møteplasser og insentiver for samarbeid og internasjonalisering betyr mye for slikt samspill.

For det andre fremstiller Døving det som om det er jakten på ekstern finansiering som styrer hele den norske universitets- og høyskolesektoren. Men våre universiteter og høyskoler har en ganske høy andel forskningsfinansiering sammenlignet med for eksempel Sverige, Finland og mange andre OECD-land.

I tillegg til fordelene ved en nasjonal konkurranse basert på vitenskapelig kvalitet, er det helt nødvendig med en arbeidsdeling i forskningsfinansieringen. En vesentlig andel av forskningsmidlene som finansieres via Forskningsrådet er bevilget for å bidra til å løse store samfunnsutfordringer, styrke konkurransekraft i næringslivet, omstilling i offentlig sektor, eller lignende. Jeg tror ikke Døving eller andre ville sette pris på om departementene skulle legge detaljerte føringer på hvilken forskning universiteter og høyskoler skal prioritere. Ved å tildele midler gjennom Forskningsrådet, sikrer vi nasjonal koordinering av forskningsmidlene og at viktige strategiske områder styrkes.

Evalueringen av Forskningsrådet fra 2012 slo også fast at rådet har utviklet systemer for god og effektiv søknadsbehandling og administrative prosesser som er i tråd med og internasjonal praksis.

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!