En lekse i akademisk frihet

I innlegget Norge er en økologisinke i Dagbladet, kommer Andreas Viestad med tusen gode grunner for å velge økologisk mat. Viestad er begeistret over forskningen til mikrobiologene Kenneth Locey og Jay Lennon ved University of Indiana, som har anslått antallet levende organismer (inkludert mikroorganismer) på jorda og konkludert med at 99,999% av artene fortsatt er ukjente. Fascinerende!

Så går Viestad over til økologisk landbruk. Han mener Norge er en økologisinke. Han kritiserer økologidebatten i Norge, og mener en viktig årsak er at «miljøet på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås gjennom noen av sine mest profilerte representanter driver en kampanje mot økologisk mat. Det som skulle være landets fremste universitet innen landbruksfeltet (og miljø og biovitenskap!) har tatt side mot økologi».

Dette må jeg innrømme at jeg måtte lese flere ganger. Hva er det egentlig han skriver? Har han glemt at forskningen er fri og uavhengig og at forskerne står fritt til å uttale seg på faglig grunnlag? Har han glemt den viktigste ingrediensen i akademisk debatt, den akademiske friheten?

Viestad fortsetter med å kritisere NMBU-professoren Birger Svihus i harde ordelag. Denne kritikken har Svihus selv svart på på utmerket vis i dagens innlegg Inkompetent angrep fra Viestad. Jeg skal ikke gå videre inn på den delen av diskusjonen.

Min store bekymring er at folk flest er som Viestad. De bommer på hovedprinsippet i akademia, nemlig den akademiske friheten, og de tror at enkeltforskere uttaler seg på «vegne av» universitetet.

Det kan se ut som at den akademiske friheten er under press fra flere kanter. Ingen har vel glemt fiskeriminister Per Sandbergs utspill om uønskede forskningsresultater i havbruksnæringen, og debatten som fulgte. Politisk styring av forskningsresultater er uakseptabelt. Men hva når opinionen ikke liker forskernes utspill og ønsker at universitetene skal styre forskerne og hva de skal kunne mene i samfunnsdebatten? Like uakseptabelt vil jeg mene. Så hva er det som skjer når NMBU som institusjon beskyldes for å ta side, eller sågar «være i lomma på næringa?». Når folk mener at våre forskere ikke bør uttale seg for eller imot det ene eller det andre, i dette tilfelle økologisk landbruk? Eller at de ikke bør oppgi tittel eller institusjonstilhørighet når de uttaler seg?

Det er på tide å klargjøre noen helt sentrale prinsipper:

• Akademisk frihet er et grunnleggende og ufravikelig prinsipp
• Forskningen er fri og uavhengig, ingen kan påvirke forskningsresultater
• Forskerne står fritt til å uttale seg på faglig grunnlag, og dette med tittel og institusjonstilhørighet
• Universitetet som institusjon har ikke meninger i faglige spørsmål

Med andre ord:

• NMBU-forskere kan uttale seg fritt på faglig grunnlag om økologisk landbruk, konvensjonelt landbruk og alle andre fagområder ved NMBU
• Når enkeltforskere fra NMBU uttaler seg, med tittel og institusjonstilhørighet, gjør de det som fagpersoner og ikke «på vegne av institusjonen NMBU»
• NMBU har ikke tatt og kommer ikke til å ta side i faglig debatt. Påstanden om at NMBU har tatt side om økologisk landbruk er feil.
• Det er ikke noe mål at forskerne ved NMBU skal uttale seg med samme syn, snarere tvert imot, mange vinklinger og faglig debatt er bra.

Jeg tror egentlig ikke Viestad mener alvorlig at vi skal styre hva våre forskere kan uttale seg om. Den dagen universitetene begynner å styre forskningen er vi helt på ville veier. Vi skal ikke styre verken hva, hvordan eller med hvem forskerne skal forske eller hva de skal få uttale seg om. Vi må holde fanen om akademisk frihet høyt! Bare da kan vi ha integritet og troverdighet. Og den aller beste samfunnsdebatten får vi hvis mange forskere følger Birger Svihus’ eksempel og deltar aktivt på faglig grunnlag.

(Innlegget er først publisert på Rektors blogg)