Du får ikke tannkremen tilbake på tuben

Da jeg var helt fersk dekan, for litt over fem år siden, deltok jeg på et møte i Oslo. Foruten meg, var det bare universitetsfolk rundt bordet. Da det ble min tur, og jeg sa at jeg arbeidet på Høgskolen i Gjøvik, var det noen som fniste. Noen kommenterte på totendialekt.

Omtrent samtidig med det uheldige møtet ble jeg dratt inn i et møterom på høgskolen, og der satt forskningssjefen i Canon. Han leder en forskningsgruppe på flere tusen i Japan, men fløy fra Tokyo til Gjøvik for å snakke med forskerne i the Norwegian Colour and Visual Computing Laboratory (også kjent som «Fargelabben»), fordi de ligger fremst i verden innen sitt fagfelt. Nå har jeg vært noen måneder på HiOA, og har sett det ene forskningsprosjektet etter det andre i høyeste internasjonal klasse. Eksempel etter eksempel, høgskole etter høgskole.

Og ingen fniser lenger. Latteren har satt seg i halsen. Mange har forstått at mye har endret seg. Sektoren har gått igjennom en revolusjon, som først og fremst høgskolene har stått for.

Høgskolene kjenner du knapt igjen fra noen år tilbake. De etablerer internasjonale konsortier, leverer på mangeårige multipartnerprosjekter, knytter undervisningen og forskningen tett sammen, utvikler nært samarbeid med arbeidslivet, leverer relevant innovasjons- og entrepenørkompetanse og legger til rette for studentbedrifter, leverer profesjonell internasjonal prosjektledelse, og i det hele tatt reflekterer den økte heterogeniteten i samfunnet og i arbeidslivet.

Men det ser ikke ut til at alle har fått dette med seg. I diskusjonen om NTNU skulle gå videre med en fusjon med høgskolene i Sør-Trøndelag, Gjøvik, Ålesund og Narvik ble et argument mot fusjon at den ville redusere antall publikasjonspoeng per ansatt ved NTNU. En viktig måleindikator. Men det er jo helt feil å måle på den måten.

Høgskoleansatte har rundt 25 prosent forskningstid mens universitetsansatte har rundt 50 prosent forskningstid. For å se hvor forskningsproduktive vi er, må vi selvfølgelig dele på forskningsårsverk, ikke på årsverk. Da endrer bildet seg, og det er liten eller ingen forskjell på universiteter og høgskoler, som figuren under viser (hvor universiteter vises i blått og høgskoler i oransje).

Og så må vi, når vi ser på denne figuren, huske på at høgskolene har vært forskningsaktive i knapt femten år og har substansielt lavere finansiering. Og allikevel har de altså snart eliminert forskjellen. Chapeau! Jeg tar av meg hatten. Det er intet mindre enn imponerende.

Figur 1: Publikasjoner per forskningsårsverk, hvor det er antatt at universitetsansatte i snitt har 50% forskningstid mens høgskoleansatte i snitt har 25 prosent.

Eller se på figuren under som viser forholdet imellom publikasjonspoeng og penger.  En høgskole og et nytt universitet er i toppen, HiOA og UiA, de gir mest poeng for penga.  Noe er i ferd med  på skje.  I 2013 sendte HiOA inn tre søknader om finansiering til internasjonale prosjekter, i 2014 sendte de inn 25 og per i dag, knapt tre måneder inn i det nye året, arbeider den med 27 søknader som skal inn i år og seks for neste år.  

Figur 2: Publikasjonspoeng per million kroner.

Det blir fristende å parafrasere Bob Dylan fra låta «Ballad of a Thin Man», «Because something is happening here / But you don’t know what it is / Do you, Mister Røe Isaksen?»  Men Røe Isaksen vet hva som er i ferd med å skje, spørsmålet er bare om han tør å gjøre noe med det.  Om et par uker vil vi vite svaret, da kommer regjeringen med sin stortingsmelding om sektoren.

Og meldingen må ta inn over seg at det har blitt meningsløst å opprettholde skillet imellom universiteter og høgskoler. Noen annet er å fornekte virkeligheten.  Sektoren i dag er ikke todelt, den er et kontinuum, med store og små aktører med ulik profil, ulik egenart og ulik forskningsorientering. Vi har forskningsaktive og forskningsintensive høgskoler og vi har universiteter med betydelige profesjonsutdanninger. Noen har mange studenter, andre få. Noen steder forskes det mye, andre steder mindre, men de fleste stedene finner du god forskning. Og noen ganger ikke fullt så god, men dette er like sant for universitetene som for høyskolene. Det er ingen forskjell i så måte.

Grunnen til at ikke flere høgskoler får kalle seg universitet er i stor grad at de gamle universitetene motsetter seg det. De ønsker å beskytte sin merkevare. Det er forståelig egeninteresse, men ikke i samfunnets interesse. Men høgskolene som forskningsaktører har kommet for å bli. Tannkremen kan ikke dyttes inn igjen i tuben. Det er i det hele tatt underlig at noen argumenter for det. For høgskolenes forskningsutvikling styrker oss som nasjon.

Vi kan ikke levere høyere utdanning uten også å ha aktive forskere i undervisningen. Økt forskning i høgskolene trekker til seg ambisiøst personale med høy utdanning. Økt forskning i høgskolene styrker studieprogrammer (også bachelorprogrammer), internasjonalisering, utenlandske studenters mulighet til å studere i Norge (noe som er viktig for norsk næringsliv), samt Norges forskningskapasitet på anvendt forskning og profesjonsforskning. Økt forskning i høgskolene styrker også norsk industri, som gjerne ligger i nærheten av en høgskole eller et nytt universitet, og ikke ved siden av ett av de gamle breddeuniversitetene. Dermed styrker det vår eksportevne, og også vår evne til å hente forskningsmidler fra EU.

Snart kommer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med en melding som skal tegne opp en ny struktur for universitets- og høgskolesektoren. I samme melding vil statsråden etter all sannsynlighet også legge fram et nytt finansieringssystem for samme sektor. Røe Isaksen har en gylden anledning til å skjære igjennom sektorens nærsynte egeninteresser.

Verden har endret seg. Det er på tide å bruke riktig tall i nevneren. Det er på tide å oppheve kategoriskillet i Universitets- og høgskoleloven, skillet imellom universiteter og høgskoler, skillet som sektoren nå til de grader har vokst seg bort fra. Det er på tide å gi samme fullmakter til alle institusjonene. Og det er på tide å frigi universitetstittelen.