Rektorvalg: — Akademisk snobberi

Hva er det med akademia og mangel på tillit til ledelse? Hvor har man det fra at ledere vil gjøre dagen kjipere for ansatte og studenter? Hvis akademia ikke har en eier, hvor får vi midlene våre fra? Og hva hadde folk sagt dersom det var sykepleiere, leger og pasienter som valgte ledere for sykehus? Dette er spørsmål jeg stiller meg i forbindelse med ledelsedebatten på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Jeg er en valgt leder, som skal representere de som har valgt meg, nemlig studentene. Det er en vesentlig forskjell fra å være en leder som er valgt for å påvirke de som tar beslutningene, enn det å være en valgt leder som skal ta beslutningene.

I dagens debatt må vi spørre oss hvorfor akademia skal være et fristed for hvordan man rekrutterer og organiserer ledelse for offentlige virksomheter? Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er en offentlig utdanningsvirksomhet, og leverer på oppdrag fra staten. 

Hvordan hadde vi syns det hadde vært dersom helsevesenet skulle valgt sine ledere, fremst blant likemenn? Og leger ble vektet som mer viktige enn sykepleiere i slike situasjoner? Jeg nekter å tro at vi hadde godtatt dette. Men slik er situasjonen i dag, i høyere utdanning.

Akademias grunnverdier stammer fra en tid da kunnskap kun var for makteliten, det vil si rike menn. Kvinner fantes ikke, bare hjemme og på kjøkkenet, og det var overklassen som stemte på overklassen. Slik er det ikke i dag, og takk Gud for det!

Men med den enorme endringen, og demokratiseringen rundt hvem som har tilgang til høyere utdanning, møter man nye utfordringer. Samfunnet skal i større grad ha innflytelse over utviklingen i høyere utdanning. Denne endringen gjør at det stilles nye krav til hvem som er øverste leder og ambassadør for, HiOA og andre utdanningsinstitusjoner. 

Min rektor er en som snakker opp utdanning og forskning slik at helseministeren, olje- og energiministeren og alle andre ministre vet hvorfor vi er viktige. Dette tror jeg en ansatt strateg vil greie langt bedre enn den som likes best, blant likeste menn.

Vi vet at ved ansettelser ansetter man lett noen som ligner på seg selv, det sier forskningen. Men forskningen har også gitt oss en unik måte til å motarbeide disse skjulte strukturene. Vi kan for eksempel teste ut høgskolens framtidige rektor i mediehåndtering, debatt-teknikk, ledelsesvisjon og annet som ledere, ansatte og studenter anser som viktige egenskaper. En valgkamp derimot er ofte preget av store ord og flotte løfter. Har for eksempel bompengeringene forsvunnet og alkoholen blitt billigere med FrP i regjering?

Dersom høgskolestyret vedtar å fortsette med valgt ledelse har jeg følgende å si: Min jobb skal være å påvirke dem til å sette studenters faglige, og ikke minst velferdsspørsmål, høyest på sin politiske agenda. Og hvis noen virkelig ønsker at det skal sitte en student som prorektor for utdanning, så hei, ta turen innom Studentparlamentet i Pilestredet 46 så kan vi snakke om det.

Jeg tror at valgordningen er med på å skape et unødvendig klasseskille på utdanningsinstitusjoner, og egentlig bare er akademisk snobberi.