I kortfilmen The 12 Days of Christmas – A Tale of Avian Misery, får vi et annet blikk på jul, julegaver, kjærester - og kanskje også andre ting (Copyright: Blink)

Julefilmene 2016

Er begrepet julefilmer utvannet spør Khronos filmanmelder, Jan Storø, i det han presenterer årets filmer og settingen rundt disse.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Abstract: Fenomenet julefilmer har en viss betydning, både sosialt, estetisk og økonomisk. I denne bare-nesten-fagfelle-vurderte artikkelen vil jeg gå gjennom årets julefilmer, og diskutere noen momenter ved helheten. Jeg konkluderer med at begrepet julefilmer kanskje er utvannet.

Forskningsspørsmål

Jeg har valgt følgende forskningsspørsmål: Hvordan ser årets julefilm-meny ut?

Som det går fram av spørsmålet er det den samlede presentasjonen av filmer som er utgjør kjernen for min forskningsinteresse.

Begrepsavklaring

Den store publikums-filmen som kan samle alle disse gruppene ser ut til å mangle

Jan Storø

Ordet julefilm har to betydninger. Den mest åpenbare er filmer med juleinnhold, gjerne nisser og snø, mat og julekos. Fargen rødt preger gjerne estetikken og lyden av klokker er nesten alltid en del av lydbildet. Og kanskje er gaver inkludert. Den andre betydningen er; filmer som har premiere i julen. Gjerne rett etter julaften. Både tematisk og estetisk favner de langt bredere enn filmene i den første kategorien. De representerer potensielt alle sjangere. Når jeg skriver om julefilmer her, er det den siste betydningen jeg bruker. Det skal likevel bemerkes at enkelte filmer kan falle inn i begge kategorier. Og at filmer i den førstnevnte kategorien nesten alltid også faller inn i den sistnevnte kategorien, mens det altså ikke er noe krav om en forbindelse i motsatt retning mellom de to kategoriene.

Kunnskapssituasjonen

Det kan være mange grunner til at fenomenet julefilmer, i den valgte begrepsmessige kategorien, er blitt et fenomen. Dels handler det om at kinoene ønsker å presentere et bredt tilbud som appellerer til publikum i en periode med fridager. Det ligger altså økonomiske begrunnelser bak valg av begrep, og det kulturelle arrangementet det representerer. I og med at en del filmer har premiere under denne overskriften - de presenteres gjerne som «årets julefilmer» - er begrepet i seg selv et salgsargument. Importørene og visningsstedene er ofte ivrige etter å presentere en spesielt spennende meny julefilmer.

En annen begrunnelse er at mørketiden inviterer til inneaktiviteter. Det er potensielt lettere å trekke folk inn i kinosalens mørke på denne tiden, enn på lyse sommerkvelder. Mange ser dessuten aktiviteten å gå på kino som en sosial aktivitet, noe man gjør sammen med barna, med familien, med venner - med kjæresten.

Metode

Min metode har vært å gå gjennom utvalget av filmer på en av kinofilmens hovedkanaler; nettstedet Filmweb. Dette er portalen der alle kinofilmer annonseres. Jeg har valgt ut Oslo som nedslagssted. Dette valget er gjort for å få med et bredest mulig utvalg, og fordi Khronos kjernelesere antagelig er godt representert i det potensielle kinopublikummet i Oslo og Akershus. Jeg antar at lesere i andre deler av landet likevel kan bruke rapporten på de delene av utvalget som er aktuelt for deres region. Jeg avgrenset mitt utvalg til visninger 25. desember, fordi dette er datoen for nye premierer.

Jeg har ikke selv sett alle filmene, så undersøkelsen baserer seg delvis på annenhåndskilder.

Nettavisen Khrono er valgt fordi dets nedslagsfelt er lesere i høyere utdanning og forskning. Derfor har jeg også behandlet utvalget skjevt, og lagt mest vekt på enkelte filmer som må antas å ha en viss tilknytning - på en eller annen måte - til minst ett av de teamene som behandles i høyere utdanning og forskning.

Empiri

Oslokinoene tilbyr i år 31 ulike filmer på sin meny 25.12. De vises i mellom 1 og 6 visninger pr. film denne konkrete dagen. Til sammen utgjør dette 91 visninger i løpet av dagen og kvelden. Dersom en regner et gjennomsnittlig tilskuertall på 50 på hver forestilling, skulle dette utgjøre en publikumsmasse på drøye 4500. Ved et snitt på 100, snakker vi dermed om mer enn 9000 publikummere.

Et trekk ved årets julefilm-meny er at den i relativt liten grad består av premierer.  Mange av filmene har gått en god stund allerede, og vises nok for siste gang ganske snart. Blant disse finner vil likevel flere filmer som har fått gode kritikker, og som mange anmeldere rimeligvis ville anbefale at folk får med seg før det er for sent.

Science-fiction filmen Arrival, det sørgmodig-vakre dramaet Dagen i morgen, westernfilmen Bone Tomahawk, den norske dramaet Rosemari og den norske bilfilmen Børning 2 er blant disse. Det samme er Kongens nei, som svært mange har sett. Den er den suverent mest sette kinofilmen i 2016. Barnefilmen Snekker Andersen og julenissen bør også nevnes. Den faller inn i begge begrepskategoriene for julefilmer.

Blant premierefilmene er det verdt å trekke fram en annen barnefilm. Dyrene i Hakkebakkeskogen har allerede samlet gode anmeldelser flere steder. Her er det snakk om en film som ser ut til å ha mestret oppgaven å både ivareta og fornye en klassisk fortelling.

Det svenske dramaet Hundreogettåringen som stakk av fra regningen og forsvant og science-fiction filmen Passengers vil nok appellere til mange. Det vil nok også Rouge one: A Star Wars Story.

Så over til de tre filmene som mange vil mene er filmatisk mest interessante, og som dessuten er relevante for Khrono-lesernes kritiske blikk. Altså filmer med fortellinger som mer eller mindre løselig er koblet til samfunns-, utdannings- og forskningstemaer.

Den italienske Perfekte fremmede vant publikumsprisen under årets filmfestival i Haugesund. Slike prisfilmer skader det sjelden å sjekke ut. Den tematiserer forholdet mellom vårt private og vårt offentlige jeg. Dette bør kunne fenge i en tid der selvrepresentasjonene utvikles og finner nye veier nærmest daglig. Finnes det private jeg fremdeles?

Ellers er Agnus Dei verdt å undersøke. Dette fransk/polske historiske dramaet som utspiller seg i den aller tidligste etterkrigstiden, høsten 1945, er på min egen must-see liste. Sju gravide nonner i det samme polske klosteret sier oss at noe har skjedd som ikke skulle skjedd. Denne filmen bygger på en faktisk hendelse.

Rosinen i pølsa i årets meny ser likevel ut til å være Min pappa Toni Erdmann. Denne filmen er endelig klar for Norge etter å ha gått sin seiersgang over store deler av verden. Her spilles et far-datter forhold ut i all sin hjelpeløshet, men også med håp. En underfundig komedie.

Drøfting

Årets julefilmmeny ser ut til å være variert. Her finner vi film for det brede publikum, for barn, for ungdom, og for cineaster. Men den store publikumsfilmen som kan samle alle disse gruppene ser ut til å mangle. Vi har ingen ny Harry Potter eller Ringenes herre-film. Det er også relativt få premierer. En god del av titlene har enten blitt vist en stund, eller har hatt premiere i adventstiden. På den ene siden fører dette til at premieremenyen blir litt mindre spektakulær enn den kanskje kunne forventes å være. På den annen side kan det føres argumenter for at kinopublikummet tjener på å få filmenes premierer spredd over tid. Da rekker de kanskje å se flere enn om alle kommer samme dag. Her har kanskje bransjen og publikum noenlunde sammenfallende interesser.

Et annet poeng er at norske filmer hevder seg godt i konkurranse med utenlandske filmer. Kanskje liker folk gjenkjennelse, filmfortellinger som på en måte kjennes nære. Men det er også mulig at temaene for de norske filmene fenger i seg selv. Som krigen i Kongens nei, eller humoren i Børning 2. Eller det hyggelige lille samfunnet uten altfor store bekymringer i Dyrene i Hakkebakkeskogen.

Ut fra det faktum at julefilm-menyen kun inneholder et begrenset antall filmer, som utfylles med filmer som har hatt premiere langt tidligere, kan det diskuteres om begrepet er utvannet. På den annen side gir dette publikum anledning til å se filmer de kanskje ikke rakk under en travel høst.

Referanser

Filmweb

Appendix

…. Og skulle du nøye deg med hjemmets lune ro, skulle du rett og slett velge å ikke gå på kino; få likevel med den denne ferske, lille perlen. En kortfilm av Ben White og Craig Ainsley, som heter The 12 days of Christmas - A Tale of Avian Misery.

Moralen er: Utvis forsiktighet ved gavekjøpene. Eventuelt: vær forberedt på hva du måtte få.

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS