En festival som handler om mer enn film

Sånn er det - noen ganger - at det du ikke regnet med skulle være noe for deg, likevel er det.

Du som kan like å se en film en gang i blant, men som ikke er en hyppig bruker av kinotilbudene. Eller du som kan like å sitte godt tilbakelent i sofaen en høstkveld med tekoppen eller vinglasset innen rekkevidde og la den romantiske komedien, actionfilmen med trøkk og twist eller den spennende thrilleren bare omgi deg helt for et par kveldstimer.

Det kan faktisk være at nettopp en filmfestival kan være noe for deg. Ikke enhver filmfestival. Og skulle du stikke innom en festival er det nok heller ikke enhver festivalfilm som vil interessere deg. Kanskje du ikke skal oppsøke en avantgardefilm uten lineær handling. Eller en film som kun appellerer til et publikum med smale og sære interesser. Derfor må du velge noe annet.

Hør bare.

Nå skal du på filmfestival. Noen filmfestivaler handler nemlig om mer enn film. Film fra Sør, som arrangeres i Oslo fram til søndag, er en slik festival.

Her trer du inn i hollywoodfri sone. Det betyr vanligvis færre mesterverksregissører, og kun sjeldne kjendisinnslag. Til gjengjeld får du fortellinger om mennesker. Vanlige mennesker og mennesker i maktposisjoner. Du får politikk og blikk på de forholdene vi lever under. Og her møter du praktisk talt hele verden. Reisen koster deg en kinobillett.

Og så kommer mitt hovedpoeng: Din posisjon som samfunnsmenneske - som student eller ansatt i høyere utdanning og forskning ”risikerer” å få noe å tygge på.

La oss ta en kikk på noen av årets muligheter.

I iranske Mani Haghighis A Dragon Arrives, får du en visuelt slående thriller som gir et helt annet bilde av dagens Iran enn de glimtene du får på nyhetene - du kan få et inntrykk i traileren øverst. Dette er sentralt for å forstå hvordan dette landet, og denne regionen, kan tenkes å bevege seg inn i de neste tiårene. Vil prestestyret holde stand i den nye iranske virkeligheten? Hvis du ønsker å forstå hvilke krefter som er satt i spill i den muslimske verden er denne typen kunstneriske bidrag vel verdt å oppsøke.

Mexicaneren Jonas Cuaróns Desierto forteller om den regionen Donald Trump skal gjøre noe med allerede til vinteren. Hvis han blir valgt og hvis han holder sitt valgløfte, da. Grensen mellom Mexico og USA. Filmen markedsføres som en thriller med et sosialt og politisk innhold. Den forteller om hvite amerikanere med ekstreme synspunkter på innvandring som driver jakt på mexicanske innvandrere idet de krysser grensen – for å drepe. Dette er en brutal film. Men en god film.

I år kan du se flere filmer fra og om Nord-Korea. Fra nyhetsstrømmen er de fleste innspillene ett av tre: de vanskelige forholdene for den nord-koreanske befolkningen, utviklingen av et atomkrigsprogram – og Kim Jong-uns mange merkelige påfunn. Gjennom film kan du få mer. Russeren Vitaly Mansky har laget en dokumentarfilm – Under the sun – som viser hvordan regimet regisserer det bildet av Nord-Korea som presenteres for omverdenen. Den norske kunstneren Morten Traavik viser sin dokumentar Liberation day, der han bringer et rockeband til Pyongyang, for å arrangere landets først rockekonsert noensinne. To nord-koreanske spillefilmer er også på programmet.

Afrika er også på programmet, for eksempel gjennom regissøren Mahamat-Saleh Haroun fra Tsjad. Hans helt ferske dokumentar Hissein Habrè, A Chadian Tragedy, om forholdene for menneskerettighetene i hjemlandet, bør interessere mange. Her er diktaturet satt opp mot forholdene for dets ofre.

Seksualitet og kjønnsroller er også tema i flere filmer. Fra Venezuela kommer filmen From afar, der vi blir vitne til et vennskap mellom den middelaldrende Armando og den unge Elder. Seksualitet av den skjeive sorten er et grunntema i denne filmen. Brasilianske Anne Muylaerts film Ikke kall meg sønn går rett inn i diskusjonen om kjønn fra en annen vinkel. Gabriel Mascaro, som også kommer fra Brasil, kan man stifte bekjentskap med gjennom hans nye film Neon Bull. Den spilles ut i et nord-brasiliansk machomiljø, og presenterer oss blant annet for den unge Iremar – som gjerne vil bli klesdesigner. En tilsvarende tematikk, men med motsatt fortegn møter vi i iranske Rokhsareh Ghaemmaghamis Sonita, som forteller om en 15 år gammel afghansk flyktning til Iran som utfordrer kjønnsroller ved å jobbe for å bli rap-artist.