Når vennskap prøves

Hvor lenge varer et vennskap? Dette er et forskningstema. Og svaret er ikke helt presist. Men noe vet vi; at vennskap også tar slutt. Det gjør de av ulike grunner. Og en av grunnene er at det kommer situasjoner der vennskap settes på prøve. De fleste av oss har opplevd det, å langsomt eller plutselig forstå at et vennskap er på vei til å avsluttes. I slike overganger ligger det selvfølgelig også en mulighet for at vennskapet kan fortsette, men da forstår man gjerne at betingelsene må endres. Uansett, slike situasjoner er brutale i all sin tydelighet.

Filmen «Det som en gang var» handler om dette. Om vennskap mellom to venninner.

Vi møter bachelorstudenten Silje - som ikke holder på så altfor mye med å studere - og venninnen Marte - som er enda mindre fokusert på livets trivialiteter, men likevel har nok penger.

Sammen lever de unge liv i sommer natten. I Oslo. De er sorgløse, det er jo sommer. Og barene holder åpent. Det tikker inn med sms´er med invitasjoner. De har råd til en flaske til. Og røyk har de nok av. Ganske så sorgløst er det. I begynnelsen av fortellingen.

Så fortettes det hele. Dialogen mellom venninnene stivner, den som tidligere har flytt så fritt, vært så morsom. Men de to svinger ikke i samme takt lenger. Det er noe som flyter seigere, uten at noen kan sette fingeren på det, eller peke på det. Det er på nachspielet, som utgjør den siste halvdelen av filmen, at denne dreiningen i vennskapet blir tydelig. Først kan vi tro at det er alkoholen som er årsaken, så forstår vi at det er noe annet.

Patrik Syversen er en av våre yngre, men likevel ganske erfarne regissører. Her har han levert et drama med fine kvaliteter. Flere av dialogene er nennsomt bygget opp slik at vi ser mennesker som snakker sammen uten egentlig å kommunisere. At filmen er spilt inn på 8 dager med et minimalt budsjett sier oss at Syversen er film-mann tvers gjennom. Dette har han hatt tro på.

«Det som en gang var» er likevel først og fremst en skuespillerfilm. Den bæres oppe av spillet mellom særlig tre aktører. Marte Germaine Christensen, Silje Storstein og Benjamin Helstad spiller de viktigste rollene, og aller mest er det de to kvinnerollene som gis plass til å prege fortellingen. Dynamikken dem i mellom veksler fra det nære og varme til det som ikke lenger er så nært – og så tilbake igjen.

Syversen har invitert de to kvinnelige skuespillerne med til å utvikle manuset, og de har dermed jobbet sammen om innstuderingen og utviklingen av rollene. Resultatet holder. Vi får et komplekst drama der utviklingen av hendelsene skjer akkurat så selvfølgelig, men likevel skjult at vi som tilskuere både henger med på hendelsene og samtidig blir dratt med på en reise som ikke er helt forutsigbar. Sammen har de utviklet en dialog med god balanse mellom det sagte og det usagte.

Andreas Johannessens foto og Syversens klipp fokuserer innimellom på detaljer i ultranære bilder. Det kan være en flik av en gardin, et møbel eller en munn. Det er som om disse små innsmettene av stofflig ro insisterer på å holde igjen det vi innerst inne vet må skje. Men det som en gang var, er ikke lenger.

Syversen sa nylig i et intervju: «Hvorfor er mennesker så forferdelige mot hverandre? Det er fordi de er redde, og fordi de synes synd på seg selv og fordi de ikke vil være alene». Vi får anelsen av et bergmansk drama. Men det er ikke tungt, slik noen oppfatter Bergman.

Menneskene vi møter er tilstede her og nå, i vår verden, i vår tid.