Virkeligheten og alle kjærlighetsvalgene

Når noe formidles, tenker man seg gjerne to komplementære, men gjensidig avhengige posisjoner. Den som formidler og den som mottar formidlingen.

Men allerede her, i ordene som angir de to posisjonene, blir vi lurt. Inntrykket som lett fester seg er at formidleren står som den aktive, den handlende. Den mottagende oppfattes lett som en en passiv rolle.

Men sånn er det ikke. Å motta andres formidling, enten det er forskningformidling, undervisning – eller det er som publikum på kino – er i sannhet en aktiv rolle. Mottageren definerer, sorterer, bedømmer, konkluderer. Mottageren velger.

Thomas Vinterbergs nye film Far from the Madding Crowd er et godt eksempel på et filmverk som krever sin tilskuer. Danske Vinterberg, som sist hadde stor suksess med Jakten, har gjennom år bygget seg opp til det som kan bli det endelige internasjonale gjennombruddet.

Noe av det jeg selv liker best når jeg ser film, er å finne ut hva slags film jeg faktisk ser på. Det kan høres underlig ut. Ser man en grøsser, så er man orientert om at det blir skummelt. Eller, man tar heller med kjæresten enn onkel på en romantisk film. Man vet ofte på forhånd hva som har fått en til å oppsøke kinomørket.

Likevel er det noen ganger slik at en film kan oppfattes på ulike måter. Fordi film er kommunikasjon med publikum, er det nettopp de som bestemmer hva de tar inn. En regissør kan ha forsøkt å fortelle noe, men kan bli oppfattet helt annerledes. Dette slår meg når jeg ser denne filmen.

Jeg svinger mellom to oppfatninger av Far From the Madding Crowd. Man kan se den som en vakker kjærlighetsfortelling der vi sitter og hele tiden håper at lykken skal stå aktørene bi. Eller er den kanskje heller en fortelling om en bevisst kvinne i det engelske 1800-tallssamfunnet som trosser inngrodde kjønnsrollemønstre? Kjærlighet eller feminisme?

La oss se på det siste alternativet først. Det er nemlig det minst åpenbare.

Bathsheeba Everdene, Carey Mulligans hovedrollefigur, er akkurat tilstrekkelig selvbevisst til at vi kan få øye på et feministisk prosjekt. Dermed kan fortellingen om (film-) fortellingen gjerne handle om dette temaet. Vi anmeldere kan for eksempel ta en slik vinkling. Men historien, slik Vinterberg forteller den, griper ikke de åpenbare mulighetene til å utvikle dette temaet.

Temaet om kvinnen som aktivt jobber for å håndtere sitt eget liv og sin egen økonomi introduseres så visst i begynnelsen. Men det følges ikke opp. Her er det nok Thomas Hardy som må ta skylden. Romanforfatteren har satt rammene. Riktignok gir Hardy oss selve omdreiningspunktet hvis vi ønsker å se filmen som feministisk der han lar Bathsheeba si: «It is difficult for a woman to define her feelings in a language chiefly made by men to express theirs.»

Men så stopper det altså, tydeliggjøringen blir stående alene. Og ettersom vi ser denne nye filmatiseringen med dagens øyne, er det det som må være utgangspunktet. Regissør Vinterberg har vært klar på at han har fulgt romanen nærmest som en bibel. Hardy var selv tydelig på at romanen ikke var en fortelling om en sterk kvinne. Vinterberg har gjort et midt-på-treet valg, der han bruker enkelte feministiske elementer, men ikke følger dem opp og utvikler dem.

Det andre alternativet er derfor å se filmen som en fortelling om de vanskelige valgene. Bathseeba har tre beilere. Og de representerer alle sin versjon av mannen; den trygge, den skikkelige og den forførende. Dette er jo i seg selv spennende nok. Skulle man velge denne vinkelen, får man mye igjen. Det er vakkert, det er dramatisk, det er tåredryppende. Bildene i denne filmen er vakre. Menneskene er ganske vakre de også.

Det er ikke et sosialrealistisk drama fra forgangen tid vi presenteres for. Det er ikke Dickens. Men gitt at det vakre er det man vil nyte i kinosalen en sensommerkveld, er Bathsheeba og hennes tre beilere hyggelig selskap. Melodramaets underlige dobbelthet ligger like i nærheten det meste av tiden – er det mennesker eller figurer? Jeg tar meg i å bli glad i dem, så da er de nok mest det første. Bestemmer jeg meg for å mene.

Noen ganger kutter Vinterberg vel raskt i svingene; plutselig bringes nye handlingselementer inn uten av vi er blitt «advart». Slik blir det noen ganger når en omfattende romanfortelling skal presses inn på to timer. Britiske Carey Mulligan er i ferd med å svinge seg opp i den øverste divisjonen av internasjonale skuespillere.

Drive og Shame, begge fra 2011, fikk henne for alvor inn i lyskasterlyset. Begge filmer med et smalere publikum enn Far From the Madding Crowd. Nå ligger det nok an til at flere blir kjent med henne. Og hun spiller godt, Bathsheeba blir troverdig. Selv sier Mulligan at filmen handler om en kvinne som vokser opp, som lærer seg å ta selvstendige valg ettersom hennes erfaringer guider henne.

Far From the Madding Crowd får man dermed mest ut av dersom man aksepterer Vinterbergs valg om å være den opprinnelige teksten tro.

Skulle man savne en film om tidlig feminisme, bør man vente på Carey Mulligans neste film. Hun spiller nemlig hovedrollen i en annen film som omhandler kvinners kamp for sine rettigheter, nemlig Sarah Gavrons film Suffragette. Den har premiere i Norge på nyåret.