Kunsten som ikke teller

(Denne artikkelen ble første gang publisert 15. september 2014.)

Sokna/Kjeller (Khrono): Professor Gunnar H. Gundersen ved Institutt for produktdesign har gjennomført et stort, krevende kunstprosjekt som er plassert på Sokna - i rundkjøringen der den nye strekningen på Riksvei 7 - en av hovedveiene til Bergen - begynner.

En spiral av 460 meter elokserte aluminiumsrør i en dyprød farge ender i en stålwire, som igjen er festet til et lodd av Iddefjord-granitt. Når temperaturen endrer seg, blir det en liten bevegelse i metallet, som fører til at et spir av seks meter høye rør forandrer vinkel. På denne måten forandrer skulpturen seg med været.

— Det er jo helt magisk at alt flyter, sier Gundersen (bildet under), som gjennom sin kunstneriske karriere har utforsket hvordan værfenomener påvirker materialer.

Gir ikke poeng

Fullt så magisk synes han ikke det er at det kunstneriske arbeidet han har gjort ikke gir noen uttelling i form av publikasjonspoeng til instituttet han leder. I likhet med 16 av de ansatte på Institutt for produktdesign er han ansatt på kunstneriske vilkår.

— Dette arbeidet utløser ikke poeng for noe. Paradokset er at jeg, som faglig ansatt, må bedrive noe helt annet enn det jeg er ansatt for, ellers ville jeg trekke ned snittet for forskning per faglig ansatt ved instituttet mitt. Det er en underlig situasjon, som gjelder de fleste faglig ansatte på instituttet, sier han.

Derfor må han gjøre som forskerne - skrive poenggivende, vitenskapelige artikler og presentere dem på internasjonale forskningskonferanser.

— Det skal sies at jeg synes artikkelskriving er morsomt og det er stas å få en artikkel publisert. Men det er merkelig. Det er som å være tennisspiller og måtte prestere i fotball, sier han.

I rundkjøringen på Sokna forteller han om et omfattende kunstnerisk prosjekt, som har pågått over flere år og involvert mange, blant annet en gruppe ingeniører fra oppdragsgiveren Statens vegvesen, som har beregnet og sett på ulike løsninger. Produksjonen har foregått hos en dansk, metallurgisk bedrift, og han har hatt en prosjektleder som har styrt det hele.

— Se på det vakre sveisearbeidet. Det er topp håndverkskvalitet over det hele, sier Gundersen og stryker kjærlig over en syrefast mutter.

Kunst som blir sett

Tusenvis av bilister hver dag kommer til å se Gundersens skulptur, men få kommer til å se den så mye som en nabo som bor oppe i lia rett ved rundkjøringen. Han har med ganske stor undring fulgt med på prosjektet. Nå sitter han på Rustad kafé på Sokna, der den nye miljøgaten utenfor vinduene nylig er åpnet. Gunnar H. Gundersens skulptur står i enden av miljøgaten, der den går over i den nye strekningen på Riksvei 7.

— Det er mye ræl som blir plassert i rundkjøringene. Har dere sett skrothaugen dem har satt opp i rundkjøringen nede ved Hønefoss? spør han og viser til en annen rundkjøring som har fått kunstnerisk utsmykning.

Likevel tror han at Gundersens skulptur kan bli bra, bare den får lys på seg. Et blått skinn på den ene siden, og rødt på den andre, mener han.

Og belysning mangler foreløpig, men kommer snart. Gunnar Gundersen forklarer hvordan han har tenkt seg at lyset kan festet oppe i toppen av spiret og lyse opp skulpturen.

— Men det er mange hensyn å ta når det står i en rundkjøring. Det har vegvesenet klare forskrifter om, sier han.

Poeng for musefeller

Uken før, på den internasjonale konferansen Engineering and Product Design Education (EPDE) ved Universitetet i Twente i Nederland, var Gundersen sammen med flere kolleger fra Institutt for produktdesign som presenterte flere vitenskapelige artikler. Sammen skaffet de instituttet fire-fem publikasjonspoeng, og selv dro Gundersen inn 0,7 poeng for en artikkel om musefeller, «Exploring the Evolution of the Mousetrap».

—Denne artikkelen føyer seg pent inn under tellekantsystemet og utløser forskningspoeng. Dermed er jeg med på å øke forskningen. Det er strålende. Publiseringen vil bli sett av noen få på konferansen og lest av enda færre, sier han.

I artikkelen tar han for seg hvordan sosiale normer har påvirket utviklingen av et produkt de fleste har et forhold til. Hva sier for eksempel utviklingen av musefella om vårt forhold til døden, nå når det går an å få engangs-musefeller som forsegler musa sånn at vi slipper å forholde oss til at det ligger et dødt dyr der?

Først og fremst kunstner

Selv om Gundersen synes det er interessant å skrive om utviklingen av produktet musefelle, så er det kunstner han først og fremst er. Nå vil han ha fart på arbeidet med å gi anerkjennelse til kunstnerisk utviklingsarbeid på lik linje med forskning. Han leder en arbeidsgruppe som er etablert ved Institutt for produktdesign og Institutt for estetiske fag for å fremme saken. Et seminar om kunstnerisk utviklingsarbeid ble arrangert på HiOA i januar, og flere initiativ er under planlegging.

— Målet er at kunstnerisk utviklingsarbeid skal telle på lik linje som forskning for oss som er ansatt på kunstneriske kriterier. Det er faktisk ikke umulig, sier han og legger til at i Australia har de et system som også anerkjenner kunstnerisk utviklingsarbeid.

Må gjøre noe lokalt

Professor Kristin Bergaust ved Institutt for estetiske fag sitter i Nasjonalt råd for kunsterisk utviklingsarbeid (NRKU) under Universitets- og høgskolerådet, og sitter også i arbeidsgruppen på HiOA. Hun sier at det er lite trolig at det sentrale tellekantsystemet kommer til å bli endret slik at kunstnerisk utviklingsarbeid blir tellende.

— Kunsthøgskolene er ikke opptatt av dette fordi de blir finansiert på en annen måte. Derfor er det ikke noe poeng for dem å endre tellekantsystemet, og løsningen må derfor bli at institusjonene selv verdsetter kunstnerisk utviklingsarbeid på linje med annen publisering, sier hun.

Bergaust sier at det jobbes med å utvikle nye registreringsformer for kunstnerisk utviklingsarbeid i publiseringsdatabasen Cristin.

— Vi trenger å jobbe litt med kriterier for hva som skal være tellende, sier hun.

Et av målene for arbeidsgruppen var at HiOA skulle bli representert i Nasjonalt råd for kunstnerisk utviklingsarbeid, der Bergaust nå er kommet inn. I januar arrangerte arbeidsgruppen et seminar om temaet, og ifølge Bergaust kommer det til å skje mer framover. Blant annet har de to instituttene fått såkornmidler fra HiOA for å jobbe fram finansiering av et større kunstnerisk utviklingsarbeid.

— Det er mange ting som peker i riktig retning. Det er ganske mange her på HiOA som er ansatt på kunstneriske vilkår, og for disse burde kunstnerisk utviklingsarbeid telle i seg selv, mener hun.

Verdi i seg selv

«Værspir» er bare et av mange utsmykningsoppdrag Gunnar H. Gundersen har hatt. Et av dem er en annen værskulptur - et hjul i granitt som henger på utsiden av Drammensbrua og sakte, men sikkert blir senket på grunn av temperaturendringer.

— Det er jo dette vi skal drive med. Jeg mener at kunstnerisk utviklingsarbeid må ha en verdi i seg selv, ikke bare få verdi hvis det blir skrevet om i en vitenskapelig artikkel og presentert på en konferanse. I dag gir dette noen rare utslag i forhold til hva vi er ansatt for, sier Gundersen.

— Jeg har lyst til å få fart på dette nå - å få endret systemet sånn at det vi er ansatt for å drive med blir tellende, sier han.