Historiske kvinner bak høgskolens ulike bygg

Katti Anker Møller. Anna Sethne. Eva Balke. Elisabeth Lampe. Andrea Arntzen. Gerd Hagen. Henriette Bie Lorentzen. Hvem var de og hvorfor er byggene på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) kalt opp etter dem?

— Felles for disse kvinnene var at de var modige og uredde – og svært engasjerte i sin tid, sier Kirsten Røvig Håberg. Hun har skrevet boken Høgskolen i sentrum, en bok om høgskolens historie.

Håberg peker på at de syv kvinnene dessuten var foregangskvinner for utdanningen det enkelte høgskolebygg huser. Med andre ord: Navn for inspirasjon.

Katti Anker Møller (1868 - 1945)

Til høyre for den store smijernsporten inn til campus på Frydenlund, finner vi Katti Anker Møllers hus. Anker Møller var særlig opptatt av å bedre forholdene for ugifte mødre og deres barn, den gang beskrevet som «uekte barn».

— Navnevalget skjedde ikke uten diskusjon, forteller Røvig Håberg.

— Tanken var at man skulle finne et navn som reflekterte utdanningene bygget huset. Men her holdt både journalister og helsefagstudenter til. Hvordan finne et navn som forente de to utdanningene? Det var en utfordring, sier hun.
Høgskolestyret landet på Anker Møller.

— Anker Møller arbeidet for bedringen av kvinners helse, og var samtidig en ypperlig formidler som skrev innlegg i avisene og  reiste landet rundt og holdt foredrag. Dermed kunne hun fungere som et forbilde for begge studentgrupper, sier Røvig Håberg.

Prevensjonsveiledning og rett til å ta abort – i straffeloven fra 1902 kunne abort straffes med inntil tre års fengsel – var to av Anker Møllers største kampsaker. I 1902 stiftet hun det første hjem for ugifte mødre og deres barn i Kristiania. Hun foreslo også å innføre en  morstrygd -  et forslag som bidro til at barnetrygden ble innført i 1946. Ikke minst gjorde Anker Møller en viktig jobb sammen med sin svoger Johan Castberg. Sammen utformet de de Castbergske barnelover. Lovene, som var blant de mest radikale i sitt slag i verden da de ble vedtatt i 1915,  sikret uekte barn arverett etter faren og retten til å bære farens navn.

• Anna Sethne med kvinnelige seminaristelever 1905. Foto: Norsk Folkemuseum/Høgskolen i sentrum, forfatter Kirsten Røvig Håberg

Anna Sethne (1872-1961)

Tvers over gårdsplassen for Katti Anker Møllers hus, finner vi et bygg som huser mange lærerstudenter. Bygget er oppkalt etter Anna Sethne (1872-1961). Sethne er kjent som en av de store pedagogene i Norge, og hun bidro til å forme barneskolen slik vi kjenner den i dag.  Sethne var en sterk kritiker av den tradisjonelle «bokskolen» hvor barna ikke selv fikk prøve seg frem. Hun ga denne navn som «autoritetsskolen» og «tvangsskolen». Som rektor ved Sagene skole i Oslo sørget hun derfor for at slikt som stilskriving og tegning ble en viktig del av skolen. Sethne hadde en sterk politisk innflytelse og fikk bredt gjennomslag for sine ideer. På ett punkt måtte hun likevel se seg motarbeidet av myndighetene på 1930-tallet: Sethne var en klar motstander av at jenter og gutter skulle gå i samme klasse.

Anna Sethne satt som rektor ved Sagene skole i hele 19 år – i en tid da få kvinner hadde slike verv. Selv om hun fremfor alt var opptatt av barnas læring, var Sethne også engasjert i likestilling mellom kvinnelige og mannlige lærere. I 1912 var hun med på å stifte Norsk Lærerinneforbund. Hun var formann i forbundet fra 1919 til 1938.

— Anna Sethne er en av de som har betydd aller mest for utviklingen av norsk utdanning. Da hennes navn kom opp som et forslag, tror jeg ikke det var diskusjon om navnevalget overhodet, sier Røvig Håberg.

Eva Balke (1921-2002)

— Eva Balke er den eneste av de syv kvinnene som selv opplevde at en høgskolebygning ble oppkalt etter henne, forteller Røvig Håberg.

— At huset i Pilestredet 48 ble hetende Eva Balkes hus har samme begrunnelse som oppkallingen etter Anna Sethne. Dette bygget huset opprinnelig førskolelærerstudentene og Balke var for førskolelærerutdanningen det Sethne var for lærerutdanningen, sier Røvig Håberg.

Eva Balke var særlig opptatt av at førskolelærere skulle ha mulighet til å bygge videre på grunnutdanningen, altså ved å ta videreutdanning eller hovedfag i småbarnspedagogikk. Hun mente førskolelærerutdanningen burde ha samme status som lærerutdanningen. Fra 1966 til 1983 var Eva Balke rektor ved Barnevernsakademiet – Norges eldste skole for førskolelærere. Fra 1983 var hun høgskoledosent samme sted, og leder for hovedfagsstudiet i barnehagepedagogikk.

— Som den viktige pioner hun var,  er det blitt besluttet å holde fast ved navnet Eva Balkes hus selv om førskolelærerutdanningen ikke lenger holder til der, sier Røvig Håberg.

Elisabeth Lampe (1840-1922)

Ikke langt unna Eva Balkes hus holder blant andre fysioterapistudentene til. Når de går inn døren i Pilestredet 44, lyser Elisabeth Lampes navn mot dem. Lampe var en av de to første kvinnene som utdannet seg til sykegymnast – forløperen til fysioterapeut.

— Flere andre navn ble vurdert før huset fikk navn etter Lampe. Men høgskolestyret landet på Lampe fordi hun både var en pioner innen fysioterapi og innen gymnastikk for friske, sier Røvig Håberg.

På Lampes tid måtte man til Sverige for å få tatt utdannelse som sykegymnast, og Lampe var usikker på om hun skulle dra. Men ifølge Lampe selv – slik hun er sitert i Store norske leksikon – vaktes som voksens hennes interesse for ”tidens arbeide for at kvinder kunde bryte sig vei ved eget arbeide”.  Samme år som Lampe ble uteksaminert, i 1877, ble hun knyttet til Det offentlige Lærerindekurs. Som første norske kvinne fikk hun tittelen gymnastikkdirektør.

I en tid hvor det var utstrakt skepsis mot at kvinner skulle drive med gymnastikk utdannet Lampe de første kvinnelige gymlærerne. Som aktiv i Christiania Turnforening fikk hun trumfet gjennom at også kvinner skulle kunne ha gymnastikkoppvisninger. Samtidig drev hun et eget institutt som drev med både frisk- og sykegymnastikk og massasje.

• Andrea Arntzen. Kilde: Høgskolen i sentrum, forfatter Kirsten Røvig Håberg

Andrea Arntzen (1875-1958)

Beveger vi oss nedover mot Pilestredet Park, vil vi på veien se patologibygget ved det gamle Rikshospitalet. Bygget er nettopp pusset opp for å kunne huse  sykepleierstudentene, og har fått navn etter Andrea Arntzen.

— Arntzen var en foregangskvinne for sykepleierutdanningen. Hun var med på å etablere sykepleierutdanningen ved Ullevål sykehus i 1893, forteller Røvig Håberg.

Arntzen ble selv ansatt ved Ullevål sykehus i 1898. Hun mente at sykepleierundervisningen var alt for dårlig, og dro derfor på en rekke studieturer til utlandet. Blant annet hospiterte hun i England og Skottland – land som den gang ble sett på som foregangsland på grunn av Florence Nightingales pionerarbeid. Med seg hjem brakte hun kunnskap og inspirasjon.

I 1912 lykkes hun i sin kampsak – å få opprettet en sykepleierutdanning ved Ullevål sykehus. I den nye utdanningen ble oppmerksomheten om teoretisk kunnskap større, faste eksamener ble innført og praksisopplæringen systematisert. Arntzen mente  helt fra starten av utdanningen skulle være treårig. Det skjedde ikke før i 1935.

Arntzen hadde fra 1912 ansvar for sykepleierboligen for sykepleierskeelevene ved Ullevål sykehus. I 1919 fikk hun tittelen forstanderinne. Forstanderinnen hadde ansvaret for sykepleierutdannelsen, sykepleien ved sykehuset og alt kvinnelig personale. Andrea Arntzen var også med på å stifte Norsk sykepleierforbund i 1912. 

• Gerd Hagen. Kilde: Høgskolen i sentrum, forfatter Kirsten Røvig Håberg

Gerd Hagen (1928-2007)

I Pilestredet Park finner vi Gerd Hagens hus, hvor blant annet Institutt for sosialfag holder til.

— Begrunnelsen for å kalle opp bygget etter Gerd Hagen, var den samme som for Anna Sethnes  hus og Eva Balkes hus: Hagen var en fakkel innen sitt felt. Hun utviklet en egen utdanning innen barnevern, og brakte den mange skritt videre, sier Røvig Håberg.

Gerd Hagen begynte i 1952 på Norges kommunal- og sosialskole. Her fikk hun utdanning i sosialt arbeid – et felt som ikke ennå var innarbeidet i Norge. Ett år etter at hun begynte utdanningen, ble Hagen barnevernskonsulent i Telemark. Hagen var særlig opptatt av plassering av barn i fosterhjem. Hun jobbet også intenst for å bedre enslige mødres kår.

I 1968 tok Hagen fatt på arbeidet med å utvikle en egen utdanning innen barnevern ved Norges kommunal- og sosialhøgskole. Ti år senere ble hun rektor ved skolen, en stilling hun hadde frem til 1983.

Hagen jobbet hardt for å etablere et hovedfag i sosialt arbeid. Det lyktes hun med, og hun ledet hovedfagsutdanningen fra 1991 til 1997.

• Henriette Bie Lorentzen, Foto: Knut Egil Wang

Henriette Bie Lorentzen (1911-2001)

Til slutt – fortsatt i Pilestredet Park – damen med det lengste navnet: Henriette Bie Lorentzen. Hun har fått bygget som blant annet huser Fakultet for samfunnsfag oppkalt etter seg.

— Bie Lorentzen var det jeg som kom med forslaget om, sier Røvig Håberg.

Bie Lorentzen var med på å etablere Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi – på Lillehammer i 1938. Under krigen ble Lorentzen arrestert for å ha vært aktiv i motstandsbevegelsen. Hun fødte sitt andre barn i fangenskap på Aker sykehus, og like etter, i 1944, ble hun sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

I fangenskap planla hun å gi ut et tidsskrift for kvinner om hun overlevde. I 1946 kom Kvinnen og Tiden ut. I første nummer av tidsskriftet Bie Lorentzen var redaktør for, sto det ”Vi vil skape en kvinnelig folkefront mot fordom og uvitenhet, sløvhet og lunkenhet, for fred, frihet og fremskritt”.  Etter at tidsskriftet ble lagt ned i 1955 jobbet hun som norsk- og dramalærer ved Statens Kvinnelige Industriskole. I tillegg  holdt hun en rekke foredrag landet rundt. 

– Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Bie Lorentzen, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren. Hun kunne store deler av Kristin Lavransdatter utenat. Dermed kunne de nærmest ha høytlesning i Ravensbruck, sier Røvig Håberg.

Røvig Håberg mener Bie Lorentzen er et godt forbilde for både de ansatte og studentene ved høgskolen.

— For det første var hun en fantastisk formidler. Men enda viktigere var kanskje hennes engasjement og respekt for andre mennesker. Det er verdt å bli minnet på, sier Røvig Håberg.

I tillegg til de syv kvinnene, har også tre menn fått en høgskolebygning ved HiOA oppkalt etter seg. Disse er Fredrik Rosing Bull, Leif Tronstad og Olaf Kran.

Kilder:

• «Høgskolen i sentrum – om byen, studiestedene, bygningene og kunsten på Høgskolen i Oslo» av Kirsten Røvig Håberg.
• Store norske leksikon
• Wikipedia