Endelig mandag. tony sandset
Vi sløser bort ressurser i den febrilske jakten på eksterne midler
Vi bør bruke og lære mer av hverandre fremfor å leie inn dyre konsulenttejenester med laber kvalitet.
Forsker, Center for sustainable health care education ved Universitetet i Oslo
Så langt i min relativt korte forskerkarriere har jeg lært noen få sannheter: Midlertidigheten er et reelt problem for forskere og forskning; Zoom har sannsynligvis kommet for å bli; og fristene til Forskningsrådet og ERC (Det europeiske forskningsrådet) får oss alle sammen til å løpe febrilsk etter nye penger.
Jakten på eksterne midler har nesten blitt en naturlov i akademia med følgende ritualer: seminarer om søknadsskriving, eksternt innleide konsulenter til rådgivning, og masse søknadsmaler og nettportaler man må navigere i.
Hva gjør så dette jaget med oss som forskere, og ikke minst forskningen i seg selv? Og hva gjør det med yngre forskere spesielt? La meg kort si noen ord om hva jeg mener er problemet med dette årlige ritualet vi kaller søknadsrunder.
Først: tidsbruk. Alle som noen gang har levert en søknad til NFR eller ERC vet hvor tidkrevende det kan være. Ikke bare tidkrevende, men til tider også logistisk tungrodd. Ofte er det ikke bare én person som utvikler denne søknaden, men en hel liten forskergruppe, der flere ofrer flerfoldige arbeidstimer til denne søknaden. Dette er kanskje spesielt problematisk for yngre forskere som da blitt satt i en klemme hvor valget står mellom å skrive på en utttellende artikkel versus en NFR/ERC søknad.
Videre skulle jeg likt å se statistikk på hvor mange månedsverk som på landsbasis går med på søknadsskriving. Det tror jeg er et tall som ville overaske oss. Vi bruker så mye tid i innspurten mot søknadens tidsfrist at det fort går på bekostning av andre oppgaver, samt at vårt kollektive stress øker betraktelig.
Selv om for eksempel NFR sender ut spørreundersøkelser og tilsynelatende har et ønske om å forbedre seg, skulle jeg ønske at det faktisk ble igangsatt et forskningsprosjekt som tok for seg nettopp hva dette jaget etter eksterne penger gjør med (i) kvaliteten på forskningen; (ii) ressursene som blir brukt i å lage søknader og (iii), om eksterne penger faktisk fører til at flere yngre forskere blir rekruttert til akademia.
Mest av alt lurer jeg på om kvaliteten ved eksternt finansiert forskning er så mye bedre enn grunnforskning. Det er et tankekors at NFR tidligere har sagt at de får en del dårlige søknader og at forskere selv sier at de bruker en del tid på dette arbeidet. Dette viser et paradoks ved hele dette jaget etter penger som jeg finner underlig.
Prosjekter som vil tenke grunnleggende tanker om fundamentale spørsmål innenfor sine disipliner ser ut til å bli helt glemt i jaget etter å tilfredsstille en stadig mer instrumental og ensartet ide om hva som er ‘nyttig’ forskning
Tony Sandset, forsker ved Center for sustainable health care education (UiO)
Det er også problematisk at grunnforskning blir så å si glemt i denne prosessen, all den tid søknadene i økende grad må henvende seg til lesere der ‘impact’, ‘relevans akkurat nå’, og ‘samfunnsmessige utfordringer’ står aller høyest. Prosjekter som vil tenke grunnleggende tanker om fundamentale spørsmål innenfor sine disipliner ser ut til å bli helt glemt i jaget etter å tilfredsstille en stadig mer instrumental og ensartet ide om hva som er ‘nyttig’ forskning.
Et annet aspekt jeg finner både underlig og problematisk ved dette jaget er tilbakemeldingene man får på søknader som refuseres. En ting er å bruke i snitt et månedsverk på en søknad, men hva med læringsutbyttet av slike søknadsprosesser? Det hadde vært et poeng om tilbakemeldingene man fikk var grundige, gode og bidro til læring, men ofte er både tilbakemeldingene og karakterene ganske tynt belagt, for å si det forsiktig.
Dette er kanskje nok en gang spesielt problematisk for yngre forskere tidlig i karrieren. Yngre forskere bør selvfølgelig både lære seg å skrive gode prosjektsøknader, samt delta i søknadsprosesser, men når man på sett og vis blir nødt til å søke om penger, må man prioritere søknadsskriving versus egen artikkel. Dette blir enda mer problematisk når tilbakemeldingene på søknaden altså er så dårlig og tynn at læringsutbyttet er så å si ikke-eksisterende.
Dette fører meg til et annet problem, nemlig hvordan eksterne søknader ofte fører til en homogenisering av både tematikk som man ‘bør’ søke penger til samt hvordan søknaden i seg selv ‘bør’ se ut. At NFR og ERC har sine egne maler er så sin sak, men måten disse malene i seg selv former en merkelig ensretting i hvordan vi innrammer vår forskning, gir grunn til bekymring.
Ord som ‘impact’, ‘relevance’, ‘outcome’ og ‘high risk, high gain’ blir vi alle oppmuntret til å bruke og strø rundt i søknaden. Forskning bør riktignok svare på aktuelle problemer og utfordringer vi som nasjon og verdenssamfunn står overfor. Det er hensiktsmessig å ha noen felles mål og områder vi kan sikte oss inn på, men at yngre forskere som vil drive med grunnlagsproblemer innenfor sine felt blir oversett fordi deres forskning ikke anses for å være ‘high risk, high gain’ eller har ‘relevance’ er ikke bra.
Når vi oppmuntres, ja nesten tvinges inn i en mal for hvordan et prosjekt bør se ut, må vi spørre oss selv hva konsekvensene av disse prosessene er - og hva det vil si for fremtidig forskning og fagutvikling.
Sist, men ikke minst er de problemene og prioriteringene vi definerer her og nå selvsagt sett med dagens øyne. Det er godt mulig at tematikker og grunnlagsproblemer som vi i dag nedprioriterer i søknadene vil være morgendagens utfordringer, eventuelt at basal forskning vil nettopp kunne gi oss svar på utfordringer vi ikke trodde de ville. Forskning trenger dermed også den type tanke som er langsom, og som er drevet av grunnleggende nysgjerrighet, ikke bare 'high impact' og en idé om relevans.
La meg skissere noen mulige løsninger til noen av disse problemene:
- Insistere på at tilbakemeldingene på søknader er relevante, gode, og sikrer at de som får avslag i det minste sitter igjen med et læringsutbytte av hele denne prosessen. Kvalitetssikrete begrunnelser vil gi skuffede (og lykkelige) søkere en følelse av at tiden de legger inn i prosessen blir gjenspeilet i læringsutbyttet.
- Mer penger i grunnbevilgninger til grunnforskning! Med en ny regjering kan vi jo håpe at man ser relevansen av å bevilge mer penger til forskning som helhet. Forskningen trenger bedre vilkår på mange fronter, og mer penger til grunnforskning er en måte å bidra til dette. Dette gjelder alle disipliner - og spesielt i en tid der det hele tiden ropes etter tverrdisiplinære prosjekter og løsninger. Da må også bevilgningene som ligger i bunn legge til rette for dette.
- Hvorfor ikke gjøre søknader meritterende for alle som har vært med å skrive på en søknad? Ofte på CV’er blir vi oppmuntret til å opplyse om hvor mye eksterne midler vi har dratt inn via diverse søknader. Men hvorfor ikke gjøre det slik at alle som har vært med å utvikle søknaden som får tilslag kan skrive dette opp på sin CV, ikke bare hovedsøkeren? Dette gjør vi jo med fagartikler så hvorfor skal ikke det også gjøres med søknader?
- Bruke ‘in-house’ ressurser på utviklingen av søknader. Noen eksterne konsulentoppdrag er vel og bra, og ofte nyttig. Det er tross alt fint å få eksterne øyne til å se på en søknad. Men UH-sektoren sitter selv på så mye kompetanse at det er forunderlig at vi outsourcer så mye tjenester, spesielt konsulenter som skal se på søknader. Hvorfor ikke ta mer i bruk de ressursene vi har på huset selv for nettopp å lære av hverandre?
Les også:
