Debatt ● Amund Skogrand
Utenlandsstudentene er ambisiøse og hardtarbeidende. De har ikke et valg.
Gratis utdanning er ett av våre sterkeste kort for å tiltrekke de beste hodene verden over, skriver Amund Skogrand.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Høsten er budsjettapernes tid i norske aviser, men ikke alle har mulighet til å tale sin sak i mediene. Unge verden over som vil studere i Norge er en slik gruppe. Som tidligere utenlandsstudent vet jeg av erfaring at å etablere seg i en ny kultur og et annerledes universitetssystem er krevende.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Som utenlandsstudent var jeg ekstremt priviligert som kom fra Norge. Derved hadde jeg få økonomiske og byråkratiske hindre. Studenter jeg har møtt fra andre deler av verden er uten unntak ambisiøse og hardtarbeidende. De har ikke noe valg. La det derfor ikke være noe tvil: Hindrer vi disse fra å komme og delta på universitetene våre er det vi som taper på det.
Utdanningsministeren har gjort det tydelig at han ikke ser verdien i internasjonalt samarbeid i akademia. I forbindelse med et forslag om kutt i stipend til norske studenter i utlandet uttalte han til NRK at det ville være en fallitterklæring for norske universitet om vi aktivt tilrettelegger for å sende norske studenter utenlands. Kan vi ikke tilby en like god utdanning i Norge, spurte han (retorisk). Dette tyder på en svært begrenset forståelse av hva utdanning er, og hvilke verdier og erfaringer man skaffer seg gjennom å reise og bo utenlands.
Fra egen erfaring vet jeg at et utenlandsopphold er en utvidelse av horisonten. Det gir både språkkunnskap, kjennskap til andre land og kulturer. I tillegg er det sunt å erkjenne at verden er større enn din egen bakgård. Resten av verden er ikke en mindre vellykket versjon av lykkelandet Norge. Å lære om andre liv og kulturer i et annet land, er en udelt positiv og berikende opplevelse, også for nordmenn.
At det kuttes i norske studenters muligheter til å reise, er dog kun en side av saken. I tillegg har regjeringen nå foreslått at studenter utenfor EØS skal begynne å betale skolepenger i Norge. De vil bli avkrevd om lag 130.000 kroner i året for å studere her. Dette speiler ganske nøyaktig hva norske studenter får utbetalt i lån og stipend. Utenlandsstudentene vil derfor komme hit med rundt 250.000 kroner i minus i sammenligning. Det sier seg selv at dette er en stiv pris å betale.
Hvor mange flinke hoder vil vi skremme bort med dette? Vel, tall fra naboland tilsier at antallet utenlandsstudenter vil stupe. Rundt 70 prosent nedgang om vi skal tro NRKs sak fra 11.august. Dette er et tiltak som vil ramme alle rundt om i verden som til nå har dratt nytte av utdanningene vi har kunnet tilby. Særlig for land med svake demokratiske institusjoner og underfinansierte utdanningssystem, har Norge vært en verdifull kilde til velutdannede og kritisk tenkende samfunnsborgere. Det trenger de.
Men vi har ikke holdt oss med denne ordningen av ren og skjær gavmildhet. Det norske samfunnet drar nytte av å ha internasjonale studenter. Når de drar videre etter endte studier vil de ha med seg kontakter og kunnskap om Norge i bagasjen, og vi vil kunne dra nytte av kloke hoder med norskkunnskaper og gode minner fra landet vårt i statsforvaltningen, universiteter eller næringslivet verden over. Om de blir igjen her drar vi nytte av kunnskapsrike og driftige mennesker med internasjonal erfaring og alternative perspektiver som bidrar til å gjøre samfunnet vårt litt mer mangfoldig og litt klokere enn det ville vært uten dem.
De som fremdeles vil komme har økonomiske ressurser til å velge og vrake. For denne lille gruppen er ikke norske universitet spesielt attraktive. Selv Universitetet i Oslo, vårt klart mest prestisjefulle universitet, er stort sett utenfor topp hundre på internasjonale universitetsrangeringer. Blant de betalingssterke studentene vil norske universitet neppe være hverken første- eller andrevalg. Gratis utdanning er derfor ett av våre sterkeste kort for å tiltrekke de beste hodene verden over. Får ministeren viljen sin vil vi rett og slett ha færre smarte og driftige studenter på universitetene våre i fremtiden.
Sett utenfra er det et underlig sammentreff at Norge velger å kreve betaling fra utenlandske studenter i en tid hvor krig i Europa gjør at vi innkasserer en uhørt profitt fra energibransjen. Som i Cherokee-myten kan det virke som den norske folkesjelen huser to ulver. Den ene er solidarisk, fremtidsrettet og uredd. Dette er fanen vi bærer foran oss som forkjempere for frihet og demokrati verden over, og det er dette som ligger bak vårt bidrag til å utdanne mennesker fra alle verdenshjørner. Den andre er, som Ibsen visste, seg selv nok. Det er det tydelig hvilken ulv regjeringen forer.
